3 topper i Storhøliseterland. (03.10.2020)

Støttebil for @amfer og et par andre karer som skulle springe Jotunheimvegen Ultra / 57 km.
Planen var 5 topper, hvorav 3 100-metersjølstendige, i Storhøliseterområdet mens gutta var undervegs.
Litt lat, og betaler bomavgift for å kappe noen få kilometer. Vegen er uhyre bånnpannehissig, og etter en stygg smell blir det krabbetempo.
Stien mot Vollsetra er tydelig. Etter setra forsvinner den helt, men på sjølve ryggen kommer det en ny sti inn. Dystopisk stemning, tåkelokk og brune lier etter at høstfargene har gjort sitt.

© Erlend Råheim

Ned ryggen og over myra. Her er terrenget diffust, og medbrakt kartkopi gjør lite for å yte forklaringsverdi. Etter hvert blir vier og dvergbjørk til et tett dekke en må skreve over for hvert skritt. Litt telefonnavigering i tåka, noen urpartier, og så er varden på Storhøa der.
Uten opphold videre. Her og der litt sti mot dalen. Den fører meg bort fra de opprinnelig tenkt inkuderte mindre toppene, men i denne lia er det ofte mer varder enn egentlig sti (!). Over passet mellom toppene, på kompass til stien som går opp på piggen, så opp på denne litt mer distinkte toppen. Rimeligvis ingen utsikt, og 8-9 m/s vind med tåke og yr. Det kalles forhold for retur.
På veg ned blir jeg kjent med en del av Vinstras løp som jeg aldri har sett før. Her er det skikkelig brunt og dystert nå. På et punkt tar det opp en sti fra vegen mot Snubhøa. Om den er på ett eller anna kart, så har jeg uansett ikke vært klar over den. Den er nok sikkert lønnsom framfor å gå omveg om Vollsetra, slik jeg gjorde.
Økta over, og ned for å ta i mot ultraløperne.