Blåskjerdingen - med småspennende klyving (28.09.2020)  

Etter fabelaktig opphold på Sunde Fjord Hotell i Solavågen kjøring via E39 mot Skodje og Vatne, hvor jeg tok rett fram mot dalen og P-plass for Blåskjerdingen. Et stykke på traktorvei før merket sti tok av mot høyre, temmelig vått i starten

Lenger oppe tørrere forhold, og mer og mer stein og ur. Mildt halvskyet vær og noe disig særlig mot sørvest. Et grandiost rundskue kom derfor ikke helt til sin rett. Lettelse i antrekk etterhvert påkrevd.
Etter mye tråkking i stein på godt merket sti opp til den store flotte varden på Søre Blåskjerdingen.
Men jeg skulle videre, og fremme ved kanten av skaret mellom Søre og selve Blåskjerdingen ble jeg overrasket over hvor dypt og bratt skaret egentlig var. Tydelig tråkk bratt ned på sørsiden, der i alle fall jeg syntes det var påkrevd med forsiktighet for ikke å få noen utglidning på løs grus eller sand. Greit ned til bunnen av skaret på tydelig tråkk, til venstre(vest) for markert hammer.

Videre bratt men ikke vanskelig klyving 8-10 hm opp til et flatere parti på eggen, nå med tråkket på høyre side, noe eksponert, og der det intuitivt opplevdes greit å støtte seg til bergveggen på venstre side, der det var gode tak. Etter noen meter svingte tråkket opp på selve eggen og snart over på venstre side, som opplevdes mer skjermet.
Videre kunne man klyve rett opp eggen til Blåskjerdingen 1069, men på grunn av noe råsete vind og det faktum at et tråkk gikk i vestflanken, valgte jeg denne løsningen. Her ble det grei klyving rundt og over blokkoppstablinger, litt opp og ned inntil tråkket så ut til å ta skrått opp en mindre bratt del av vestflanken opp til varden eller rettere sagt rundmuren nord på toppryggen

. En liten varde sør på ryggen så marginalt høyere ut, og måtte selvsagt bortom her også.

Ned igjen tok jeg litt for tidlig ned i vestflanken uten at vanskelighetene økte, bare lit mer klyving. Med forsiktighet, og gode tak hele veien ned igjen i bunnen av skaret og tilbake til Søre Blåskjerdingen. Fikk assosiasjoner til høyere topper i Jotunheimen etter klyvingen i skaret; men så står jo heller ikke Møre og Romsdal på noen som helst måte tilbake for -heimen når det gjelder bratthet og klyvebehov.

Godt og varmt, nå med mer sol, på veien ned; etterhvert med meget lett bekledning, og trivelig nistepause på varm stein. Traff godt med aktuelle ferger og hadde en trivelig hjemreise i storslått natur, vel fornøyd med en flott mini-turné i MogR.