Viromkjerringa og ryggen (09.12.2020)

Med god værmelding var det vanskelig å ikke ta en tur til fjells igjen. Føret var sannsynligvis ganske dårlig. Lite snø kombinert med både varme og mye vind gjør vel sjeldent underverker for føret. Vi så derfor for oss en tur der ikke skikjøringa var i fokus. En rygg kanskje? Vi titta litt på Trolltind og Åbittind, men det er ganske langt dit, og med såpass korte dager som det er nå, hadde vi nok vært nødt til å ha en overnatting et sted. Audun var ikke veldig gira på det “styret” som en overnatting hadde medført, så vi så heller på mulighetene for å gå en rygg litt nærmere. Han foreslo Viromkjerringa, som jeg hadde sett på tidligere, men gå fra Todalen istedet for Viromdalen, for det sparer man mye kjøretid på. Forslaget inkluderte kjøring ca 200 høydemeter opp en skogsbilvei, som så ut til å være atskillig slakere enn den vi kjørte opp mot Sula. Etter en god time med drøfting av ulike turer, finstudering av turrapporter og kart, konkluderte vi med at det virket som om det kunne bli en bra tur.

Skogsbilveien var nydelig å kjøre, så det ble en god start på turen. Jeg trodde vi klarte å spare litt tid denne gangen, for jeg synes vi brukte litt vel lang tid med 3:15 fra hjem til skia var på beina, forrige gang. Men den gang ei, vi begynte å gå nesten akkurat samtidig, ca 10:30. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvor tiden forsvant. Jaja, jeg er vel bare treig.

© Ingunn Egeberg Vári

I begynnelsen fulgte vi skogsbilveien videre oppover fra p-lomma. Hverken ski på beina eller ski på sekk var helt optimalt, det var mye stein men også til tider snø. Etterhvert forlot vi veien (med ski på beina), og gikk oppover i skogen. Nydelig og glissen furuskog hjalp på stemninga, for skiføret her hadde jeg ikke noe fint å si om. Bare skare, og ofte med et slags tykt, glinsende islag på toppen. En av tørrfuruene var ekstra fin.

© Ingunn Egeberg Vári

Snart ankom vi dagens første crux. En slags bekk/liten elv skulle krysses. Vi ville prøve å krysse den rett før den forsvant ned i et juv, for å få korteste mulige vei opp. Elva var åpen og tidvis stri, men vi fant et sted som så lovende ut, med en del store stein midt i. Audun var først, og fikk det til å se ganske lett ut. Jeg var ganske nervøs, skal jeg være ærlig. Ikke det at jeg var redd for det å havne i elva i seg selv, men om det ble et bad ville turen åpenbart være over allerede. Det var åpenbart uaktuelt, så jeg kom meg såklart over, med et litt annet (og etter min mening) bedre veivalg enn Audun.

© Ingunn Egeberg Vári

Nå hadde vi en lang marsj på flata foran oss. Det gikk overraskende fort synes jeg. Det var jo mye pent å se på, Skarfjell sto og flottet seg for oss, med sola lurende like bak. Og så Viromkjerringa såklart da. Hun var mektig! Veivalget vi hadde bestemt oss for var å gå litt inn i den nordvestvendte bolla, og skrå videre opp på ryggen, og deretter følge den brede ryggen til toppen.
Første matpause tok vi inne i åpningen av bolla. Da hadde vi også utsikt til forholdene øverst i bolla. Det så ut til å være en god del snø der, men øverst så det mye brattere ut enn jeg hadde sett for meg. Vi hadde nemlig sett på mulighetene til å stå ned der, og Audun hadde veldig troa på god snø. “Jaja, vi får se når vi kommer så langt”, tenkte jeg.

© Ingunn Egeberg Vári

Nå begynte stigningen for alvor. Her var det fortsatt skare, selv om vi var på nesten 1000 moh. Det gjorde det stedvis vanskelig å gå i bratta, men med passe mange lappekast kom vi oss opp flanka. Men det var ennå langt igjen til toppen. Nå venta en ganske bratt skråning, som var veldig steinete. Men på nordsida var det mer snø. Vi hadde frykta å måtte ta av oss skia, men det så ut til at vi kunne slippe det. Jeg tok ledelsen og ansvaret for å tråkke opp sporet. 28 lappekast seinere flata det endelig ut. God følelse å mate på i motbakke, og gøy å prøve å legge best mulig spor. Men noe av motivasjonen kom nok av at jeg var redd for at vi ikke skulle rekke sola på toppen. Jeg syntes nemlig at solskinnets farge i snøen på Grånebba bak oss var begynt å bli ganske rød. Dermed ble jeg litt letta da vi kom ut av skyggen og så sola som fortsatt hadde igjen ei litta sjarmøretappe ned til horisonten. Siste innspurten opp til varden var flott, og spenningen steg. Hvordan så denne berømte ryggen ut?

