Klubbruta og Stortinden (16.07.2020)  

Dette var en tur som virkelig overgikk forventningene mine! En fjellvegg som ser avskrekkende blank og bratt ut på avstand, men som byr på enkel og nydelig klatring! Er du i Tysfjord-området og liker klatring og tinderangling, så er dette en tur å vurdere.

Morgentimene startet med et kraftig og langvarig regnskyll, så når vi sto opp var det meste søkkanes vått. Tok derfor en biltur til Ballangen for bakevarer og kaffe på den lokale nærbutikken. Tilbake i campen vår, i lyngskogen midt mellom Kuglhorn og Stortinden, landa vi planen på den populære tradruta Klubbruta (4+, 5tl). Vi leste i føreren at man kunne fortsette mot toppen av fjellet fra toppen av Klubbruta, da omtrent 12 tl totalt, men kun de fem første sto beskrevet i boka. Vi pakka sekkene med mulighet til langtur dersom form og vær skulle tilsi at det fristet etter de fem første taulengdene.

Sola hadde tatt over for regnbygene, og fjellet hadde tørka opp når vi ankom innsteget i 12-tiden. Ikke overraskende var det kø på ruta, som beskrives som en av Norges fineste 4+-ruter. Omsider var det vår tur, og vi klatret i bedagelig tempo oppover. Det ble kø og sosialisering på hver standplass, men det var jo bare trivelig i det fine været. Taulaget foran oss besto av en trivelig trio bosatt i Ålesund. Jeg og Nicolai ledet annenhver taulengde inntil vi sto klippet inn i det femte og siste ankeret (bolta rapellruta). Etter lufting av føttene, inntak av sårt tiltrengte kalorier og en kort rådslagning, bestemte vi oss for å fortsette videre oppover, fra nå av i relativt ukjent terreng.

Jeg fikk gleden av å lede taulengde seks, som krysset en stor svaplate via diagonale og horisontale riss, før jeg ankom enklere terreng til høyre. Herfra var det bare å kjøre på til jeg gikk tomt for tau. Lage standplass så raskt som mulig, melde via walkie-talkien og sikre opp. Slik gjentok vi de kommende taulengdene, som var varierte i terreng og vanskelighetsgrad. Mye (eller det meste) kunne nok vært gått løpende, men nå og da dukket det opp mindre crux som måtte forseres. Til slutt ble terrenget såpass enkelt av vi knyttet oss ut av tauet, og tråkket oss oppover til fortoppen.

Herfra kunne vi skue bortover en spennende horisontal rygg, som endte i nok en bratt vegg. Ryggen var grei skuring, men den siste bratte veggen bød på en artig siste taulengde som fikk opp pulsen igjen mot slutten. Vi valgte helt sikkert ikke enkleste vei, det var mange muligheter. Til slutt gjensto en siste lang rygg bort mot den høyeste toppen. Her var det ikke behov for sikring. Like før midnatt sto vi på toppen av Stortinden i en flott blåtime og utsikt mot blant annet Stetind. En fantastisk tur så langt!

Returen gikk det ned den tydelige og velgåtte normalveien, i seg selv en kjempefin sti. Denne var ikke noe teknisk krevende, men var litt eksponert noen steder lengst oppe. Stien endte ved bilveien, flere km unna bilen vår og startstedet for turen. Men Nicolai tok ansvar og skaffet haik med første og beste passerende bil. Tilbake i camp var det ikke annet å gjøre enn å jekke seg en pils og skåle for en utmerket tredje tur på Nordlands-turen.