Jotunheimens perler (24.07.1983)

Jotunheimens perler for første gang og siste

Etter to somre med turer på Hardangervidda var vi klare for tur i Jotunheimen. Anne Gunvor og Ann-Elin ville være med og vi hadde en 3-manns telt. Da var jeg akkurat ferdig på videregående og var 18 år, Anne Gunvor var 17 år og Ann-Elin 15 år.

Planen var å få med seg Besseggen og Galdhøpiggen og Bukkelegeret. Vi fikk skyss av en i Ann-Elin sin familie til innkjøringen til Gjendesheim, så tuslet vi inn vegen og kom til Gjendesheim. Allerede etter noen få meter fikk Anne Gunvor gnagsår, nye Alfa fjellsko som gnagde, så da var vi i gang med plastringen. Da vi kom inn fant vi ut at det ikke gikk noen båt den dagen. Vi bestemte oss derfor å gå Besseggen i motsatt veg enn vanlig rute, dvs gå ned Besseggen.

Jeg er ikke sikkert på datoen for denne turen, men tror det var i slutten av juli.

Første dag går vi da fra Gjendesheim og oppover lia og telter der vi fikk et flott utsikt over Gjende vestover. Her var det en bekk som rant og laget en naturlig dusj. Ann-Elin og Anne Gunvor måtte prøve den slik at jeg fikk tatt bilde. Det var kaldt. Været var fint og det så ut som vi skulle få en flott tur.

Dagen etter går vi ned Besseggen. Så flott utsyn og vi er betatt. Anne Gunvor synes det var litt skummelt ned, med det gikk helt greit synes jeg. Da vi kom ned til Bessvann var det pause og en tur ut på kanten slik at vi så rett ned i Gjende. Husker vi krabbet ut og lå flate på magen.
Vi gikk videre til Russvann og teltet der.

Dag tre gikk vi inn til Glitterheim og teltet utenfor turisthytta, tror også vi kjøpte oss middag den kvelden.

Neste dag var det tur til Glittertind opp og ned som var målet. Ikke så fint være denne dagen, tåke som kom og gikk på toppen, så vi fikk se litt omkring. Siste delen mot toppen går på snøbre og Anne Gunvor likte det ikke. Hun hadde opplevd å gli nesten ned i ei elv en gang på slik snø så dette var skummelt. Men vi fikk henne opp og ned selv om hun aket seg framover på huk.

Femte dagen går vi fra Glitterheim til Spiterstulen over Skautflye. Husker vi gikk opp en bakke med grov stein, men ellers hadde vi en fin tur. Vi teltet utenfor Spiterstulen og Anne Gunvor og Ann-Elin fikk seg til og med en tur i svømmebassenget på Spiterstulen, så de var fornøyd.
I resepsjonen ser vi at det er guidet tur til Galdhøpiggen over Svellnosbreen. Vi diskuterte dette og Anne Gunvor og jeg bestemte oss for melde oss på, men Ann-Elin ville hvile.

Dagen etter var vi klare for å bestige Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen. Vi skulle gå i tau og bruke noen enkle typer av stegjern. Først måtte vi gå inn til brefronten. Fin tur selv om tåka hang godt ned over fjelltoppene denne dagen. To breførere var med oss og vi var en stor gjeng. Et par svensker i gummistøvler husker jeg også for denne turen. Vi ble bunnet inn i tauet og begynte å vandre inn i Eventyrisen, en opplevelse for livet. Det var sprekker, kløfter og renner, blåis og spennende, vår første møte med bre. Så kom vi opp på selve breflata og gikk til foten av Galdhøpiggen, deretter rett opp lia uten sti og mye løs stein. Svenskene sleit husker jeg, men vi kom opp alle sammen.

Ingen utsikt, men bilde fra toppen ble tatt og foreviget.
Det var tåke og ikke så lett å orientere seg hvor stien ned igjen gikk, for vi skulle følge normalrute ned. Vi hørte med breførerne og fikk lov til å henge oss på de ned igjen, de skulle da ake ned på noen snøfonner og ellers følge stien. Det var litt av en tur. Full fart på rompa i regnbuks, sprang mellom snøfonnen og siden det også småregnet litt, ble søla i stien også glatt den siste delen ned, så vi følte vi sklei og småsprang ned igjen. Var veldig fornøyd for vi klarte å holde følge med breførerne.

Det hadde yret en del om kvelden og neste dag da vi våknet var det is på teltduken. Jaha, når en er på fjellet så må en regne med litt kaldere vær.

Sjuende dagen gikk turen fra Spiterstulen til Gjendebu, en tur som er beregnet til 8 timer. Det var langt, men det gikk veldig greit. Da vi var ca halvveis hadde vi en pause og da husker jeg at jeg bøyde meg for å hente litt vann fra en vannkant. I lomma på anorakken hadde jeg filmene som skulle fremkalles og lomme var åpne og i det jeg bøyer meg så faller de ut og ut i vannet. Da var jeg ikke blid. Det verste var at det gikk ut over Anne Gunvor. For hun hadde tatt bilde av meg på toppen og jeg hadde tatt bilde av henne.
Siste delen ned til Gjendebu var slitsom. Den gikk i bjørkekratt og Anne Gunvor begynte å få problemer med øynene sine. Det hadde ikke vært sol på breen, og hun hadde ikke vært flink med solbriller samt at hun hadde en arvelig øyesykdom, så hun ble på en måte snøblind.

Vi teltet på Gjendebu og da var det bare en dag igjen og det var å gå Bukkelegeret. Jeg var usikker på om det var lurt at Anne Gunvor skulle gjøre det, men sta som hun er så ville hun også gå. Det ble en tur der kne, gnagsår, syn og utslitte kropper kom seg opp Bukkelegeret og ned igjen til Memurubu, og så tok vi båten tilbake. Den dagen hadde vi også sendt bagasjen vår med båten.
Etter turen tok vi bussen til Valdres for å besøke ei venninne som hadde flyttet dit. Det var ikke så lett å komme av på rett plass, når Anne Gunvor som hadde vært der før, ikke så noe. Men vi kom av på rett plass og fant huset.
Dagen etter ble vi kjørt ned til Fagernes og tok toget hjem.

Denne turen er den største turopplevelsen jeg har hatt ever. Jeg har ikke vært på Galdhøpiggen eller Besseggen etter dette, har heller ikke behov for det nå som det har blitt en så stor turistmaskin. Dette var første møte med høye tinder, ville fjell, bre og store panoramautsikter, gjett om det gav mersmak.

Bilder kommer