Allalinhorn (09.08.2001)

Etter å ha slitt med lite 4000 metervennlig vær nesten hele uka vår i Sveits, bestemte vi oss for at Allalinhorn måtte bli målet denne torsdagen slik at vi i det minste ikke ville komme hjem til Norge uten å ha vært over den "magiske" grensen. Allalinhorn har en kort anmarsj og er ikke teknisk vanskelig.

Kvelden før kunne vi for første gang skimte toppen mellom skydottene. Vekkerklokka ble satt på kvart over seks. Klokka ringte når den skulle, uten at noen av oss var spesielt klare til å stå opp. Etter en del fomling og pakking i halvkoma parkerte vi bilen i parkeringshuset i Saas Fees rett før halv åtte og marsjet bort til alpinekspressen som tok oss opp til 3000 moh, før fjellbanen "Metro-alpin" tok oss videre til Mittelallalin på nesten 3500 moh, et mekka for sommerskiløpere med flere skitrekk, halfpipe og tilhørende innretninger.
Banen kostet 58 Chf, ca. 300 kr., altså ingen billig fonøyelse. Heldigvis hadde vi tatt på oss mye klær nede i Saas Grund, for her oppe ble vi møtt av kuldegrader, iskald vind og "vintersol".

Vi knipset de obligatoriske bildene av toppen i morgensol før vi la i vei bortover en bred maskinpreparert snøgate bort til det øverste skitrekket. Her måtte vi med stor forsiktighet snike oss over alpinbakken (ikke akkurat den aller mest eventyrlige starten på en fjellbestigning) før vi noen hundre meter senere kom til slutten på det maskinpreparerte sporet. Her tok vi på oss breutstyret, det var jo tross alt en skikkelig bre vi skulle ut på selv om mange andre gikk i samme sporet. Det ble litt fomling i kuldegradene før vi var i tauet og på vei. Vi var langt fra alene. Bak oss og foran oss var det taulag overalt, og dette på en helt vanlig torsdag. Været var ikke engang spesielt bra (og det ble stadig verre). Midtveis oppe i brefallet måtte vi passere ei snøbru over en sprekk som var så bred at den kunne rommet en hel buss. Bortsett fra dette var det bare å følge sporet opp mot Feejoch, et skar vest for toppen på 3826 moh.
I det vi kom opp hit, var toppen for lengst forsvunnet inn i tåkeskyer som kom drivende inn fra vest, og vi fikk ikke se den nedenfra mer den dagen.

Fra skaret svingte vi oss halvbratt opp snøfeltet opp mot toppryggen og fulgte toppeggen et kort stykke bort til korset som markerte toppen. For en utsikt! Ikke en tøddel så vi bortsett fra et kors, noen gråstein og masse hvitt. Ja og selvfølgelig en håndfull andre fjellvandrere. Stadig flere vandrere kom opp og det ble etterhvert trangt på toppen, mye fomling med tau og enkelte som labbet intetanende på tauverk med stegjernene sine. Sånn er vel livet på en 4000 meters topp i alpene. Ikke var det helg, ikke var det spesielt bra vær og det var ikke akkurat Mt. Blanc, likevel var det rene folkevandringen til toppen. Det hadde helt sikkert med den lette adkomsten å gjøre, men definitivt også det at mellomeuropa har langt flere tinderanglere som deler på sine ca. 60 firetusen-meterstopper, enn de få nordmennene som trekker opp på våre totusen-meterstopper.

Etter en kjølig sjokoladepause, med et obligatorisk toppbilde og en liten stein i sekken som souvenir, kortet vi inn tauet og begynte på returen. Snøfiller begynte etterhvert å fylle luften, og det var omtrent som en vinterdag i Norge - i august!
Det snødde bare kraftigere og kraftigere på vei ned, og senere mens vi satt på kafeteriaen på Mittelallalin og ventet på at vi skulle få et glimt av erobringen vår. Det fikk vi imidlertid ikke den dagen, været ble bare dårligere og dårligere hele dagen, og vi endte opp med å legge oss tidlig denne kvelden.
Først 2 dager senere fikk vi se toppen (og "resten" av alpene) under en skyfri himmel. Den dagen kan du lese mer om under Lagginhorn artikkelen.