Austabotntind i tykk graut (07.08.2020)

Vi startet dagen med alt for lite søvn. Vi kom sent opp i Jotunheimen i natt, parkerte i lomma rett sør for bommen, og satt opp teltet i en fei. Vi våknet til nydelig vær. Vi hadde utsikt opp mot Store Austabotntind, og jeg kjente jeg ble nervøs og giret på å bestige denne toppen. Jeg var blitt fortalt at dette er den luftigste 2000-meteren i Norge. Jeg har ikke høydeskrekk, men jeg var ganske sikker på at det jeg skulle oppleve om noen timer, det har jeg aldri hadde vært ute for før.

Vi kastet i oss hjemmelaget frokostblanding med tørrmelk, og pakket sekken. Sola skinte når vi begynte å gå. Vel oppe på Vestraste Austanbotntind hadde vi god utsikt, men tåka kom mot oss. Den kom faktisk rett over oss, og været skiftet plutselig. "Tåka har lagt seg som tjukk graut rundt fjellet" sier Lars Monsen på TV, og det var sånn det føltes.

Turen oppover går fint, litt tung i pusten, men det er lov. Vi har ingen utsikt, noe som selvfølgelig er litt kjipt, men jeg har nok med seg selv. Den første nedstigningen mot snørenna, fra V1, går også fint i starten. Men, nesten helt i bunnen klarer jeg ikke mer. Jeg rekker ikke ned til neste platå med foten, og jeg tør ikke å satse. Heldigvis er turkameratene mine så snille at de setter opp en liten rapell til meg. Det går fort og lett ned. Vi fester oss alle inn i taulag starter turen opp mot V0 og toppen!

Vel oppe!!! Veien opp var teknisk og veldig gøy klyving. Men jeg var ikke vel oppe, som jeg trodde. Jaggu skulle vi balansere over noen steiner og rundt og ut på en enda større stein, før vi kunne ta på varden. Nå kjente jeg at jeg var glad det var tåke under meg, for her må det være rett ned på begge sider!! (Jeg har sett bilder av dette stedet i etterkant, og er veldig glad for den tykke grauten).