Áhkká og Sarektjåhkkå (10.07.2012)  

Etter den vellykkede turen til de svenske 2k-toppene i Pårtemassivet gikk turen til områdene lengst nord i Sarek nasjonalpark. Jeg og Øyvindbr (Øyvind Brekke) fikk oss en god natts søvn i bilen utenfor Ritsem fjellstasjon og vi psyket oss opp til å kunne utføre tre harde dager til i Skandinavias største villmark.

© Lantmäteriet

Dag 1 – traversering av Akkamassivet

© Sondre Kvambekk

Dagen etter, den 10. juli tok vi båten over det store vannet Akkajaure fra Ritsem til Änonjálmme. Herfra fikk vi et godt innblikk mot dagens mål som var stortoppen i Ahkkamassivet. Med tunge sekker lastet med blant annet klatre- og teltutstyr skulle vi forsøke å traversere Ahkkamassivet fra nord til sør.

Tempoet var greit de fire kilometerne fra Änonjálmme via Akkastugorna til brua over den spektakulære elva Vuojatädno. Dette synet kommer nok ingen av oss til å glemme, har ikke sett maken til en slik tordende flod i den norske fjellheimen. Videre var ikke stien like god, vi fant et tråkk langs med elva ned mot utoset, men etter hvert fant vi det like greit å gå utenom stien direkte østover mot Njirramjåhkå sitt delta. Ble en del forsering av kratt og myr som var tidkrevende, på en måte var jeg glad for at vi ikke skulle gå her tilbake igjen. Men før eller siden ble det slutt på dette kronglete partiet og vi nådde deltaet. Var overrasket over den lave vannmengden i denne elva som kommer fra breene nord i Akkamassivet, selve elva var ikke så ille å krysse selv om Øyvind dessverre fikk et par våte sko.

© Sondre Kvambekk

Tok oss en god og real matpause før den tunge motbakken opp til stortoppen startet. Over 1500 høydemeter med 20-30 kg sekker skulle forseres i en jafs, så det var viktig å ha godt med mat innabords før det. Øyvind hadde hamstret bra med svensk sjokolade i Jokkmokk og snill som han er deler han masse med meg som har vanskelig med å takke ja til søtsaker. :-) Skyene ble dessverre mer og mer gjeldende mens vi trasket oppover bakkene, men foreløpig var det ingenting som tydet på at det skulle bli tåke på toppen. Godværet fra Pårekturen satt friskt i mentet så vi kunne jo ikke kreve alt for mye idag i og med at dette er det mest nedbørrike området i Sverige. Vi fant en delvis utydelig tråkk på venstre siden av elva på vei oppover til rundt 1000 moh. Videre krysset vi etterhvert elva sør for 1604-toppen og siktet oss inn på ryggen opp til 1916-toppen. Ura var grei å gå i, ganske likt Jotunheimen. Det ble til at vi tok med oss sekkene over 1916 og satte dem fra oss i skaret mellom denne og stortoppen.

© Sondre Kvambekk

Ryggen videre til stortoppen var snødekt og det var lite tegn til sommer her oppe. Snøen var til vår store fortvilelse ganske så råtten flere plasser og vi sank helt ned til lårene, en ting var at dette ble tidkrevende, men det verste var at vi ble skikkelig kalde og våte på føttene. Jeg mistet nesten helt følelsen i føttene! Omsider kom vi opp til nordøsttoppen, en fortopp med primærfaktor rundt 10-15 meter. Herfra var det enkel, men litt luftig klyving ned i skaret mot stortoppen, man fikk virkelig følelsen av å ha det bratte sørstupet på venstre hånd. Opp til selve stortoppen gikk det også greit, i og med at eggen var snødekt brukte vi isøks for sikkerhetsskyld. Godt å komme opp på toppen og skue utover Stora Sjöfallet, Sarek, Padjelanta og mye mer, vi fikk faktisk øye på flere norske topper som Møysalen, Stetinden og Frostistinden. Været så bedre ut ved norskekysten i dag.