Ryggen var ikke mulig å se fra varden, så vi kom oss raskt videre, og fikk den snart i sikte. Den så bratt og rotete ut! Forsåvidt omtrent som forventet. På godt og vondt. Den så ut til å bli ganske snødekt, og det var heller ikke godt å si om man kunne gå over alle pinaklene eller om noen omgåelser måtte være nødvendig. Jeg var gira på å sette i gang, for å si det mildt.

© Ingunn Egeberg Vári

Filosofien min gikk ut på å holde seg oppå eggen så mye som mulig, en omgåelse skulle jeg ha god begrunnelse for å ta. Det gikk for det meste veldig bra. I begynnelsen var det en stor pinnakel som var relativt bratt som jeg kløv opp på. Veien videre så enda brattere ut, så det ble en liten bail der. Bak den var det enda en større pinakkelting, og jeg antok at det var en del av ryggen, så jeg kløv opp der også. Her valgte Audun å gå på en lengre omgåelse ned mot en av de større rennene. Jeg kløv opp i relativt fin stil etter min mening. Derifra kunne jeg se ryggen videre. Den var skikkelig smal, men så overkommelig ut. Merkelig nok, i motsetning til overalt ellers var det her masse løs og fin snø. Det gjorde det vanskelig å vurdere f eks hvor flat og jevn toppen av eggen var, så det ble litt mange steder der jeg enten gikk ned på alle fire, satte meg med et bein i hver dal, og skyfla meg fremover.

© Ingunn Egeberg Vári

Her gjorde jeg også en merkelig oppdagelse. Det var spor over eggen foran meg. Ikke etter folk eller fugl. Men noe med poter?! Det var nok et eksemplar av den noe ukjente arten Sunndalsk ryggrev. Eller katt? Hva i alle dager har den her å gjøre? (Den hadde vel forsåvidt sikkert lurt på det samme om den hadde sett spora våres.) Jeg kan i hvertfall si det var et modig dyr.

© Ingunn Egeberg Vári

Audun dukka etterhvert opp i syne litt lengre nedi lia og kunne melde om mye snø. Han kavet seg opp ei renne, i mens jeg fulgte ryggen mot en ny topp. Vel fremme oppe på toppen så vi at ryggen videre ikke så ut til å bli noe lettere enn delen vi hadde tilbakelagt. Her så vi forresten at potespora gikk nedover mot dalen.

Nå hadde vi en liten nedoverbakke foran oss. Audun gikk først, og tok generelt litt flere omgåelser en meg, selv om jeg også måtte ut i sørsiden noen ganger. Det var noen nedklyvinger som så ut til å være mulige, men med snøen som gjorde det vanskelig vurdere hva som var lurt eller ikke. Kombinert med at jeg ikke helt følte meg megakomfortabel med 3er nedklyvinger med stegjern, var det et lett valg. Jeg synes det var litt merkelig å skulle stole på fronttaggene, og noen ganger var det nesten litt for bra grep, f eks når man hadde en høy fot man ville ta ned under nedklyving. Da var det nesten likegreit å bruke kneet noen ganger, selv om jeg ga meg selv noen trekk i stilpoeng.

© Ingunn Egeberg Vári

Unntatt noen større blokker som bød på litt utfordringer, gikk siste del av ryggen veldig greit. Nå hadde sola gått ned, men det var fortsatt overraskende lyst. Fint var det også, så det ble satt av tid til en klassisk horisont-fotoshoot med kameraet til Audun. Men kanskje det snart var på tide å komme seg ned fra fjellet? Tja. Vi hadde sett på nedkjøringsmuligheten i bolla, men kantene så jo bratte ut. Og i mørket virka det litt risky. Audun hadde i utgangspunktet tenkt å stå fra toppen, jeg ville nok helst boota litt ned øverste bratta. Men vi visste lite om snøforholdene i bolla. Vi antok de kunne være gode, men det ville nok være litt gambling. Audun hadde et annet forslag, nemlig ned ryggen mot nord. Jeg var i utgangspunktet mest gira på bolla, men innså det ikke var så lurt. Vi tok oss en liten tur opp til toppen som ikke hadde varde, så litt på stjernene som begynte for alvor å dukke opp, og gjorde oss klare til å stå ned.

© Ingunn Egeberg Vári

© Audun Rognerud Bøe

Var ganske spektakulært over den smale delen av ryggen. Lykta lyste opp verden på en kul måte, takk til Moonlight for mine 1200 bonuslumens. <3 Det var litt steinete her, men vi håpet at den kaanskje kunne være litt god snø lengre nede, der ryggen hadde en liten fordypning. Men forventningene var lave. Dermed ble jeg litt positivt overrasket hver gang jeg støtte på en liten lomme med løs snø. Men jo lengre ned man kom, jo mindre ble det. Snart var det typ 97% hard skare. Og varierende mengder snø. Vi sto med isøks i handa, Auduns forslag, i tilfelle en utglidning. Etterhvert begynte jeg å bli veldig lei av å skrape meg ned sidelengs. Jeg bestemte meg for å ta av skia i et flatt parti med mye mose og stein. Det skulle vise seg å ikke være så lurt.

