Gran Paradiso (10.08.1999)

Written by mortenh (Morten Helgesen) GSM+

Map
Ascents Madonnina del Gran Paradiso (4,058m) 10.08.1999
Gran Paradiso (4,061m) 10.08.1999 not summited

I august 1999 skulle jeg for første gang på fotturferie utenfor Norge og var naturlig nok ganske spent. Alpene var målet, men hvor i alpene hadde jeg ingen anelse om siden jeg ikke var kjent der. Noe tilfeldig falt valget på Aosta regionen i nordvest Italia. Mest fordi jeg hadde et ønske om å bestige en 4000 meters topp og Gran Paradiso (4061 moh) som ligger i området skulle etter sigende være blant de enklere 4000 meters toppene i alpene.
Sammen med min bror og en bekjent reiste jeg den lange veien med bil fra Norge. Vi forlot Larvik med ettermiddagsferga en Lørdag i august og ankom Fredrikshavn i Danmark sent om kvelden. Kun avbrutt av korte pauser kjørte vi på skift hele natten. Gjennom Tyskland var det ganske slitsomt – kraftig regn og stor trafikk gjorde kjøringen ytterst anstrengende, men vi kom oss jevnt og trutt nedover. Kl. 07.00 om morgenen kunne vi nyte (?) en rask frokost ved Frankfurt og klokka 12 passerte vi gjennom St. Bernhard passet i strålende solskinn etter å ha hatt nesten bare tåke og regn gjennom Sveits. Utsikten som åpenbarte seg mot Gran Paradiso og ikke minst Mt. Blanc (4807 moh) massivet var fantastisk.
Vi var alle trøtte men kunne likevel ikke motstå fristelsen til en liten fjelltur. Vi besteg et fjell på omlag 2600 moh – en anselig høyde etter norske forhold, men på mange måter var det som om å være på 13-1400 meters høyde hjemme: varmt, grønn vegetasjon og kun noen få snørester. Fra St. Bernhard passet på nesten 2500 moh bar det ca. 2000 høydemetre ned til Aostadalen i Italia, noe bl.a. en brent lukt fra varme bremser vitnet om. Vi hadde egentlig ikke noen konkrete planer eller anelse om hvor vi skulle, men i Aosta fikk vi kjøpt oss et par kart samtidig som vi fikk noe informasjon på turistkontoret ved byens torg. Ved siden av noen utskrifter fra internett var dette alt vi hadde av informasjon.
Vi dro rett til campingplassen ved Pont i den vakre Val di Rhemes dalen som jeg hadde lest om på internett. Vi sjekket inn og bestemte oss for en akklimatiseringsdag den påfølgende dagen.
Mandagen våknet vi opp til blå himmel og flott vær. De høye fjellene gjorde det imidlertid kjølig og skyggefult ved teltet. Vi fulgte den fine brede stien sammen med mange andre vandrere opp til turisthytta Refugio Vittorio Emanuel II på 2730 moh, en stining på nesten 800 høydemetre fra Pont. Etter en kort pause i solveggen sammen med mange andre turister gikk vi videre i retning Moncorve breen, men på kort tid forandret været seg dramatisk og snart høljet regnet ned, og enda værre: Det tordnet og lynte i ett sett. Man føler seg alltid utsatt for lyn når man er i åpent fjellandskap. Vi kom ikke høyere enn ca. 3000 moh denne dagen. Hele resten av dagen regnet det og vi fikk ikke gjort stort annet enn å vente i bilen og teltet. Mot kvelden klarnet det imidlertid opp igjen, og toppene i området dukket igjen frem, denne gangen med et slør av frisk hvit nysnø. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk på å bestige Gran Paradiso den påfølgende dagen siden vi tross alt ikke hadde så mange dager å ta av. Vekkerklokka ble stilt på klokkka 04.00 siden vi skulle starte helt nede på Pont (1960 moh) (så godt som alle som bestiger toppen starter ved Refugio Vittorio Emanuel II på 2730 moh etter en overnatting her oppe.)