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Vi kom oss greit tilbake til utstyret vi hadde lagt igjen. Fikk vridd sokkene og helt ut vann av skoene før vi startet på turen ned fra massivet. Planen var å sette camp på rundt 900 moh nord for Suottasjtjåhkkå, men det var fortsatt et stykke før vi kom dit. Fonna øst for skaret sør for 1916 var ganske bratt i øverste parti og den hadde også noen få sprekker. Vi fant det tryggest å komme innpå fonna lenger oppe mot 1916-toppen før vi ruslet ned den. Ganske råtten snø i øvre deler, og Øyvind holdt på å sette fast foten etter å ha sunket ned i snøen. Etter hvert fant vi en fin snølinje som gikk ned mot Vardojavrre, her var snøen fastere og vi fikk en billig reise ned mange høydemeter før vi ruslet ut på vegetasjonen. Været kom seg også og vi ble vitne til å se flere Sarektopper i nydelig kveldssol.

© Sondre Kvambekk

Turen vår over sletta bort til campen var langdryg og vi ble nødt til å vade over elva øst for Vardojavrre og ikke minst Suottasjjåhkå. Godt å komme fram og finne seg en fin grasslette til å etablere camp. Etter å ha spist og kommet seg inn i posen bort fra mygghelvetet tok vi kvelden med håp om at også neste dag ikke skulle bli så ille som vi dessverre fryktet.

Dag 2 – Sarektjåkkå med nabotopper

© Sondre Kvambekk

Vi våknet til vår store skuffelse av at regnet trommet på teltduken, ute var det heldigvis ikke så mye tåke på toppene, så vi var fortsatt optimistiske med tanke på dagens plan – å saumfare alle 2k-toppene i Sarektjåkkåmassivet. Begge kjente gårsdagens kraftanstrengelse i beina, men motivasjonen fikk oss til å ta på de våte fjellskoa og sette i marsj mot det nevnte massivet. Øyvind var i alle fall fullt innstilt på å følge min motivasjon uansett på denne turen.

Turen startet med en langdryg innmarsj langs sletta nord for Sarektjåkkåmassivet. Undervegs måtte vi krysse elva Suottasjjågåsj som ble eneste utfordring. Praten gikk lett selv om været ikke var det beste, vi kunne faktisk skimte nordtoppen der tåka kom og gikk for hvert minutt. Etter å ha gått rundt 10 km begynte vi på motbakken opp til nordtoppen på Sarektjåkkå. Ryggen oppover var grei å følge. Etter hvert kom vi opp i tåkeheimen og sikten ble naturligvis dårligere. Før nordtoppen fulgte vi en snøegg med ganske fast snø, litt ekkelt å følge snøegger når man ikke har så mange konturer å se på. Videre fra nordtoppen var begge spente på veien videre. Jeg visste at ryggen videre til stortoppen krevde klatring, men beskrivelsene på nettet var ikke de mest detaljerte, desto mer spennende. Vi hadde i alle fall tatt med oss greit med sikringsutstyr.

© Sondre Kvambekk

Fra nordtoppen mot stortoppen kløv vi over en liten mellomtopp som var litt utfordrende, videre var det enkel, men luftig rygg helt til man kommer til hammer med to bratte opptak. Det første opptaket var enkelt og ikke så luftig, så her gikk vi usikret opp til et platå, neste delen av hammeren var langt mer utfordrende, så her var det fram med klatreutstyret. Satte standplass i en stor blokk og jeg ledet an opp et tydelig riss der det var fint å sikre med kamkiler i strl 3-5 samt mellomstore hekser flere steder. I og med at fjellet var litt fuktig og jeg ikke hadde med klatresko var jeg litt skjelven, men kom meg greit opp hammeren som nok ikke var høyere enn 5-10 meter. Regner med at graden var mellom 3 og 4. Jeg sikret Øyvind opp som etter litt prøving også kom seg greit opp. Vi pakket sammen utstyret og fortsatte bortover den noenlunde luftige ryggen et stykke. Neste utfordring var nok en hammer. Selve cruxet var ganske kort, men her var det også meget luftig og eksponert. Ikke mye plass til å dra fram utstyr og slikt. Standplass ble satt på en flat blokk i bunnen av hammeren og jeg ledet opp. Det vanskeligste var et par flytt i nedre del, også her grad 3-4, resten var grei klyving og jeg satte standplass i en blokk ved første hylle etter hammeren.