© Audun Rognerud Bøe

Foran meg var det et lite heng, før det slaka ut nedenfor. Jeg så litt stein her og der og litt lyng, og tenkte at det var null stress å gå ned og heller ta på skia på flata. Det var ganske hardt her, så jeg måtte sparke litt spor, men jeg var ikke redd for å miste fotfestet. Det var jo nesten flatmark jo! Jeg så meg ut en lyngtust som stakk opp et par meter foran meg, og tenkte komme meg dit for å stå på et “trygt” sted for å sjekke ut veien videre. Her burde definitivt alarmklokkene begynt å ringe.

Jeg husker ikke helt hva som skjedde, alt gikk så fort. Men plutselig gikk det opp for meg at jeg satt på rumpa fortsatt med ski og staver i den ene handa og isøks i den andre. I full fart nedover. “Oi, foran meg er det en kant. Spennende. Burde jeg være bekymret for å knekke ski eller staver ?”, tenkte jeg. Så var jeg i lufta, landa relativt mykt noen meter nedenfor, skled nedover, nå med noe mindre fart, for her var det litt slakere. Fortsatt på rumpa innså jeg at jeg kanskje burde stoppe. “Hmm, jeg har jo en isøks. Skia og stavene sklei nå fritt i samme fart, jeg fikk skyfla de litt til side og fikk et tak rundt øksa. Vet ikke helt hvordan jeg gjorde det, men jeg snudde meg rundt, hogg øksa ned i skaren, og stoppa ikke lenge etter.

Audun sto nå noen titalls meter over meg, og så rimelig forferda ut. Han sklei litt ned mot meg, og stoppa like under der jeg var i lufta. Han så spora etter der jeg landa. Sikkert tre meter unna hoppkanten. Det var visst en stein bare noen titalls cm unna der jeg landa. Ikke sikkert det hadde gått bra om jeg hadde landa der. Kunne fort røket et halebein. Skummelt.

© Audun Rognerud Bøe

© Audun Rognerud Bøe

Vi ble enige om at stålkant var nok et bedre verktøy enn sko, selv om stegjern nok hadde vært et brukbart alternativ. Med skia på sto vi nedover, nå var også terrenget atskillig slakere. Planen min var å skrå langt ut til høyre og prøve å holde høyden på flata, slik at vi kunne krysse elva lengre opp, der den kanskje var mindre, og så ut til å være tredelt på kartet. Vi passerte også ei svær hytte, så ut som noe semi-offentlig greier, men vi gadd ikke å undersøke den nærmere. Fra hytta så vi en lang rekke med løypestikker med refleks, og vi fikk kryssa den første elva uten problemer. Så var det litt opp og ned i litt skog og myr. Andre elva var en bekk, så den var også veldig grei å komme over. Tredje elva var litt større. Audun ville ikke ta av skia, og kom seg faktisk både over elva og opp kneika bak. Dagens prestasjon!

Når var det bare en lang og smud myr igjen før vi var nede på skogsbilveien. Men så smud var den ikke. Nå kom vi ned til den glaserte skaren. Det var virkelig et tykt islag. Nesten skøyteføre. Jeg var nå dønn lei av å ploge og skrense på skare. Både beina og ørene klagde. Etter et klønete tryn med medfølgende utløsning av skia, bestemte jeg meg for at nå skulle stegjerna på. Dagens beste avgjørelse. Møtte Audun som måtte vente lenge på meg ved en flott tørrfuru vi også hadde stoppa ved på veien opp. Hyggelig gjensyn. Med furua altså. Herifra var det nydelig stegjernføre og det var en fryd å bare kunne spasere ned den siste biten.

© Ingunn Egeberg Vári

Følte jeg lærte mye av denne turen. Om hva slags føre man kan vente seg med varme og vind og lite snø. Hvordan det er å klyve med stegjern i dyp snø. At rever liker førstesporet over rygger. At det kan være avblåst overalt unntatt på ryggen. (Ikke det at jeg skjønte hvorfor reven var her, eller hvordan snøen kan ha blitt liggende der.) At stålkanter er mye mer stabilt enn å sparke spor i skare. At det er ingen skam å ta på stegjern. Og at selv om skiføret er veldig dårlig, betyr det ikke at man ikke kan ha en skikkelig bra tur.

Start date	09.12.2020 10:33 (UTC+01:00)
End date	09.12.2020 19:18 (UTC+01:00)
Total Time	8h 45min
Moving Time	6h 17min
Stopped Time	2h 27min
Overall Average	2.2km/h
Moving Average	3.0km/h
Distance	18.9km
Vertical meters	1,858m