Ytre og Indre Sula, fra Kvennsetdalen (28.11.2020)

Sesongstart! Jeg var litt skeptisk til å dra på ski etter det første snøfallet. Det var jo ingen såle å snakke om. Men etter et par dager med litt mildere vær, og enda et (lite) snøfall hadde jeg troa. Men hvor skal man dra? Det ryktes om ganske lite snø på Oppdal, og Storlidalen eller Skarvatnet fristet egentlig ikke noe særlig. Kysten da? Audun var på Sula i desember i fjor, prøvde seg på ryggen mellom Ytre og Indre, men måtte baile. Nå var det nok mindre snø, så det var nok tvilsomt om det var noe god snø på Ytre. Men Indre Sula har jo en sånn fin sør-østvendt bolle? Etter litt diskusjon, der både Skjerdingfjellet og Kongskrona ble nevnt, ble vi enige om å prøve oss på Indre Sula. Planen var å parkere oppi Kvendsethdalen. Vi hadde lest en peakbookrapport om noen som hadde parkert oppi der, og sannelig var det ikke et PB-element som markerte stedet. Lovende!

Vel fremme i Todalen en tidlig morgen, fant vi innkjøringen til veien. Vi valgte å ignorere skiltet om innkjøring forbudt. Mulig vi så oss litt blinde på den peakbookrapporten, jeg tenkte i hvert fall at skiltene var gamle og ikke gjaldt. Det kan jo diskuteres om det er å ta seg litt vel til rette, men der og da var vi i tur-bobla. I ettertid ville jeg heller ha parkert nederst, og heller gått opp. Veien var nemlig av usaklig dårlig kvalitet, med masse store runde stein i veibanen. Bratt var det også. Men bilen (med 4x4) holdt ut og vi kom oss opp til snøen, og fant en stikkvei vi kunne parkere i. Og jeg pusta lettet ut.

Etter litt mye tid brukt ved bilen, kom vi endelig igang. Planen var opprinnelig å gå hele dalen innover, og deretter opp i skåla mot Indre og sjekke ut snøen der. Men Audun hadde et annet forslag, nemlig å gå opp en vei til venstre og deretter runde over flatene opp mot Indre. Jeg var enig, kanskje mest fordi jeg så sola lure litt lengre oppi skauen. I dalen hadde vi måtte gått i skyggen mye lengre.

Veien var fin å gå på, men litt flat, og vi skulle jo oppover. Vi valgte derfor å gå rett opp i skogen. Det var litt bratt og litt mye trær, men snart var vi oppe i sola og over tregrensa. Fantastisk utsikt var det også. Plutselig hørte vi noen lyder, og så kom det sannelig en jeger tuslende på beina mot oss. Han spurte oss på en sjarmerende og noe uforståelig dialekt om vi hadde sett noen “far”, altså spor, for han var nemlig hjortejeger. Litt senere møtte vi også kompisen hans. Trivelig.

© Ingunn Egeberg Vári

Nå fristet det veldig (for meg) å få med meg Ytre Sula også, og deretter gå ryggen over til Indre. Vi hadde jo i utgangspunktet tenkt å gå ryggen, men fra Indre. Men det gir jo mye mer mening å gå den fra Ytre? Jeg skjønte ikke hvorfor vi ikke hadde planlagt det helt ifra begynnelsen. Audun var enig, og vi la kursen mot Ytre. Turen opp var relativt begivenhetsløs, men det var jo veldig fint å gå i sola. Litt steinete var det opp mot toppen, så skiføret var litt halvveis.

© Ingunn Egeberg Vári

Vel fremme kunne vi se veien videre over ryggen. Det så spektakulært og litt heftig ut. Men først ventet en nyydelig nedkjøring, som virkelig var bedre enn forventet. Herlig!
Vi bestemte oss deretter for å ikke ta på skia igjen, men heller gå på ryggen til fots. Det var litt dyp snø i begynnelsen, men etterhvert ble det mer og mer stein. Ved innsteget til ei renne like under toppen tok vi på stegjern.

© Audun Rognerud Bøe

På toppen av renna gikk vi ut til nordflanken. Det var her Audun snudde i fjor. Det er rimelig eksponert her, men ved gode forhold (som vi hadde) så det ut til å være greit uten noe sikring. Audun gikk først over, jeg fulgte etter, og det var uproblematisk.

© Ingunn Egeberg Vári

Litt flaks skal man ha, for vi rakk akkurat opp på toppen tidsnok til å se sola gå ned. Månen var også på vei opp. Trollheimen er fint altså! Som vanlig, uansett hvilket fjell jeg er på i Trollheimen, tenker jeg “dette må være Trollheimens fineste utsikt”.

© Audun Rognerud Bøe

© Audun Rognerud Bøe

Jeg var litt gira på å stå ned i mens det ennå var en slags form for dagslys. Audun sa han egentlig kunne tenkt seg å vente til de ble mørkere slik at hodelyktene kunne hjelpe mot det flate lyset, men han lot seg overtale. Vi kunne jo alltids ombestemt oss og venta på mørket, men man kan jo ikke få det lysere igjen.

© Audun Rognerud Bøe

Snøen nedover mot skåla var fin, men kanskje ikke helt på nivået til den første nedkjøringa. Videre nedover prøvde vi (jeg) og legge veivalget slakest mulig. Det var en del stup og stein, og kombinert med det flate lyset syns jeg ikke at det var så lett å få god flyt. Jeg fant etterhvert en slags renne/bekkedal som jeg fulgte nedover, og Audun sto mer direkte ned en flanke. Her var det begynt å bli sånne smelteriller/humper, som gjorde det litt vanskeligere. Snart flata skåla ut, før det kom en ny nedoverbakke ned mot selve dalen. Her var det en tydelig overgang fra tørrsnø til skare. Heldigvis skulle vi nå bare holde høyden ut dalen. Det var litt gøy med flat kulekjøring, men litt irriterende med alle de åpne og små bekkene vi måtte over underveis. Generelt var terrenget veldig lettfremkommelig her på nordsida av dalen, lite skog og til og med noen setervoller her og der. Fordelen med skare er jo god gli, så vi kunne for det meste bare stå og skli bortover, med noen slappe stake- og skøytetak her og der. Etter en dramatisk nedfart med en ski som løste seg ut gjennom en bratt og tett skog kom vi endelig ned anleggsveien. Deilig med litt ploging. Not. Men det var forsåvidt en smud måte å komme seg ned til bilen på.
Og det gikk veldig greit å kjøre ned grusveien. Stolt av meg selv som kjørte både opp og ned.

Starttidspunkt	28.11.2020 10:35 (UTC+01:00)
Sluttidspunkt	28.11.2020 16:24 (UTC+01:00)
Totaltid	5t 49min
Bevegelsestid	4t 17min
Pausetid	1t 31min
Snittfart totalt	2,6km/t
Snittfart bevegelsestid	3,5km/t
Distanse	15,0km
Høydemeter	1363m