Memaurtinden - Gildeskål, 268/404 (17.06.2018)

Etter ett par dager med mye vind og noe nedbør overrasket yr.no med å melde sol og lite vind på søndag fra ca midtnatt. Det var gode nyheter for min del, for så litt mørkt på å gå over eggen på Memaurtinden i sterk vind. På lørdags ettermiddag så kjørte jeg til Sundsfjorden og hadde tenkt å kjøre mot Sokumfjellet og parkere på Øvre Forsåvatnet p-plass og sove her for å være klar til tidlig start natt til søndag. Hadde ett fly jeg måtte rekke og ønsket å ha god tid til det, i tillegg hadde yr meldt best vær fra morgenen av. Skuffelsen ble imidlertid stor da jeg ble møtt av følgende skilt på bomveien opp til Sokumfjellet:

© Solveig Føreland

Heldigvis jobber jeg sammen med ei fra Gildeskål og hun hadde snakket med en som hadde gått til Memaurtinden fra Breivika, og jeg hadde også lest en rapport på WWV.no om en som hadde gjort dette, men han anbefalte ikke denne ruta pga løs og farlig stein http://www.wwv.no/ny/report.php?reportid=4779
Jeg bestemte meg for å ihvertfall gjøre ett forsøk på Memaurtind via denne ruta, og heller snu om det skulle vise seg å bli for skummelt/farlig. Fant en parkeringsplass langs veien og la meg til å sove i bilen, med vekkerklokka på 0200. Været var veldig lovende da jeg våknet. Litt skyer, men vinden hadde roet seg og ingen nedbør nå. jeg gjorde meg klar og kjørte rv17 til Breivika som ligger litt nord for Sundsfjorden. Hvis du kjører sørover fra Saltstraumen så ta av til venstre rett etter broa i Breivika og følg grusveien innover noen hundre meter til endes. Her er det en skytebane samt muligheter for parkering Breivik parkering. Memaurtinden er godt synlig fra parkeringsplassen, gpsen viste 3,4 km i luftlinje.

© Solveig Føreland

Det ble stadig mindre skyer på himmelen. Jeg satte fra meg bilen og fulgte først en skogsbilvei som siden ble til en sti innover dalen langs elva (sørsiden). Kom til en hengebru, som går over til andre siden, men gikk ikke over og holdt meg til stien på sørsiden. I begynnelsen var den lett å følge, men mistet den ett par steder der den gikk over en sidebekk av elva og på ei øy ett stykke, her var den ikke lett å se, men ingen problem å komme seg frem uten sti selv om det er noe steinur. Mistet stien igjen da jeg kom opp til ca 240 moh, her flatet det ut litt, men har tydeligvis gått ett stort skred her i vinter, for det var masse snø og knekte trær overalt. Snøen gjorde at det var lett å krysse til motsatt side av elva og jeg gikk mot den bratte stigninga opp til Breivikdalsvatnet. Endel steinur i starten. Kom etter en stund plutselig til ett hvit tau som noen hadde hengt opp som hjelpemiddel nesten helt opp til toppen her, så da var jeg tilbake på stien igjen. Jeg var veldig spent på hvordan det så ut inne ved Breivikdalsvatnet og hvordan det skulle gå å komme seg videre opp til Hattvatnan. Mye blanke sva og steinur å se, og svaene var veldig fuktige så de bestemte jeg meg for å holde meg langt unna. Bestemte meg for å prøve opp renna som går til Hattvatnan. Her var det steinur, men fremdeles lå det snø endel steder i renna. Steinene var godt begrodd og bløte, så de var tildels glatte, så jeg tok det med ro oppover. Fulgte delvis snø og delvis steinur. Kom meg tilslutt helt opp til Hattvatnan og her lå det mye snø, men nå kom sola frem fra bak fjellet, og himmelen var blå, utrolig fin utsikt. Snøen var heldigvis passe hard å gå på så det gikk greit. Satte kursen mot ryggen av Memaurtinden som var stort sett snøfri, og fant en grei vei opp. Lang rygg å følge bortover mot hovedtoppen, ca 1km. Tidvis relativt smal, men ingen problem å gå. Siste bit opp til toppen var bratt, stor stein og snø som noen ganger skjulte dype hulrom som man tråkket ned i, men kom meg opp til der det flatet ut mot toppen. Her hadde det tydeligvis vært frost i natt, for steinene som stakk opp fra snøen hadde rim på seg og snøen bar akkurat ikke. To store varder og ett nedblåst triggpunkt på toppen, men en fantastisk utsikt. Brukte fire timer til toppen. Tok meg en brødskive og nøt utsikten før jeg gikk samme vei tilbake. Ned renna holdt jeg meg på snøen der det gikk, men var litt skummelt for den begynte å bli rotten og det hendte flere ganger at jeg plutselig falt igjennom til over knærne, så måtte ta det rolig. Nede ved Breivikdalsvatnet var det ingen vind og sola varmet så jeg tok en 2,5 timers pause i sola og nøt livet før jeg fortsatte videre ned til bilen for å rekke flyet videre. Brukte totalt litt under ti timer på turen inkludert lang pause ved Breivikdalsvatnet.

© Solveig Føreland

© Solveig Føreland

© Solveig Føreland

© Solveig Føreland

© Solveig Føreland

© Solveig Føreland