Kongsvinger högalpin (22.11.2020)

Valgets kvaler - sykkelstøtte i Nordmarka eller løpsbasert i Vinger. Med utsikt til 10 m/s vind i låglandet, rundt 0 i høgden og snø/is på vegene i skyggepartier, blei det Vinger. Neste valg - kynisk 100-metersjølstendigsamling eller ikke. Ikke. Det var for mye anna fint rundt Rafjellet, naturlig hovedmål. Dalbaserte tinder får bli tatt med sykkelstøtte i shortssesongen.
Gjennom åpen bom ved Pinn, Så til parkeringslomme som var for god til å kjøre forbi. På stive bein innover vegsystemet, traktorslep nordover, inn i terrenget der tinden synlig reiser seg. Gjennom litt ungskogpleiegrafs og inn i flott, åpen gammalskog. En ser uunngåelig etter store poteavtrykk i dette området, noe det til gangs fantes i snøen. Lite utsikt, men veldig fint på toppen.

Det er så fint terreng på denne åsen at det var uproblematisk å løpe hele vegen ned til flatere terreng gitt noen utskeielser mot bratta i øst.
Forsøk på å følge sti fra skarp sving etter Damtjenn. Til å begynne med ok, men videre oppover lia trekker slepene en inn på tunge hogstflater. Snø, hjulspor og mye lyng ga tungt lende.
På det flate partiet lenger oppe, kryssa jeg en sti med tråkk. Jeg regna med at det ikke var den som sto på kartet, da det lille tjennet på N50-kartografien ikke var passert. Etter hvert kom navi fram, og da var det klart at det var flere putter her oppe, at jeg hadde passert stien og at tinden måtte bli tatt fra vest. Opp på toppen, som rimeligvis er markert. OK, enda en antennetopp. Ikke mye utsikt fra toppunktet, men litt usikkerhet om hva som var toppen dreiv meg nordover. Der var det siktelinjer langt nordover i denne lavmælte tindeverdenen, som har sin egen skjønnhet.
Jeg bestemmer meg for å droppe Brattberget. Fra der jeg var så det kort ut over til Galtberget. Kompasskurs rett øst, stort sett ok framkommelighet, så over en rygg og opp. Også her var det luftig og fin skau. Det lønner seg tydeligvis å komme over 500-metersmerket i Vinger/Finnskogen.
Brattfallet? Kjenner at jeg er lite lysten på ei lengre terrengkryssing, så jeg tar turen nordover for å finne driftsveg merka på kartet. Først en, som løser seg opp i ungskog, så en annen litt sidelengs, og den går helt ned til koia ved vegen.
Undervegs ser jeg tinder i nordøst. Jeg tenker at det hele blir litt mindre pinglete om jeg tar med Norsæterberget, så sjøl om retningen til nå ikke er tilpassa dette, drar jeg vegnettet sørøstover.
Inn i skauen ved Norsætra, og etter hvert blei terrenget også på denne tinden fint. Jeg forventa et skikkelig topplaust fjell, men lengst sør på platået sto en stolt bergknatt og ga det siste løftet.
Ned i litt feil retning (kompass i lokklomma på drekkebeltet), så den lange, i begynnelsen snødekte, etter hvert harde grusvegen tilbake. Ned bakkene mot Damtjennet kom sommerens leggskade tilbake. Stoppe, tøye, i gang igjen, vræl - ny høggende smerte - punktmassasje, så semihinkende i gang igjen. Etter hvert viste det seg at ting gikk greit hvis jeg oppsøkte linjer i vegen som gjorde det mulig å supinere med høyrebeinet, så på slikt vis bar det tilbake til den lille grassletta innafor Pinn.

Joker på Skærnes neste.