Store Austanbotntind august 2020 (09.08.2020)

Begynte å gå fra Berdalsbandet kl 06.30 om morgenen. Var meldt strålende vær, så vi regnet med at det ville bli en del folk som skulle gå, så vi ville være tidlig ute. Det var godt med morgentåke da vi startet. Når vi begynte å nærme oss Vestraste, kom vi opp av tåka og ut i solskinnet, mens tåka fortsatt lå tett i dalen under oss. Vakkert! Greit opp til Vestre (nå Midtre) Austanbotntind. Brukte 2 timer dit. Da var all tåke borte, og hele Hurrangene badet i sol.

På Vestre tok vi på oss hjelm og klatregear, før vi beveget oss forsiktig ned den bratte kløfta og ned til eggen i bunn. Ingen spesielle problemer så lenge vi gikk forsiktig. Deretter gikk det uproblematisk til vi nådde hammeren opp mot svaet. Den bestemte vi oss for å klatre med tau, kammer og standplass på toppen. Et 3er-opptak på slutten, men det gikk greit. Så kom vi til svaet, hvor vi også bestemte oss for å sikre ordentlig fram til et punkt hvor 40-meters tauet vårt begynte å ta slutt. Vi opplevde at det gikk veldig greit å gå opp tett opp til selve eggen på svaet, så tenkte at det egentlig ikke var nødvendig med tausikring på det tørre fjellet, men det hadde jo vært kritisk å skli ut. Videre etter denne standplassen fulgte vi rissene i fjellet uten tausikring. Det gikk også greit på det tørre fjellet, men vi kjente jo på hvor utsatt hele dette svaet var. Endelig opp på ryggen var det temmelig luftig hele veien over puklene og ut til toppunktet, men vi gikk veldig konsentrert, så vi følte oss trygge.

Toppunktet er helt rått utseendemessig, men vi følte oss ikke shaky. Vi bestemte oss likevel for å tausikre. Satte standplass i fjellet foran de to blokkene ut mot toppkronen, bandt en lang slynge rundt den første blokken, og satte en (gul) kile under den underste steinen i front på toppkronen. Det var uproblematisk å gå ut til toppunktet. De to blokkene var flate og opplevdes store etter den smale og luftige eggen vi hadde gått, og steget ut til toppkronen var heller ikke skummelt. Selve toppkronen er større enn den ser ut på bilder, da det er forholdsvis god plass bak varden. Et fantastisk øyeblikk å stå på toppunktet med armene i været og se utover absolutt hele Jotunheimen og Breheimen under en skyfri himmel. Mitt råeste utsiktsøyeblikk!

Vi var spent på tilbaketuren, for vi hadde lite utstyr til å rapellere ned hele svaet. Da vi kom til svaet, bestemte vi oss for å gå uten sikring. Vi gikk sykt forsiktig, og selv om vi hele tiden følte på det at det ville være katastrofalt å skli ut, var vi aldri i nærheten av noen form for glipptak. Ved øverste del av svaet var utsklidingsområdet også beskyttet en en brekant som hadde tatt i mot hvis vi hadde sklidd. Vel nede ved hammeren, bestemte vi oss for å gå rundt hammeren til venstre (sett på vei nedover). Bratt og luftig det også, men vi kom oss rundt uten problemer av noe slag. Så var det bare å rusle ned til oppstigningen til Vestre. Den var nesten deilig etter all den bratte nedstigningen. Derfra og tilbake til bilen var bare en ren nytelse, til tross for litt såre føtter.

Vi brukte 4 timer opp (2 timer til Vestre og 2 timer til toppen), og 3,5 timer ned (2 timer til Vestre og 1,5 timer derfra). En ubeskrivelig rå tur!