Slettefjell & Nysethøgde m/flere - Sigdal/Rollag (10.09.2020)

I Nedre Eggedal svingte jeg av fylkesvei 287 og kjørte vestover på Nedalsveien. Ved det siste bolighuset møtte jeg den automatiske bommen, og i dag skulle den være litt kranglete. Jeg sendte SMS for å betale, og da skulle liksom bommen gå opp etter en kort stund. Noen minutter gikk, og ingen kvittering var kommet i innboksen på telefonen, og ingen reaksjon på bommen. Jeg sendte en ny SMS, og fortsatt ikke noe respons. Det var et nummer man kunne ringe ved feil, og idet jeg skulle ringe dette nummeret, kom det en annen bil. Sjåføren i denne bilen fikk bommen til å gå opp på et eller annet vis, og hjalp meg videre. De gode, gamle bomkassene med kontanter i en konvolutt hadde ikke disse problemene ihvertfall...

Like vest for Nedalstjennet svingte jeg av til venstre og fortsatte snart oppover i sørlig retning på en mindre grusvei. Denne veien hadde ingen bom eller stengsel av noe slag, og var nok ikke mye brukt. Den var av typen vei hvor det vokser en stripe med gress midt i veibanen. Jeg møtte faktisk en bil oppi bakkene her, og det var ikke alle steder det var greit å møte andre.

Vest for Slettefjell endte veien i en snuplass i form av rundkjøring. Det gikk an å fortsette 200 meter til, men da ble veien dårligere og nærmet seg traktorveistandard. Men fortsatt kjørbar med en vanlig bil, så vidt. Jeg skulle helt klart orke å gå 200 meter ekstra, og parkerte istedet i rundkjøringen. Veiskuldren var såpass bred noen steder her at andre fint kunne komme forbi.

© Nils Haugene

Rundturen jeg hadde planlagt i dag ville foregå i et naturreservat. Det så ut til å være lite stier eller veier jeg kunne følge. Her ble det gamping i lyng og kratt, og trolig over noen våte myrområder.

Fra der jeg parkerte ruslet jeg først disse 200 meterne på siste rest av vei, og så ut i ganske vått terreng innen det ble mer stigning gjennom skogen opp mot Slettefjell. Jeg fikk et par halvbratte kneiker inni skogen, men for øvrig var det kurant terreng så langt. Snart var jeg på skoggrensa og fikk se toppen av Slettefjell (905) for første gang:

© Nils Haugene

Slettefjell (905) skulle bli dagens høyeste topp. Herfra var det vidstrakt utsyn i alle retninger. Sola skinte fremdeles og det var grei temperatur. Det var meldt mer skyet mot kvelden, og i vest så jeg dette skydekket nærme seg. Noe nedbør skulle det imidlertid ikke bli. Siden dette trolig ble turens beste utsiktstopp og sola etter hvert ville forsvinne, tok jeg en litt lengre pause her.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Det eneste stedet jeg fulgte en ordentlig sti på dagens rundtur, var mellom Slettefjell (905) og Slettefjell Sør (875). Her kom jeg inn på en fin, liten sti som gikk over toppunktet på Slettefjell Sør (875). Stien fortsatte videre østover mens jeg snudde på denne toppen og gikk motsatt vei, og så i en bue mot sør for å holde høyden mest mulig bort til Slettefjell S2 (874). Fint å gå oppå ryggene her.

© Nils Haugene

Fra Slettefjell S2 (874) bar det nedover i skogsterreng. Fra nå av var det slutt på snaufjell og utsikt, og jeg kom ned i lyng, kratt og etter hvert våte myrområder. Stort sett skulle skogen vise seg å være forholdsvis lett å ta seg fram i. Her i nedstigningen mot Putten og Skålavatn, ved rundt 800 meters høyde, kom imidlertid det mest kronglete partiet på hele turen. Tidvis noe uryddig underlag her med store steiner som delvis var dekket med vegetasjon, og litt tett skog innimellom. Det var ikke lenge det stod på heldigvis, og da jeg var nede på et myrdrag ble det mer lettgått igjen.