© Sondre Kvambekk

Øyvind kom seg greit opp og jeg var stolt over at samarbeidet gikk så feilfritt i og med at vi ikke hadde klatret så mye sammen før. Veldig lite tid ble sløst bort. Resten av veien opp til toppen var ganske grei, litt vanskelig helt på slutten der det var litt isete, men med isøks kom vi greit opp og toppen var et faktum. Moro å ha besteget en ultratopp og Sareks tak, men vi skulle gjerne sett mer enn det vi gjorde i dag... Det var ikke veldig motiverende å vite at vi også skulle ta en tur ut ryggen til sydtoppen og bucht-toppen før vi skulle ned i lavlandet, men siden dette massivet ligger så utilgjengelig til fra veien var det best å bli ferdig med det. Turen ut ryggen bød ikke på store vanskeligheter, litt klyving her og der og mest luftig var det ut mot breen Gaskka Sarekjiegna. Det vanskeligste partiet var et klyveparti før Bucht-toppen. Her var det meget luftig og i og for seg utsatt. Er nok bedre på tørt føre, men ingen av oss likte oss helt der. Sydtoppen var ikke til å ta feil av, men på Bucht-toppen var det to topper som begge kunne være høyeste punkt. Returen gikk heldigvis kjappere enn veien ut, brukte halvannnen time fra Bucht-toppen og tilbake til Stortoppen.

© Sondre Kvambekk

En milepæl var nådd, men vi visste begge to at det fortsatt gjenstod en del utfordringer før vi kunne legge oss i posen. Returen gikk ned vesteggen som stort sett var dekket av råtten snø, pokkers drit! Rundt 1800 moh fant vi det greiest å gå ned en snøfonn i nordflanken ned til breen Alep Sarekjiegna. Vi vurderte breen som trygg å forsere usikret, en avgjørelse vi i ettertid ikke angrer på, dette er en veldig snill isbre. Det ble derfor en billig reise ned til grassletta nord for fjellmassivet. Var ganske kald på føttene etter å ha gått i så mye snø, men det var verd det. Turen tilbake til teltet gikk overraskende kjapt. Da vi skulle krysse Suottasjjågåsj var Øyvind uheldig og sklei og ble våt over hele buksa og deler av overkroppen. Disse breelvene er lumske... Vi ble nødt til å holde koken videre. Det var trolsk stemning med tåke liknende alvedis resten av turen, plutselig lettet deler av tåka og vi fikk øye på teltet. Enkelt å få øye på med den røde fargen.

Vi kjørte på med to militære feltrasjoner denne kvelden før vi tok kvelden. Siden vi kom så sent fram måtte vi tåle litt mindre søvn neste natt på grunn av båten, men pytt pytt.

Dag 3 – drøy utmarsj tilbake mot sivilisasjonen

© Sondre Kvambekk

Det føltes ikke helt riktig å stå opp så tidlig som vi gjorde etter gårsdagens kraftanstrengelse, men må man så må man. Vi satte i marsj fra campen litt over kl. 9 og ruslet bedagelig langs med Suottasjjåhkå. Myggen var hissigere enn noen gang, sikkert på grunn av regnværet som herjet dagen før. Artig å titte opp på den stilige toppen Niják på venstre hånd, litt av et nordstup! Øyvind utelukket ikke at han under et senere Sarekbesøk måtte oppom den toppen. Kryssinga av Nijakjågåsj gikk overraskende greit, og undertegnede slapp i alle fall våte sko. Deretter tok vi en god matpause før turen gikk bort til den lille jakthytta Kisuriskåtan og langs en fin sti ned til brua over Sjnjuvtjudisjåhkå. Vi hadde en viss tidsskjema å holde, så vi kunne ikke sakke farten så veldig mye.

© Sondre Kvambekk

Men distansene her i Sarek er vanvittige, kanskje fordi vi ikke er vant med 1:100 000 kart? Padjelantaleden var grei å følge, men jeg kjente at de stive tinderanglerskoene ikke kom til sin nytte her. Hadde vært mye bedre med noen klassiske vandresko, føttene hadde det ikke særlig bra nå! Øyvinds føtter hadde det nok heller ikke helt bra, og etter å ha tatt en vannpause før brua over Vuojatädno ble det delvis amøbegåing bort til båtbrygga ved Änonjálmme.

© Sondre Kvambekk

Fantastisk å kunne ta av seg skoene og ta et realt fotbad! Sola tittet så smått fram og stemningen var på topp selv om begge var passe utkjørt etter en uke både høyt og lavt i Sarek. Svensk natur har fått en egen plass i våre hjerter og denne turen her kommer vi aldri til å glemme. Som Øyvind sa til matrosen på båten over til Ritsem; «hade bra, det blir nok ikke siste gang vi møtes».

‹

›

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Tusen takk for en fantastisk uke i Skandinavias største villmark, Øyvind!