Gran Paradiso: Det var med nød og neppe vi reagerte på vekkerklokkas svake og lite forlokkende signal. Kalde og litt fortomlede kom vi oss ut av soveposene noe over kl. 04.00 om morgenen. Vi fomlet med sakene våre og kom oss avgårde rundt 5 tiden. Det var temmelig mørket, men etterhvert som øynene vente seg til mørket var det egentlig ikke nødvendig med lykt. Fra campingplassen på 1956 moh krysset vi elva mot øst og fulgte elvebredden omlag 1 km sydover før stien begynner å slynge seg bratt opp gjennom barskogen som her vokser opp til langt over 2000 moh. I motsetning til i Norge hvor barskogen som regel etterfølges av fjelbjørkeskog og senere dvergbjørk var det her en ganske brå overgang fra den store barskogen til kortvokst gress og lyngvegetasjon.
Noe før syv ankom vi hytta, og vi fikk i oss en rask frokost. Det var kaldt og vi fikk fort frosten i oss. Her traff vi også på de første menneskene som snublet morgentrøtte ut av hytta før de rolig skrittet seg oppover med sine teleskopstaver (en sjeldenhet i Norge - meget utbredt i alpene). Vi hadde lest at det ble anbefalt å starte så tidlig som 5-6 fra hytta, ukjent av hvilken grunn (snøforholdene?). Klokka var nå halv åtte og vi var øyensynlig blant de siste som la i vei mot toppen denne morgenen. Vi kunne dessverre ingen Italiensk, og engelsktalende italienere viste seg å være meget sjeldene her slik at vi beskjedne nordmenn ikke fikk den helt store kontakten med de lokale vandrerne. Men inne på hytta var det et entydig oppslag som fortalte om at ruten opp den sydligste av de to breene var no no (krysset over), mens ruten var tydelig tegnet inn opp på fjellryggen mellom de to breene og etterhvert ut på og opp den nordlige av disse to. (Senere kunne vi ved selvsyn konstatere at dette var desinformasjon av værste slag).
Vi la i vei i vårt optimistiske norske tempo opp gjennom steinura nordøst for hytta og passerte raskt flere turfølger. Etterhvert fulgte vi en morenerygg opp på den tidligere nevnte fjellryggen slik det tydelig var tegnet inn at ruten gikk nede på hytta. Vi stusset vel noe på at alle de andre gikk opp bredalen til høyre for oss, og opp brefallet som ifølge rutebeskrivelsen på hytta var no! no!. Vi holdt oss likevel samvittighetsfullt til den inntegnede ruta selv om tvilen begynte å gnage litt. Etterhvert som vi kom opp på fjellryggen var det varder og noen spor, noe som beroliget oss. Sola steg på himmelen, og de første solstrålene hadde forlengst truffet Mt. Blanc (4807 moh) i nordvest. Vi var ennå i skyggen og det tynne laget med nysnø fra dagen før var tørt og hardt. Vi tenkte vi muligens kunne ta oss opp den smale fjellryggen mellom de to brearmene (vi hadde allerede da konkludert med at det oppsprukne brefallet i nord var uaktuelt for oss.) Mens vi strevde oss alene oppover den stadig smalere fjellryggen kunne vi observere alle gruppene som gikk opp den sydligee breen langt under oss (no! no! ruten ! ). Vi kom likevel snart til et punkt, ca 3300 moh, hvor det ble klart at vi ikke kom lenger, og det ble 100% klart for oss at vi hadde gått feil vei. En bestigning helt nede fra Pont i disse høydene, uakklimatisert som jeg var, var i utgangspunktet i meste laget for meg. Å skulle gå ned nesten 500 høydemetre for så å begynne på nytt virket helt utenkelig og en stor skuffelse bredde seg i meg da jeg kikket opp på Gran Paradiso der den stod i morgen sola høyt over oss.

