Nordveggen på Romsdalshornet (04.09.2020)

Delvis spontantur til Romsdalen med tindegruppa. Været var ikke allverden, men Erling og Anna var gira på turen, og jeg klarte å slepe med meg Audun også. Kvelden før ble brukt til nøye lesing av føreren. Hva i alle dager skulle man prøve på? Sydeggen på Litlehornet (5+) hadde mye god omtale i føreren, men virka kanskje litt lang med tanke på at man må rundt hele fjellet og at rutevalg i begynnelsen ikke virka helt opplagt. Vi bestemte oss for å se det an i morra. Neste crux var å skaffe bil, og etter heftig spaning og forhandlinger i campinghytta som begynte å fylle seg opp med klatrere, klarte vi til slutt å få kloa i en bil (faktisk den legendariske (?) “Barisen”).
Dagen derpå opprant. Audun og jeg kom oss opp rimelig tidlig. Det var litt foruroligende å se mengdene av fukt i gresset. Det hadde visst regna litt i natt ja. Vi var rimelig raske til å stå opp, til å være oss. Men idet vi nesten var på vei til å kjøre velta det to groggy typer ut av det nærmeste teltet. Disse kisene hadde prøvd å skaffe seg en tidlig bil til Hornaksla, og hadde visst klart det. Men bilen deres var ikke å se, så vi tilbød dem skyss, til deres store takknemlighet. (Greit å bygge seg opp litt karmapoeng, ikke sant?)

© Ingunn Egeberg Vári

Etter ei lita omvei var vi endelig i Vengedalen, og kunne skue opp mot det berømte Hornet. Vi bestemte oss raskt for Nordveggen, da veien opp mot Sydryggen ikke så opplagt ut. Litt snø var det også. Så vi la snart i vei opp stien. Fett å se Trollveggen fra en ny vinkel! Stien opp var lengre enn håpet, men etter drøye halvannen time ankom vi innsteget.

Jeg fikk æren av begynne. Imens vi racket opp så vi noen jenter, også fra TG komme opp mot standplassen vår. Vi var litt usikre på om det var riktig sted å begynne, men det så ut til å stemme sånn noenlunde med føreren, og det var en grei standplass, så da var det bare å sette igang. Det var dårlig med sikringer i begynnelsen, men rimelig lett, så jeg valgte å gå med en liten runout istedet for å rote rundt etter under middels sikringer. Kom til slutt opp til en åpenbar standplass, med rappellfeste og greier. Jeg valgte å lage en naturlig standplass, og kunne snart sikre Audun opp.

I mellomtiden hadde jentene også begynt klatringa. De var 5 stykker fordelt på to taulag. Audun komm opp til meg, tett fulgt av Thea fra det ene taulaget. De kunne fortelle at det var ei i taulaget uten hjelm, og at de egentlig kunne tenkt seg å komme forbi. Jeg syntes vi hadde bra fremdrift, og siden Audun allerede var klar til å lede videre, så fortsatte vi oppover. Jeg koste meg nede på standplassen med Thea, og etterhvert kom resten av taulaget hennes opp. Da var jeg klar til å følge videre, så jeg tok ned standplassen, vikla meg forbi de andre, og ønska de lykke til videre. Jeg regna med vi kom til å treffe på de om ikke så lenge..

© Ingunn Egeberg Vári

Denne taulengda føltes litt hardere enn den jeg leda, men alt var veldig overkommelig. Neste var min, og det var nokså lett å skjønne veien videre, bare å holde seg til venstre for renna. Men det var ikke så lett i praksis. Jeg følte at klatringa virka en del hardere og dårligere sikra jo lengre venstre jeg kom, så jeg endte opp med en slags halvveisvariant der jeg holdt meg på sida av ryggen en stund, litt ned mot renna. Det funka fint ganske lenge. Nesten oppe ved den store flata med rappelfeste på toppen av renna fikk jeg så sjuuukt mye taudrag Da var jeg på en nedre flate med litt rar stein, med lite sikringsmuligheter. Måtte videre, men det var seigt! Fant tilslutt en brukbar stand med en god kile og noen litt dårlige kammer.

