Det auser ned, så Fjærkjerringene med eventuelle småtopper i området blir utpekt som dagens moderate mål.
Vi tar oss opp mot Storskaret og angrer raskt på veivalget. I beste fall er dette noenlunde ok etter lauvfall og ved oppholdsvær. Nå kleber bregner og bjørk seg til bekledninga slik at vi får en ganske total fuktighetseffekt. Dette skjønner vi etter hvert at kunne vært unngått ved å gå inn fra nord. Opp mot østtoppen finner vi en svak sti. Her havner vi på et ryggpunkt før et hakk, men Asbjørn gjør en mesterlig betraktning av mulighetene på hyllesystemet lenger nede, vi reverserer, finner igjen "stien" og kommer oss til topps uten store vansker.
Ned mot skaret mellom kjerringtoppene er det sti, og det er det også fra skaret og opp på den høgeste kjerringa. Her får vi noen sprekker i skydekket, så vi ser i hvert fall lendet rundt oss. Vi aner flere veivalg, men går ned igjen i skaret mellom toppene. Stien vi starter på her forsinner raskt, og vi tar oss ned til foten av 400-metern i ikke alt for vanskelig lende. Opp på- og over 400- metern går det lett i fint terreng, og nedover mor Barbruheia er det nesten surrealistisk fint å følge et umarkert dyretråkk som raskt kan bli sti ved mer bruk. Over Barbruheia (usjølstendig) og ned til et massetak. M a o fant vi ikke stien som er merka på de fleste zoomnivåer. Herfra i flott strandflateterreng på hardpakka marine masser, stort sett på sti, og ut til vegen.
User comments