Drømmedag over Uranostraversen (09.08.2020)  

Ca. et år var gått siden venn og fjellfører Nesseth ga meg smaken på det gode liv, tinderangling på Store Austabotntind. Siden den gang har et overdrevent antall timer gått med til å studere kart og mange helger og ferier har blitt tilbrakt i høyden. Etter et år med mye læring gjennom flere tinderanglingsturer med Nesseth, teoribøker, youtube-tutorials og generelt mye fjellsport og friluftsturer, var det på tide å selv lede/klatre først på en skikkelig alpin fjelltur. Skal også nevnes at det var nødvendig å få lært opp en av kompisene mine fra totalt nybegynner, til å kunne bli med på tinderangling.

Vidar_toppsluker (Vidar Yttersian) og jeg starta fra teltet vårt ved fossen rett over klokka 07.00. Hvert minste gram i sekken var nøye gjennomtenkt og vi satt fart fra start. Etter ca. to timer var vi oppe på søndre og vi fikk for første gang se selve sydsiden av Uranostinden skyte 150 meter opp fra ryggen. Vidar innrømmet senere at ved dette tidspunktet var usikker på hvordan det skulle gå, men jeg stolte på min erfaring om at klyvepartier ser enklere ut så fort en kommer nærmere. Vi fulgte rett bak en gruppe på tre som hadde gått den før. Det ble noe venting, men det godtok vi med glede ettersom de viste vei. Ca. 1/3 opp klatrepartiet så ble en steinblokk på kanskje 60-80 kg (Vidar fikk akkurat se snurten av den) utløst av øverste klatrer. Den drønna godt i fjellet og alle kasta seg inn i nærmeste renne med tak over. Steinen raste rett ned der vi skulle opp, så hvis hu siste i gruppa foran hadde vært 10 sekund tidligere så hadde vi trolig hatt et dødsfall med å gjøre. Med litt puls etter hendelsen fortsatte vi på det som trolig var vedvarende gul/gulrød trekant.
fra toppen kunne vi se topper i alle himmelretninger og med sol og nesten null vind ble det en av de bedre rastepausene. Tok med oss Slingsbytinden på vei ned mot breen, som forøvrig hadde en veldig fin rygg opp (anbefales). Mens vi tok på fullt kit for brevandring så var vi ikke i tvil, vi hadde mye igjen å gå på og ryggen opp mot langskavltind så artig ut. Nordryggen på Langskavelen var rett og slett 200 høydemeter med koselig lett klyving. Etter toppunktet kom turens kjedeligste parti, vi måtte kvitte oss med nesten 1000 høydemeter med knær som knirka.

© Mathias Mikkelsen

Utsikten fra teltåpningen kvelden før vist oss morgendagens mål i solnedgang

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen

© Mathias Mikkelsen