Med varierende motivasjon mot Jægervasstindan (03.06.2012)  

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Dagen etter storturen rundt Gammvikblåisen startet med tropevarme og sol fra en krystallklar himmel. Kroppen var heldigvis ikke like utslitt som fryktet, så både jeg og kugo10 (Kent Hugo Norheim) var klare for en ny tur til alpine lyngsalper. Så var det dette med å finne rette turmål... Faktorer som vi måtte ta hensyn til var solpåvirkede snøskred og innmarsj med skibæring. Til slutt endte vi opp med en plan som i etterpåklokskapens navn kanskje ikke var det smarteste, dog ble dette en svært minneverdig tur!

Målet for dagen ble Store Jægervasstinden. Siden Kent Hugo hadde vært på denne før ble vi enige om å raske med oss Trolltinden også. Sistnevnte topp krevde muligens klatreutstyr så vi utrystet oss med gørrtunge sekker. Startet fra bommen ved Kobbeneset og vandre til fots 3,1 km delvis på vei og sti inn til Jægervasshytta. Da vi hadde kommet hit var vi ikke høyere enn 5 meter over havet og det var litt fælt å tenke på at vi skulle drasse med oss disse tunge sekkene opp til tindene som ruvet over 1500 meter over oss. Det hjalp ikke med at vi måtte gå ytterligere 4 km gjennom irriterende bjørkeskog og forferdelig steinur før vi møtte på snøen. Motivasjonen var særdeles lav, kroppen føltes sliten ut selv om sola stekte og stemningen egentlig skulle vært bedre. Til slutt hev jeg inn håndkleet og foreslo en endring av turplanen ved å legge igjen alt unødvendig (klatre)utstyr og konsentrere oss kun om Store Jægervasstinden. Kent Hugo var heller ikke særlig motivert for å gå med tung sekk så vi ble enige om å prøve oss på både Store og Lille Jægervasstinden.

© Sondre Kvambekk

Deilig å kunne få på seg skiene og gå med lettere sekk, men utfordringene var ikke over. Flere steder måtte vi passere bare flekker med helvetes steinur i skråflanke. Det førte til en del harde gloser, tanken på at vi også måtte gjennomgå alt dette på returen var ikke hyggelig. Hadde vært sååå mye bedre å kunne renne så og si ned til parkeringen på snø slik man kan i april/mai. Etter å ha brukt svært lang tid på innmarsjen kom vi endelig innpå sammenhengende snø på 500 moh og vi tok oss en velfortjent hvil på flaten nedenfor Trollbreen. Vi kunne nå gå jevnt og trutt oppover mot Trollbreen og den bratte renna opp til sørflanken på Store Jægervasstinden. Ble vitne til en del snøskred i rennene som kunne vært farlige å bli tatt av, flere av skredene gikk over skisporene vi hadde lagt... Vi satte fra oss skiene inntil en stein ved innsteget til renna og kledde på oss stegjern og isøks. Fulgte høyre side av renna som er rundt 45 grader bratt oppover for å ligger i skyggesida og være mindre eksponert for ras. Dette var en god plan og vi kom oss etter hvert til toppen av renna og kunne følge ryggen opp til skitoppen på Store Jægervasstinden.

© Kent Hugo Norheim

For å komme seg opp på høyeste toppen må man forsere en luftig egg, vanskelighetsgraden avhenger av snøforholdene og i dag var det ifølge Kent Hugo verre enn da han var her i april et år tidligere. Siden han hadde vært der ble han igjen på skitoppen mens han så på meg våge meg videre. Først måtte jeg klatre meg ned en is-/snødekket hammer som var tilnærmet loddrett et kort parti. Sklir du her faller du rett ned i Lenangsbreen... Kom meg trygt ned på eggen og fulgte denne greit bort til nok en hammer som var enda litt mer utfordrende. Heldigvis var snøen fast og fin for isøksene så jeg klarte å forsere denne også før jeg skrævet meg over en luftig snøegg. Så gjenstod kun en liten bakke før jeg kunne stå på toppen av selveste Store Jægervasstinden som jeg hadde hørt så mye om fra tidligere, joho!

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Utsikten herfra kan ei beskrives, den må oppleves. Lyngsalpene er enda råere enn det du ser på bilder, det ER faktisk Alpene i lavere skala. Tok meg forsiktig tilbake til fortoppen der Kent Hugo ventet og så ruslet vi greit ned igjen til skiene og kjørte ned til innsteget på renna vi skulle følge opp til Lille Jægervasstinden. Startet på 760 moh, og herfra måtte vi 650 høydemeter opp til toppen. Saftige høydemeter, men jeg regnet med at dem skulle gå raskt i og med at vi kløv oss opp en bratt snørenne. Der vi satte fra oss skiene fant vi et lite vannsig på et berg hvor jeg kunne fylle camelbaken, herlig å kunne drikke av hjertens lyst! Forserte en del lumske bresprekker før vi kom inn i hovedrenna. Vi var hele tiden obs på at det kunne komme ras ovenfra, så vi var klar for å hoppe til siden om det skulle skje. Ønsket ingen sklitur her... Høydemeterne gikk ikke like kjapt som forventet, jeg følte meg i tillegg tung i kroppen med de kraftige randoskoene og et av stegjerna som løsnet til tider. Etter hvert kom vi opp i en bredere flanke hvor vi skrånet til høyre opp i en renne som endte til høyre for selve toppen. Toppen var rimelig luftig uten altfor mye plass. Holdt for meg å ta på toppen med hånda. Godt at også Kent Hugo fikk lønn for slitet med en ny topp på lista.

© Sondre Kvambekk

Turen ned renna gikk kjappere, jeg forsøkte med en blanding av såkalte jentehopp og å ake i øvre del. Da renna smalnet og ble brattere tok jeg det mer forsiktig. Kent Hugo som kjenner lyngenrennene som sin egen bukselomme delvis aket seg nedover og tok seg raskere fram. Så var det bare å få på seg skiene og kjøre på nedover. Vi fant en løype med mer sammenhengende snø på tur ned og kunne kjøre på ski nesten helt ned til der klatreutstyret vårt ble satt igjen, herlig!

© Sondre Kvambekk

Vi ble etter litt diskusjon enige om å følge et lite snøparti videre mot ura før vi tok skiene på sekken. Derfra var det bare å styre seg nordover og UT av ura. Vi siktet oss på skrå mot leirskolen der stien mot Jægervasshytta går. Fant ganske mange åpne partier med lite eller spredt bjørkeskog, godt å slippe at skiene hekter seg til kvistene hele tiden. Siste parti mot bilen kjente begge at det skulle bli god å få av seg sekk og sko. Aldri før har jeg vært så glad for å se en Diplomis-eskimo som da jeg så firmabilen til Kent Hugo. Av med utstyr og på med tørre og vanlige klær, HERLIG! Jeg har aldri noensinne sett føttene mine så rynkete og gjennomfuktige som da jeg tok dem ut av randoskoene. Neste stopp ble døgnåpen bensinstasjon på Nordkjosbotn (de hadde ikke burger, buhuu) og Kent Hugo pekte og forklarte hva hver eneste topp vi så fra veien het. Lyngsalpene har fått plass i mitt hjerte, og jeg er utrolig tilfredsstilt med denne fantastiske turhelgen som ble gjennomført.

Tusen takk for turen Kent Hugo!:-)

Flere bilder

Kart

Mye av tracket på vei fram via Jægervasshytta er borte, mulig pga batterisvikt.