Broren min insisterte likevel på at han i det minste ville gå litt opp breen å se. Sammen med Terje tok de seg ned den bratte fjellsiden ned mot brekanten. Jeg var for pysete til det, og gikk hele veien ned der vi var kommet opp, snaut 500 høydemetre, før jeg begynte på oppstigningen mot breen.
De andre hadde nok ventet en stund da jeg sliten ankom brekanten, så det ble ikke noe tid til hvile for meg. Stegjernene ble tatt på før vi skrådde opp den første bratt isbakken. Breen her nede var tilsynelatende sprekkfri. Etterhvert tok snøen over for isen, og sakte men sikkert vant vi stadig mer høyde. Snart var vi over den høyden på fjellryggen nord for oss hvor vi måtte snu, noe som var en milepel på en måte.
Vi gikk forbi et par grupper, og møtte enda fler på vei ned. Noe som slo meg som litt underlig var taubruken. Etter det vi hadde lest ble det anbefalt å bruke tau, noe som også mange gjorde – men det kunne virke som om mange brukte tauet kun fordi det ble anbefalt. Det var par som gikk med et par meters taulengde mellom seg, det var taulag som gikk med mangfoldige meters slakk i tauet og andre eksempler på innbindinger som i steden for å redde noen ville medføre at alle i tauet sannsynligvis ville blitt rammet dersom noen hadde hatt et uhell. Jeg har den største respekt for breer, men vi valgte likevel å ikke bruke tau på denne turen fordi vi gikk i et godt opptråkkede spor samtidig som breen virket å være nærmest sprekkfri. Noen få små sprekker som vi enkelt skrittet over, var det riktignok, bl.a. en bregleppe helt oppe ved toppen, men jeg følte ikke på noe tidspunkt at vi tok noen sjanser. Oppover breen ble det kaldere, og den stekende sola klarte knapt å smelte nysnøen fra dagen før. Litt over der de to østlige breearmene møttes gikk tråkket opp på snøeggen mellom disse. Denne ble fulgt til vi kom til noen interessante nåleformasjoner ut mot sydstupet, men vi var for slitne til å utforske disse noe nærmere.
Jeg følte meg egentlig i fin form, og gikk jevnt oppover. De andre hadde blitt langt etter, men jeg var ikke i stand til å ta det med ro nå som toppen virkelig var innen rekkevidde. Jeg passerte flere andre, og selv om jeg måtte stoppe oftere nå enn før gikk det ganske jevnt oppover mot toppen. Like under toppen var det en tydelig bregleppe som strakk seg over hele breen. Der tråkket gikk var den fylt av snø, og etter å ha sondert litt med isøksa skrittet jeg over.
Breen strekker seg her syd for toppen opp i over 4000 meters høyde så det er ikke så lange biten på fjell. Siden fjellet var delvis dekket av snø og is beholdt jeg stegjernene på oppover fjellet som er en egg på noen hundre meter med en fortopp og et punkt litt lenger borte som trolig er noe høyere. Jeg fulgte fjellsiden på skrå oppover til jeg kom til et skar. Her var det lett klatring i luftige omgivelser videre de siste 3-4 meterne opp til toppen. Jeg følte meg for sliten til det og snudde. (De fleste snur da også like under selve toppen da det siste stykket er en del mer krevende.) Nede ved breen satte jeg meg for å vente på de andre som gikk bort til fortoppen som er kronet med en madonna statue. Her ved minneplaten over en gruppe som omkom på toppen i uvær for noen år siden snudde de også uten å nå noe toppunkt – men vi var likevel strående fornøyd med å ha kommet så langt etter at vi tidligere på dagen trodde at det ikke ble noen topptur i det hele tatt etter vår bomtur.
Jeg hadde følt meg fin hele tiden, men nå skyllet en kraftig kvalme innover meg. Sannsynligvis var årsaken 2000 netto høydemetre i for høyt tempo av en person som var for dårlig akklimatisert i kombinasjon med for lavt væsketinntak. Nedturen ble en lang rekke med kramper og oppkast, men heldigvis kreves det ikke så mye krefter å gå nedover på snø. Jeg fikk til og med mannet meg opp til å ta noen bilder i visshet om at det kunne bli lenge til neste gang jeg var på et 4000 meters fjell.
Nede ved hytta på 2730 moh satt turistene å koste seg i ettermiddagssola. Vi tok også en snau times pause her for å psyke oss opp til de siste 800 høydemeterne ned til Pont. Nede ved campingplassen stupte jeg relativt raskt ned i soveposen. Jeg er ikke noe maratonmenneske, og 17 timer på tur med omlag 2500 brutto høydemetre i tunge brestøvler hadde satt sitt preg på en skrøpelig nordmann. Det var jo også typisk at jeg som hadde vært aller kvikkest på vei opp var den suverent mest skutte nede ved teltet. Jeg lærte i alle fall det at neste gang jeg skal på et høyt fjell må jeg være mye mer disiplinert med å gå rolig.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.