Audun fulgte etter i god fart, og jeg måtte jobbe på for å ta inn tau samtidig som han klatra. Tungt med et heltau i tillegg til et halvtau. :( Nå kom det noen nedover også. Så ut til å være en guide med to kunder. Første gang jeg har sett en guide i fjellet, så det var jo spennende.
En litt rar og flat og ganske kort taulengde fulgte nå for Audun. Forklaringen var nok at jeg hadde gått litt langt på den forrige.

© Ingunn Egeberg Vári

Thea kom ruslende opp renna idet jeg var i ferd med å pakke sammen. Hun kunne fortelle at de hadde gått litt feil og måtte slite med mye taudrag og dermed hadde satt en ny standplass. Godt at det ikke bare var vi som ikke fikk så mye ut av føreren.
Vel oppe hos Audun igjen, så det ut til at det ikke var langt videre opp. Jeg leda den siste taulengden, som var mest klyving. Satte en standplass da terrenget begynte å flate litt ut. Da var jeg lei av alt taudraget…

© Ingunn Egeberg Vári

Oppe på toppen var det skikkelig flott. Vi løp rundt og sjekka ut bua, vardene, stolene(!) og ikke minst utsikten! Men vi kunne se regnet nærme seg bak Trollveggen, så vi innså at vi burde komme oss ned snart. Jeg hadde gjort research og ville finne den nye, kilebaserte rappelruta. Ned mellom vardene, og der ja! Det var lett, det som ikke var så lett var å løse opp alle knutene som tauene hadde laget da de kjeda seg imens vi så på utsikten...

© Ingunn Egeberg Vári

Rett før vi skulle begynne rappelen, kom det et taulag opp renna. De hadde gått litt feil, men vi kunne fortelle dem at det ikke var langt igjen. Audun rappelerte først, og det ble bittelitt styr når han skulle passere tauene som kom inne fra sida, men det gikk fint. Vi fant et nytt feste 30 meter nedenfor, og fant veien fint ned til det som var 30 meter nedenfor der igjen.

© Ingunn Egeberg Vári

Nå ventet den første lang rappellen. Audun dro først, og forsvant ute av syne. Etter litt venting kunne jeg følge etter. Jeg ble litt overrumplet av et svært overheng, som var litt ubehagelig å passere. Jeg ville liksom ikke at tauene skulle ende med å skrape brått på kanten, så taktikken var å fire seg rolig ned. Det gikk ikke megabra, taubremsen skrapte langs fjellet og jeg dumpa ned en liten halvmeter kanskje. Men da jeg først var i lufta var det greit å komme seg videre ned. Men det var ikke over enda…

Vi skulle dra ned tauene, men ingen av endene lot seg rikke det minste grann! Nå begynte det også å regne. Vi lurte på hva som kunne ha skjedd, vi huska ingen riss og sånt som tauet kunne feste seg i. Vi begynte å lure på om vi var nødt til å klatre oppover langs tauet igjen, men var usikker på hva som var lureste og mest praktiske metode. Etter en liten stund med knytinger av diverse prusiker og fotslynger kom vi på at vi hadde noen potensielle reddende engler oppi fjellet over oss. Vi måtte bare håpe på at de også valgte den nye rappellruta..

Etter litt stalking på sosiale medier fikk jeg spora opp etternavnet til Thea, googlet etter telefonnummeret, jeg ringte henne, og hun tok telefonen! Vi forklarte situasjonen, og hun fortalte at hun var rett over vårt rappelfeste. Hun rappellerte deretter ned tauet, og kunne melde om at det ikke var noen problemer å se, og at tauet så ut til å ligge fint hele veien. Hun prøvde deretter å dra ned tauet, men hun klarte det heller ikke. Nå fikk vi melding om at nestemann hadde ankommet festet over oss. Og snart ble tauet mulig å dra ned, selv om det var tungt. Jeg er i ettertid usikker på hva som egentlig gjorde tauet mulig å dra ned, mulig det var Lina som hjalp tauet litt over kanten for å minste taudraget. Festet var nemlig i et ganske flatt riss, mulig det gjorde taudraget større? Uansett er det ganske ubehagelig å tenke på at vi kunne vært der helt alene også.

© Ingunn Egeberg Vári

De resterende rappellene forløp uten problemer, regnet ga seg, og de neste utfordringene kom av litt sleip og våt stein. Vi satte en god tid løpende ned fra innsteget til bilen på en liten time, for å ikke komme altfor seint til taco i Åndalsnes. Den smakte godt!