En runde fra Tverrsjøstallen (31.10.2020)

Uanstendig lang anmarsj med bil i dag - måtte definere fenomenet "spektakulære turmål" for å slippe unna drittsekkanalysen foran speilet.
Tverrsjøstallen - en slags idyll, men så var det kraftlinjene da. En del løping på veg, så opp på driftsveg, etter hvert med vurdering av om det lønte seg å gå rett på. Skauen på oversida så grisete ut, men til slutt seig jeg opp på ryggen. Her var det kronglete, så det lønte seg bare kanskje relativt til den lange turen rundt på sti. Innerste zoomtrinn på Norgeskart måtte anvendes for å finne ut hva som var toppen av Kollern. Det viste at varden står rett.

© Erlend Råheim

Stiene hadde blitt til gjørme på grunn av store nedbørsmengder over betydelig tid. Det var glifare på røttene, og ett sted tok jeg nedi med heftig smerte i håndleddet. Neppe brudd, videre. Så ut på monsterhogstflate av typen som jeg trudde var i strid med Markaforskriften! Blåstien var utsletta, så her gjaldt det bare å berge seg ut av katastrofeterrenget. Faktisk var maskinen i gang på ei annen flate mens jeg var ute. Noe å følge opp, hvis denne høsten blir noe annet enn anbudsjobbing .. og toppturer.
Opp til Roensetra, et lite og idyllisk hyttifisert seterlandskap. Så tok jeg av fra blåstien og fulgte et system av slep og flater. Til slutt var jeg på den innerste flata mellom toppene på Grasdals. Herfra ganske kort veg til topps. Det kunne nok vært fint på toppen, men nå hadde det begynt å yre, så ting så lite innbydende ut.
Jeg var nå betydelig etter skjema, og jeg forsto at det ville kunne få konsekvenser for avslutninga av turen. Uansett, tilbake til setra, vestover, myr, opp på noe jeg trudde var Roensæterhøgda men som ikke var det (kartstudier - kan en aldri lære???), et stykke utforbakke og ny vegetappe.
Så var det oppstigning til Pershusfjellet, for meg Nordmarkas mest mystiske ås, med et kontinuerlig øststup og en lang toppegg. Sørover, bølgende og med noen krappe retningsendringer. Så opp på et toppunkt med kjentmannspost og litt markering. Jeg tenkte at dette var toppen, tok et bilde og sjekka norgeskart. Så, nei, dette var det halvmeter lavere punktet, så her var det bare å klemme på videre. jeg skjønte nå at det ville lønne seg å fortsette sørover.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Endelig, toppen, uten markering og utsikt. Jeg drar noen hundre meter sørover og brekker ut mot vest. Her kommer jeg raskt til en brattkant, smyger litt mot sør, finner ei renne, ny brattkant, samme løsning, traktorveg, veg. Det var klart at det ikke blei noen Langvassbrenna, så avslutning til Tverrsjøstallen forgikk i skumring.