Store Midtmaradalstinden fra Hjelle (01.08.2020)

Klokka 07:45, på Scott'en som skal føre meg til Vetti. Denne turen har spøkt i skallen lenge, og det går ei direkte linje tilbake til det ikke-fullførte bestigningsforsøket under vinterforhold seinhøstes for over 20 år siden.
Pulskontroll, forsøk på saktetråkking uten å ramle av, framme. Tiltrengt pause i løa på Vetti, deretter i gang med sjølve prosjektet. Brendeteigen er første bøyg. Her slipper en jo å bomme på stien når det er dagslys, så etter et par timer fra Hjelle kryssa jeg brua inn i den forjettede Stølsmaradal. Jeg måtte sjekke panelen på hytta for å synse litt rundt musetetthet: Nevnte gnager satte et sterkt preg på turen på 90-tallet, da vi lå på hytta.
Ut fra stølen uten å finne stien. Under kryssing vestover, sto jeg plutselig på den, og dette sparte noe krefter opp mot Snørestødet. Jeg bikka hele tida over definert pulsgrense (det skulle vise seg at kombinasjonen belte/klokke ikke leverte i det hele tatt - (*)§# Polar!), men mi vurdering der og da var å blåse pulskontroll og glede seg over livet ...
Oppom 1483-punktet: På denne flotte dagen hadde forlengst Maradalen nord - Storen - rekka begynt å vise seg.
Herfra var det flere mulige veger over snøen. Det var også uavklart om jeg skulle gå oppom den Søre/Vesle (2017 er et punkt, ikke en topp). Så kom jeg på spor. De tyda på ei gruppe som hadde gått opp på ryggen tidligere/lenger sør. Jeg fulgte spora, og da 1956 viste seg så jeg ei gruppe som var i gang med klyvinga.
Vi var samtidig på Søre/Vesle, og de fikk noen synseprega råd om vegen videre. Herfra rett over på 2017, som har en egen pillar og ser mer uavhengig ut enn den er sett fra Søre/Vesle. Ny etappe med morsom klyving, så det samme igjen i overgangen til - og opp på dagens mål. Nå er damene på 2017, og dette bildet blei tatt av en av disse ukjente/utmerkede tinderanglerskene;
Jeg følte en viss glede over endelig å lykkes, både med dette lang treningstur-prosjektet og med min 4. siste sjølstendige 2000'er (etter 45 år). Usikten krever lovprisning! Det er en kunstform jeg ikke behersker. Men objektivt og nerdete ligger denne toppen så sentralt plassert i Hurrungane at alt anna er nært, er samtidig så låg at de virkelige 'stjernene' kommer til sin rett og så høg at anna rusk og rask ikke blokkerer. Dermed blir inntrykket ubeskrivelig.
Ned igjen kommer terrengskoa til sin rett. De har gummi på høgde med klatresko, er rimeligvis med sine knapt 200 gram mjuke og fleksible og muliggjør mange raske løsninger der stive sko ville sinka betydelig. Nede i skaret mot 2017-punktet er damene, og basert på at diskusjon om løsninger bidrar til at bedre løsninger blir funnet, tar jeg meg litt tid til å diskutere tak og flytt, De kommer seg over, og nå er det min tur til å ta bilde;

M a o litt ekstra bruk av tid her. Ved forgreininga mot Søre/Vesle, blei fristelsen til å skli snø langt ned for stor. Dermed gikk vegen helt ned til kanten mot Stølsmaradalen, der fonna i år lå over hele den egentlige breen, og ned til ei gammal endemorene på kanten. Herfra og ned var det gangbart, men tidkrevende. Da jeg trudde at jobben var gjort, slo lendet til med svært høg vegetasjon og kamuflert småstein-ur nede i overgangen til elvesletta.
Etter hvert fant jeg en sekvens av tråkk på sørsida av elva, så mesteparten av Stølsmaradalen blei løpt. Brua var kjærkommen, daltraversen før sjølve Brendeteigen uttrøttende, Brendeteigen OK, da jeg visste hva jeg gikk til. Og Vettisfossen gir ny energi! Så sjanglende med "interessante pulsverdier" forbi Vetti og opp på Scott.

Hjelle: Da var 9 og en halv time, stort sett på langkjøringskok, unnagjort. Ruta var neppe optimal noen av veiene, og både nødvendige og unødvendige pauser blei tatt. Tidstap ut fra Stølsmaradalen seter kunne vært unngått med lokalkjennskap. Minimalistiske løpssko og løpssekk på slike turer har sin begrensning, særlig under aleinegang, men dette var værmessig sett en dag for slik tilnærming til en mellomhøg hurrungtopp.
Turen som har alt? Frase. Men denne hadde veldig mye!