Jeg krysset under en høyspentlinje og nådde Vestmannåa, som renner ut av Skålavatn. Denne bekken var tegnet ganske bred på kartet akkurat der jeg skulle krysse, men viste seg å være lett å krysse pga nokså lite vannføring. Etter elvekryssingen ventet en slak og jevn stigning opp til Haranatten (833).

© Nils Haugene

Det var en bratt skrent på vestsiden av Haranatten (833), så jeg tok en sving mot sør da jeg fortsatte videre fra denne toppen. Fra Haranatten kom jeg etter hvert ned i et søkk med et lite tjern. Ganske høy og mørk granskog i dette søkket, men etter å ha kommet over en liten høyde ble det mer åpen og myrlendt skog siste biten bort til Ristjønnhøgde (745).

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På Ristjønnhøgde (745) måtte jeg ta en liten matbit og drikke. Dette var jo ikke den feteste toppen akkurat, men lyngsubbing og gamping i fuktig underlag tærer på kreftene, så jeg var nødt til å fylle på næring. Og jeg var ikke ferdig med vandringen ennå...

Jeg ruslet videre ned til nordenden av Myklevatn. Her var det tegnet inn en sti på kartet, men denne stien var sannelig ikke mye brukt. Samme kunne det være, for jeg skulle uansett inn i skogen for å gå oppover mot Nysethøgde. Slak stigning her til jeg begynte å nærme meg 800 meters høyde. Da flatet det ut, og jeg fulgte en rygg nordover mellom noen tjern. Selve Nysethøgde består av to rygger, hvor den østre er høyest med 2 meters margin. Jeg fulgte imidlertid først den vestre ryggen bort til toppunktet på den:

© Nils Haugene

Fra vesttoppen var det nå ikke langt bort til østryggen og toppen der, som også er høyeste punkt på Nysethøgde (809). Dette er trig.punkt, og her var det en varde. Ikke den flotteste toppvarden jeg har sett, men større enn hva jeg hadde ventet. Her tok jeg en liten pause før jeg tok fatt på siste etappen tilbake til bilen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Og siste delen av turen ville trolig bli en våt og tung etappe. Først var det derimot greit, med en fin rygg nordover fra toppen av Nysethøgde (809). Her var det innimellom litt åpent, og jeg fikk utsikt.

© Nils Haugene

Så måtte jeg til slutt svinge mot øst, og fortsatte nedover i stor granskog. Etter hvert ble det slakere bakke, og skogen noe mer åpen. Da jeg nærmet meg bekken som renner ut av Tjenndalstjenn, kom myrene og underlaget ble mer sugende og vått. Der jeg skulle krysse bekken rant vannet stille og rolig, og det var dypt, men heldigvis såpass smalt at til og med jeg kom greit over.

© Nils Haugene

Videre var det fuktig og myrlendt over en slak rygg hvor jeg på ny krysset under høyspentlinja. Deretter ned til et nytt dalsøkk hvor jeg skulle gå over Vestmannåa, en bekk som i likhet med høyspentlinja var kjent fra tidligere på turen. I dalsøkket jeg nå kom ned i, var det også flatt terreng med store myrområder. Vestmannåa var hakket større enn den forrige bekken borte ved Tjenndalstjenn, og litt for bred til at jeg kunne hoppe over. Også her rant vannet helt stille, og såpass dypt at å vasse var uaktuelt, i første omgang. Jeg søkte litt nordover, og allerede etter bare ca 40 meter nådde jeg et sted hvor bekken hadde et bittelite fall. Der var det heldigvis enkelt å steingå bekken, og jeg kom greit over.

Etter denne bekkekryssingen måtte jeg litt oppover igjen, og så i flatt myrterreng bort til den noe dårlige veistubben hvor jeg hadde startet gåturen. Der denne veistubben stopper, drøyt 200 meter sør for der jeg hadde parkert, er det på kartverket sine kart merket med en "P". Det er en liten parkeringsplass der, så for de som vil tyne kjøreturen maks er det mulig å sette igjen bilen der. Jeg måtte imidlertid orke de siste 200 meterne bort til min bil, som jeg nådde i lett skumring.