Det er mange år siden jeg var på Djuptjennkampen, og siden instinktet på å rydde når en først er i et område har vært varierende, var det dags for en tur på de høgeste nabofjella på nordsida av Lillehammerovergangen.
Det går langt innover her, på grusveg med overraskelser i form av sau og dumper. Synnfjell/Spåtind ligger og duver. Den reagerer neppe på tiltalen "o stolte tind", men om du begrenser deg til "du store fjell", kan det hende at det skakker litt på toppkrona før det finner roen igjen.
Til slutt finner jeg en plass å stå. Hvis Norges fineste utfartsparkeringer blir ei gavebok, bør forfatteren hit på datafangst.
Jeg løser turen over de tre toppene intervallmessig. På veg til den Østre er det lett å unngå den usjølstendige fortoppen, men det kan faktisk lønne seg å krysse den slik at en forblir på sti. På toppen er det paradisisk bånnbeskaffenhet, og før vierkrattet tar over går det lett ned mot hytta i nordvest. Så langs tjennet, med snill stigning opp til den vestre toppen. Her er det lett å gli av største sti, men det har liten betydning.
Nå presser regnet meg, og i det jeg glir ned den litt bratte østflanken, dusker det. Opp på hovedtoppen er det mye vier og bruse fra denne kanten, men til slutt konkluderer jeg dagens fangst. Utsikt til rotbløyte og smerte i begge hovedmuskler bak på høyreleggen gjør at Snuen må vente. Turen minner litt om Fukhamran/Reinehamaren, men toppene her ligger tettere, må sies å være finere, men jeg holder en knapp på utsikta fra knippet lenger vest.
Ellers artig å se innskrifta til en lokal lege og løpsentusiast i toppboka.
Rotbløyte, stiv ankel, retur, Torpobygdene og alltid like overraskende lang kjøreavstand til Dokka, kaffe på termos, filmmusikk på NRK alltid klassisk, hime.
User comments