Drømmedag rundt Leirbrean (30.08.2020)

Kjell Magnar hadde sett på værmeldinga at Sognefjellet var the place to be denne dagen. Jeg var allerede på Krossbu etter tur til Storen dagen før, så han satte seg i bilen og var ved parkeringa kl 8. Etter frokost og rask pakking var vi klare for avmarsj. Planen var komplett travers av tindene rundt Leirbrean - Smørstabbtindtraversen.

Ble holdt våken om natta av regn som trommet på teltduken, og tenkte at det betydde snø og kjipe forhold i høyden. Det så ut til å stemme - fra parkeringa så vi at alle toppene hadde fått et hvitt dryss over seg. Var litt spent på hvordan det skulle gå, og hadde ikke helt troa på at vi skulle komme så langt.

Ruslet oppover mot brekanten ved vann 1613, tok på stegjern og tau her. Fint føre på breen, kunne nok gått uten stegjern også. Etter hvert som vi rundet rundt på sørsida av Kalven begynte det å steke i varmen, og vi måtte av med jakka. Gikk av breen under et snøfelt og fulgte et tråkk opp tili ryggen. Etterhvert som gikk oppover ble det mer og mer snø, var ganske glatt. Men vi skjønte at det kom til å tørke fort opp der sola fikk tak, så vi ruslet videre. Kom etterhvert til innsteget til klatringa mot Skeie, ryggen bak oss var dekt av snø på vestsiden, og stekende varm i sola på østsiden. Stilig syn. Flott klatring på Skeie, fast og tørt fjell. Gikk en tl opp til stor hylle, traverserte litt til høyre, og opp til dieder som kom opp rett ved varden. Kjell M ledet andre tl, hans første på egne kiler i fjellet. Satte gode sikringer.

© Kjell Magnar Berli

Ranglet videre mot Veslebjørn. Enkelt langs ryggen, men litt glatt i snøen de gangene vi måtte omgå vanskeligheter i nordsider. Kort matpause før oppstigning til Veslebjørn. Rappell ned her. Vi brukte det første rapellfestet vi kom til, men etter å ha rapellert fem meter så jeg et nytt feste som så ut til å være mer brukt. På øyemål så det ut til å være rundt 30 meter ned fra her, så jeg valgte å få Kjell til å komme ned og ta rappellen fra her i stedet. Det var lurt. På det glatte føret var det nødvendig med akkurat 30 meter rapell fra det nederste festet.

© Kjell Magnar Berli

Noen meter langs eggen bort til den beryktede horisontale rappelen på Bjørneggen. Litt knotete å rapellere her, og pendelen blir jo rimelig heftig hvis en skulle falle av eggen. Noen hadde satt igjen en kile midtveis for å begrense pendelen noe, så jeg klippet inn i denne. Kjell kom etter på rappell, men skal lure på om det kan være enklere for nr å bare rappellere den korte hammeren helt i starten (3 meter), og deretter gå kun på prusik langs tauet som førstemann forankrer. Kjipt å mate ut tau som ligger litt stramt og helt flatt. Raskt videre over Bjørnungen til Bjørneskaret.

Opp mot Sokse valgte vi det andre alternativet i føreren. Synes direktevarianten så litt løs ut, og vi var interesserte i å spare tid slik at vi skulle rekke hele traversen før mørket. Gikk løpende langs et tydelig drag mot venstre. Etter hvert svingte vi mot høyre opp i slakere terreng, lett til topps. Litt glatt ned fra Sokse, men gikk helt greit uten rappell.

Da vi kom til Sauen fant vi ingen fornuftig vei å klyve ned. Vet at om vinteren går man opp litt ute i nordsiden, men her var det såpass glatt nå at det var uaktuelt usikra. Endte med å klyve oss litt nedover direkte langs eggen til ei hylle. Fant ei stor solid blokk her og rigget til rappell. Tipper vi rappellerte ca 40 meter. Egentlig veldig fin rappell, svaplater og lite løsgods, null stress å dra ned tauet. Enkelt opp til Kniven og ned igjen mot Store Smørstabbtinden.

Klokka var nå 1730 og vi lurte på hvilken vei vi skulle ta opp til den siste toppen. I føreren står det at det er mulig å traversere nedover i siden fra skaret og følge en grusrenne opp. Grusrenne høres særdeles lite fristende ut i mine ører, så vi valgte heller direktevarianten, som i typisk Jotunheim-førerstil er beskrevet som "...ca grad 3 ved heldig veivalg". Her er et forsøk på beskrive klatringa litt mer detaljert - slik vi gikk den.

Innsteg der det er naturlig å begynne klatringa. Klatret opp kort dieder/kamin, og svingte ut mot høyre, etter hvert helt på kanten av stupet mot nordøst. Tøft og eksponert! Deretter opp igjen mot venstre til standplass akkurat der eggen begynner å flate ut. Mye mulig jeg ikke fant enkleste vei, lignet mye mer på grad 4 (+??) enn 3. Føler etter hvert jeg behersker klatring med fjellsko og sekk ganske greit, men dette følte jeg var hardere/skumlere enn andre typisk 3+/4 ruter. Det var noe løst her, så alle tak bør sjekkes før en legger vekt på noe som helst.

Neste parti er slakere, og det er egentlig ikke vits med sikring før eggen bratner til igjen. Kan være lurt å bare ta med tauet og rigge ny standplass der det blir brattere igjen. Vi gikk litt ut på venstre side rundt en kant, og opp et fint skrådieder som ledet tilbake til eggen. Deretter opp noen opptak på små hyller, før jeg klatret meg helt ut mot kanten av eggen igjen, og opp langs noe fastkilte greier i en sprekk med litt grus og småstein i. Litt funky når siste sikring var en halvgod bitte liten kamkile og du har 900 meter stup mellom beina. Satte standplass med slynge rundt et solid utstikk på ei blokk litt til venstre. Enkelt til topps fra her.

Drakk siste slurk i flaska og tok noen striper fruktnøtt i kveldssola på toppen. Fulgte tråkk ned de bratte partiene, og svingte ned mot venstre mot ryggen som stikker ut på Leirbrean. Løst i ura ned her, men gikk greit. Tok på tau over breen og fikk gyllengul solnedgang midt i mot, med et fantastisk lys på toppene bak oss. Dette må være en av de aller fineste turene i Jotunheimen, for ikke å si Norge. Komplett tur med brekryssing, rangling, fast fjellklatring, løs eventyrklatring, og magisk utsikt i alle retninger. Drømmedag!

© Kjell Magnar Berli

© Kjell Magnar Berli

© Kjell Magnar Berli