Spisstinden og Stolotinden (16.07.2020)

Written by audunrb (Audun Rognerud Bøe)

Characteristic Hillwalk
Duration 12h 08min
Distance 19.5km
Vertical meters 1,569m
GPS
Ascents Spisstinden (1,149m) 16.07.2020
Søre Stolotinden (1,089m) 16.07.2020

Etter å ha brukt et drøyt døgn på å prøve, uten hell, å komme oss opp på Hábagtjåhkkå (Ruosvágtjåhkkå på kartet, men ikke i følge lokalbefolkningen), falt planen denne dagen på den litt mindre ambisiøse Spisstinden og toppene rundt.

Start date 16.07.2020 11:41
(UTC+01:00 DST)
End date 16.07.2020 23:49
(UTC+01:00 DST)
Total Time 12h 08min
Moving Time 9h 37min
Stopped Time 2h 30min
Overall Average 1.5km/h
Moving Average 1.9km/h
Distance 18.1km
Vertical meters 2,086m

Begynte å gå i 11:30-tida fra Musken. Planen var å følge den gamle stien til den lille fraflytta bygda en drøy kilometer nordover, og deretter ta seg opp dalen til foten av Spisstind og ta det derifra. Enkelt og greit.

Den gamle stien viste seg å være vanskelig å finne i starten, men etter litt bushwhacking dukka den opp, og den var grei å følge fram til Smájlle. Deretter mer buswhacking i til tider fin, og til tider også ganske så ufin skog, oppover dalen mot Spisstind.

Litt oppi lia lå det igjen svære rasmasser fra i vinter som dekket til elva og som var fine og harde å gå på. Herifra gikk det relativt raskt videre oppover til den lille sidedalen nordøst for Spisstind, til tross for litt tunge bein og sekker fylt med klatreutstyr. Tråkka nesten på noen rypeunger her før vi fortsatte opp på ryggen og fulgte den bort og opp til Søre Stolotinden. Den siste kneika bød på litt småbratt men enkel klyving. Ikke luftig, bare gøy. Stilig toppunkt med svære sprekker i fjellet og overhengende stup mot nord. Hadde en liten rådslagning her om hvor vi skulle gå videre. Spisstind så farlig spiss ut herifra, og Nordre Stolotind så veldig rund og fristende ut. I alle fall for mine tynnslitte nerver som hadde fått mer enn nok på Hábagtjåhkkå. Endte opp med å gå for Spisstinden allikevel.

På vei bortover ryggen la vi merke til et ganske markant skifte i steintypen. Fram til nå hadde det meste vært brukbart fast og greit å ha med å gjøre, men nå ble det stadig løsere og ligna mer og mer på hvordan det hadde vært på Hábagtjåhkkå. Eggen ble også luftigere, men det gikk greit å traversere med et par omgåelser i høyre side. Til slutt kom vi til et punkt der eggen reiste seg rimelig vertikalt opp, og der sa det stopp. Med kun ett halvtau og et rack som var nesten like tynt som klatreerfaringa vår turte vi ikke å prøve oss på den ca 80 meter høye, litt overhengende og pill råtne hammeren.

Løsningen ble å traversere den bratte vestflanken. Den besto stort sett av sammenhengende stup, men omtrent på vår høyde var det noen bratte gressbakker som snodde seg bortover som vi prøvde oss på. Likte meg ikke her. Ikke gøy, bare luftig. Kom oss til slutt forbi tross litt dødsangst, mest fra min side.

Flaks!
Flaks!

Videre prøvde vi oss deretter på søreggen opp til toppen. Fjellet her besto av svære hellende flak som bød på gode tak, men som var for løst til å kunne sikre noe særlig i. Sirka midtveis smalnet eggen av såpass at man måtte ha et bein på hver side og åle seg bortover. Med hjelp av litt dødsangst (denne gangen faktisk ikke fra min side) kom jeg meg over, men måtte snu da neste crux var at eggen gikk nesten loddrett oppover i tillegg til å være like smal.

Jaja. Nytt forsøk, ny side. Denne gangen sydøst-flanken. Kløyv oppover i og litt til venstre for et hjørne ca midt i sida. Et stykke oppi sida fant vi en tydelig kamin til høyre for hjørnet som førte oss forbi et par vanskelige punkter. Derifra en del enklere til toppen. Både gøy og luftig her altså. Tipper moroa lå på rundt grad 2/3, det vanskeligste var nok å finne veien.

Det neste som gjenstod nå var å komme seg ned fra fjellet. Den første nedklyvinga fra toppen gikk rimelig greit, men vi ville helst unngå å traversere de bratte gressbakkene en gang til. Vi satsa derfor på å følge eggen videre sørover for å finne en plass der vi kunne rappellere ned til breen under. Dessverre var tauet vårt for kort og eggen for løs til at vi fant et passende sted å ta oss ned med rappell. Under en overhengende pinakkel fant vi derimot en gressrampe som så ut til å gå et stykke nedover. Fulgte den et lite stykke. Så ut til at den gikk et stykke til. YES! Den gikk hele veien ned!

Sparte mye tid og nerver på denne nedgangen. Herifra var det bare å skli på snø nesten helt ned til der hvor skogen starta. Deretter gjensto bare den siste etappen med litt bushwhacking, helt fritt for dødsangst og andre fæle utfordringer. Tilbake ved teltet litt før midnatt.

Alt i alt; bra tur. Gøy å gå på topper man ikke vet noe om på forhånd, der man må finne alle trasevalg selv. I alle fall når man kommer opp, sånn som denne gangen.


Hábagtjåhkkå i bakgrunnen
Hábagtjåhkkå i bakgrunnen

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.