Kongsvinger sørvest-trippel (14.11.2020)

Et topografisk trent blikk ser at landmassen avgrensa av Glomma, Vrangselva (som er reserveløpet til Glomma ved stor flom), Vänern, Göta Âlv og kysten mellom munningene er et metamassiv. I fortsettelsen av det, framstår også det nordøstre hjørnet av dette som det mest interessante området høgdemessig. Dagens ekskursjon, foruten å inneholde en noe middelmådig hundremetersjølstendig, inkluderte framfor alt kanskje det høgeste reelle toppunktet jeg hadde til gode i hele "Göta-Bohuslän-Värmland väst-Østfold-Romerike øst- Vinger sør" - massivet.
Lat, parkerer ved Stømnerhøgda i stedet for kvalifisert oppstigning fra Glomma. Sågar "Stømnerhøiden"! Sommerens turer har gitt noen drypp av innsikt i Kongsvinger high-and-traditional society. Så er det med dette fastslått at de til og med sender stedsnavna sine til rens og press - i Danmark.
Jeg prøvde å unngå terreng synlig fra det 'threspassers will be shot' - inngjerda tunet og dro mot nord. Inn i skauen der den så rimelig passabel ut. Mye tett ungskau, noen små tråkk, så ut på ei hogstflate. Innså at kursen var litt langt nord, etter hvert fram med navi og inn på rett kolle. Lite opplevelse å berike menneskeheten med.
Ned mer i retning mot tunet, da det gikk et slep i den retningen. Krafsete lengst ned, inn på jordet og ut på kjerrevegen. Vegen til neste tind var planlagt å gå langs raskeste sti, med litt stilaust rundt Aurtjennet. Det forutsatte å spotte ett bestemt stikryss og så følge sti rett sør. Det greide jeg ikke og havna ved Bæreia. Grrrr.
OK, monoton stigning, tid for å sette trøkk. Langs ei myr og så rett opp skauen til Gørtjennbergets høgeste punkt.
Kronglete, kort segment ned til veg. Så en laaang deilig transportetappe med mye stigning på ganske skånsom kjerreveg reint løpsmessig. Etter fjellsjøen Lysvatnet tok jeg inn mot vest der det kom ut et slep. Dette var også fint og løpbart, noe som også gjaldt terrenget over de to myrene og opp på sjølve toppen. Dette var dagens høgdepunkt, med et treningsmessig høgverdig forspill. Lite utsikt, men et flott skogbilde.

Til å begynne med gikk det greit å krysse tilbake. Kompasskurs tilbake til vegen, der det skulle gå av en sti ned til Skitjennet, ga treff omtrent som venta. Men lendet videre nordover er et høgstmarerittlandskap. I begynnende skumring så jeg noe som likna den nord-sørgående stien på lang avstand og "svømte" i den retningen i høgstavfallet. Etter hvert var det beste jeg kom over noen hjulspor som munna ut i ingenting. Etter hvert fant jeg ok lende lenger øst og tok meg ned mot tjennet i åpen gammalskog.
Vegen langs tjennet overgikk alt anna på krongletehet. Så, etter solid vegetasjonsjuling, kom endelig vegen til unnsetning. Denne gangen fant jeg rett sti tilbake (her var det også lett å gli av i et stikryss der den mest kjerrevegliknende stien dro opp i åsen), og slapp akkurat å slå av lykta før ankomst.
Med forhåndsinfo om lendet nordover til - og langs Skitjennet, ville jeg returnert vegsystemet som jeg kom til Austberget på.