Memaurtinden (02.10.2020)

Et kraftig høytrykk over Nord-Norge, med varm fønvind fra øst, gir en varm start på oktober. I dag hadde jeg tenkt til å sette til livs Memaurtinden i Gildeskål. Ruta jeg bestemte meg for var den samme som Sola19 gikk, fra innerst i Breivika. Det store usikkerhetsmomentet her på forhånd var steinura fra Breivikdalsvatnet til Hattvatnan, som jeg har lest både det ene og det andre om. Allerede over Saltstraumbrua gikk det opp for meg at det ble en vindfull dag, med 18 m/s fra øst. Ved skytebanen innerst i Breivika var det derimot vindstille, godt beskyttet av Memaurtinden i øst. Jeg snørte skoa, og satt i vei oppover et ATV-spor fra skytebanen. Jeg fulgte en utydelig sti oppover langs sørsida av Breivikelva. Noen steder var stien brutt av bekkeleier og steinrøyser, men en omtenksom skjel hadde vardet inngangen og utgangen av disse.

© Vemund Mathiesen

Det flatet litt ut rundt 250 moh, og stien fulgte den rolige og blanke elva. I enden av sletta var det en bekk fra sør som måtte forseres, og straks etter dette mistet jeg stien fullstendig. Fra posisjonen min var sørsida av Breivikelva det foretrukne traséen videre. I starten gikk ferden gjennom utrolig grov og veldig mosegrodd steinur. Det var enkelt og greit bare å holde tunga rett i munnen og ikke tråkke gjennom noe uhyggelig. Et møysommelig kvarter videre åpnet ura seg opp da jeg kom tilbake til elva ca. midt i bakken. Her var det mer sammenhengende vegetasjon, og jeg kunne, sett i kontrast til ura jeg nettopp hadde passert, nærmest spasere resten av bakken.

© Vemund Mathiesen

Oppe ved neste flate på ca. 375 moh kom jeg inn på stien igjen. Det var en del elgspor der, så jeg antok det var et tråkk, men et par steder stod det slått ned merkepinner. Flere brukere av fasilitetene her altså. Memaurtinden stakk ugjestmildt opp i front, og i skyggene rundt var det egentlig ganske utrivelig nede i Breivikdalen. Sola på Småtindane ga heldigveis håp for fortsettelsen av dagen.

© Vemund Mathiesen

Fra Breivikdalsvatnet går ei renne rett mot sør, opp til Hattvatnan. Den holder ca. 30-35 grader, med partier opp mot 40 grader i det bratteste. I en turrapport fra WWV beskrives denne ruta som «direkte livsfarlig, med svært ustabil stein både i ura og ellers». Sola19, på den annen side, beskrev det som stabilt i ura. Nå var det på tide å se hvordan min vurdering var. Ura startet utrolig fast og fin, og det eneste man måtte passe på var at de mosegrodde steinene kunne være sleipe. Jeg kunne ikke se mange spor etter ras eller steinsprang heller, det så ut som fjellet hadde fått satt seg. Null nedbør og frost de siste dagene gjorde også at jeg følte meg trygg mtp. stein fra veggene i øst og vest. De 400 høydemeterne mellom vannene var fort unnagjort, og jeg kan vel egentlig ikke si annet enn at ruta anbefales, med mindre mann er sterk motstander av steinur.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Da jeg bikket over kanten ved Hattvatnan, var det som å komme inn i en ny verden. Fra den mørke og smått klaustrofobiske Breivikdalen og renna opp til vatnan, var jeg endelig inne i sola. Den varmet godt, og jeg tok meg ei lita pause. Ruta videre ble betraktet med iver, og jeg var gira på å forstette oppover mot dagens mål. Jeg valgte å følge ryggen så godt jeg kunne oppover, for å styre unna grov steinur lenger inn på fjellet. Svaene er lettgåtte og behagelige, men det ble et par klyvepunkter på veien opp fra Hattvatnan. Utsikten tiltok voldsomt på vei oppover.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Videre til fortoppen holdt jeg meg litt mot øst for å unngå de bratteste partiene. Her merket jeg for alvor at vinden begynte å ta tak, det var det bare å holde på hatten! Fra fortoppen så eggen mot toppen flott ut, der den slynget seg i en bue opp mot toppkrona. Den startet relativt smal, før den videt seg mye ut etter ca. 200 meter. Med kuling fra øst, holdt jeg meg litt i østkanten av eggen for å ikke blåse av mens jeg beveget meg oppover. Vinden tok kraftig tak i sekken blant annet, og det var viktig å ha god bakkekontakt.

© Vemund Mathiesen

Etter et kvarters tid var eggen forsert, og den siste klyvinga mot toppen kunne begynne. Her var ura, i kontrast til renna lenger ned, plutselig utrolig løs. Forsiktighet måtte utvises for å ikke rase noe over seg mens jeg kløv opp noen høydemeter til topplatået, som jeg nådde etter 3 timer. Vinden løyet litt, og jeg bevilget meg en god pause for å nyte den makeløse utsikten.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Klar høstluft ga et ekstremt utsyn, og det eneste som var blokkert var fjellene i øst, der det var et tydelig værskille. Svartisen med Snøtinden og Helgelandsbukken, Træna, Røst og Værøy, samt resten av Lofoten, Steigen, og Børvasstindane var utrolige blikkfang. Dessverre var Bodø Sentrum blokkert av den urovekkende høye Beiartinden i nord, som heldigvis er målt 12 meter lavere enn der jeg befant meg. Etter å ha nytt tilværelsen en stund, tok jeg fatt på tilbakeveien. Samme forsiktighet over eggen, før jeg tok samme vei tilbake. Ingen problemer i ura fra Hattvatnan heller, og vipps så var jeg tilbake igjen ved bilen. Det er deilig å få en tur som dette her før vinteren setter inn – Nå kan den bare komme!

© Vemund Mathiesen

Start date	02.10.2020 09:04 (UTC+01:00 DST)
End date	02.10.2020 15:08 (UTC+01:00 DST)
Total Time	6h 04min
Moving Time	5h 16min
Stopped Time	0h 48min
Overall Average	2.0km/h
Moving Average	2.3km/h
Distance	12.3km
Vertical meters	1,377m