Skagastølsryggen direkte (AKA Halls hammer) (31.07.2020)

Eldstedatter ønska litt mer fjellerfaring i klatringa, så da ble det Skagastølsryggen etter en oppvarming på Austabotntind inn og ut av tåka.
Det ble et hyggelig gjensyn med et område jeg klatret mye i tidlig i fjellklatringa, og alt i alt en bedre tur enn sist gang jeg var på ryggen. Sist gang var det 30-40 grader kaldere i mars, og jeg brakk ankelroten på Patchells sva på Vesle Skagastølstind da snø og is og feste forsvant under traversen, Det endte med en kronglete retur og en seig natt før lege og morfin gjorde dagen derpå litt bedre og døsigere.
Nå noen tiår senere ble det en kosetur fra start og slutt på NTK-hytta, som vi hadde for oss selv. Ura opp til Nordre minnet meg på hvorfor det for en god tid tilbake ble ble mindre klatring i Hurrungane til fordel for fastere og brattere fjellvegger med langt kortere anmarsjer i andre fjellområder. Men i morgensola med bedre og bedre utsikt husket jeg også hvilken gave det er å være på tur med utsikt til så mye fine fjell på alle kanter, og hvor fint det er på ryggen både vinter og sommer. Oppe på ryggen, over all ura, er det relativt kompakt både med tanke på steinkvalitet og avstander.
På sommerstid er det også lett å nyte turen siden klatringa og gåinga er grei oppover og bortover det meste av veien. Vi tok med svasko og et par ekstra kammer for å gå risset opp Halls hammer "because it is there", og fordi jeg av historiske grunner ikke er så begeistra for svaet på siden. Risslinja er morsom og fin, men også litt mosete og fuktig. Den tåler nok ikke 6+ graderinga i føreren, men uten oppvarming og med en lang anmarsj så er det helt klart klatring som krever klatresko og en en håndfull sikringer.
Vi surra litt på hyllesystemet fra skaret mot Centraltind og tilbake til Mohns skar, men ellers er turen grei skuring når forholdene er så gode.
Vi korttaua det meste av selve ryggen for å kunne gå både kjapt og trygt når vi likevel hadde med litt kiler og en håndfull kammer, og ledet også opp til Midtre og til Storen for at det skulle være trygg og hyggelig alpin familietur med god margin.

På vei ned fra Storen fikk vi også brukt for øksene for å komme oss sikkert ned snøfeltene i litt sørpete ettermiddagssnø. Jeg måtte også stoppe opp i overgangen mellom snøfeltene for å minnes vår gode venn Håkon Hansen, som omkom her samme juliuke for syv år siden på vei ned fra en tur over ryggen, og hvor han var veldig uheldig med blant annet isete forhold. En tragisk ulykke som minner oss om hvor fort helvete er tilrigga med uhell i utsatt terreng.
Vi fortsatte videre ned til Bandet og NTK-hytta, godt fornøyd med både introduksjonen og gjensynet med hjertet av det alpine Norge. Satser på at det blir kortere tid til neste gang.