Eggi og Kvassryggen (19.07.2020)  

Det var egentlig et innfall at det skulle bli tur på Eggi. Planen var å gå en liten testtur (venstrehånda ble operert for 6 uker siden) over Kvassryggen og opp på Høgdebrotet. Da hytteboka avslørte at pappa og jeg hadde vært på Kvassryggen i 1996, gled øynene videre over kartet og landet på Eggi. Eller Eggen, som den heter på nyere kart. Fjellet er så vidt nevnt av Thommesen & Vigerust (1992) og Standal & Hagen (2008). Sistnevnte kaller det en anonym topp. Men hvorfor ikke? Litt zooming inn på Norgeskart.no viste at det så ut til å være farbart fra Eggi over til Høgdebrotet. Så feil kan man ta ...

Vi startet ganske sent fra Vargbakkan. Klokka hadde passert 10, men det var norsk sommer og ingenting å bekymre seg for. Vi fulgte stien forbi enden av Knutshø og over brua over Leirungsåni. Stien mot Bukkehåmåren tar av mot høyre umiddelbart etter brua, og vi fulgte denne langs den buldrende åa. Snart svingte stien opp langs bekken opp til Bukkehamarstjernet (1594 moh). Her ble det dagens første rast - frem med kniv, brød og smøreost.

Videre opp til Bukkehåmåren gikk det greit. Fint, fast fjell. Obligatorisk fotoshoot på den lille trolltunga oppunder toppen. Utsikt mot grønne og blå fjellvann, og mot Knutshø, som mest av alt ser ut som en forsteinet dinosaur.

Liten drikkepause på Bukkehåmåren, før vi la kursen mot Eggi. Her er hele landskapet dekket av grov bunnmorene, og det er krevende å gå. Vi krysset åa fra vannet på 1707 og fant oss en rasteplass. Da hadde vi vært ute i litt over 5 timer, og vi ble enige om å ta turens hovedmåltid før vi begynte på oppstigningen.

Anbefalt oppstigning på Eggi er langs nord-vest-eggen. Vi valgte allikevel ei renne som gikk rett opp litt innenfor eggen i nord-øst. Her var det løs ur og morsom klyving uten at det ble luftig.

Vi rundet en liten hammer midtveis i renna og fortsatte til vi sto med mose under skoene på planet som reiste seg mot nordtoppen. Ganske snart sto vi oppe på toppeggen og stirret ned i avgrunnen under oss. Det var litt opp og ned langs eggen til de to toppene på Eggi. Da vi passerte sørtoppen, begynte det virkelig morsomme. Hadde jeg vært inne på Peakbook og lest artiklene om Eggi, hadde jeg visst at de aller fleste snur her. Men jeg hadde ikke lest, så vi fortsatte. Og det er jeg glad for.

Sørveggen på Eggi er bratt og steil og tilsynelatende ufremkommelig Vi tok oss god tid og vurderte alle muligheter for hvert eneste lille platå. Flere ganger trodde vi at vi sto fast, men så fant vi en åpning som tillot passasje. Vi ble litt betenkte da vi halvveis nede fant et rappellfeste. Sto vi fast nå? Heldigvis viste det seg å gå helt greit å fortsette videre uten sikring. Fast fjell og gode grep. Slynga kom imidlertid godt med, for et par steder var det så smalt at vi måtte av med sekkene og sende dem ned.

Snart sto vi nede på bandet mellom Høgdebrotet og Eggi. I øst hadde vi holet mellom Kvassryggen, Eggi og Høgdebrotet. I vest bratte sva ned til Nordre Tjørnholet. Og foran oss: ryggen opp til Høgdebrotet. Mange rygger ser mer imponerende ut på avstand enn på kloss hold. Som oftest løser veggene seg fint opp, og man ser at det er en passasje oppover. Slik var det ikke med Høgdebrotet.
Jo nærmere vi kom, jo mer ugjestmild så fjellveggen ut. Vi trodde lenge at vi skulle kunne ta oss opp ei lita renne vest for eggen, men da vi sto oppunder og kikket opp, så det ikke lovende ut. Spesielt ikke med tanke på at jeg i realiteten måtte klatre med bare halv funksjonalitet i venstrehånda. Dessuten hadde vi ikke med oss kiler, bare klatreseler og tau.

Etter litt rekognosering var det klart at det beste alternativet var å krysse breen i vest. Vi bandt oss inn i tauet, og jeg satte på traktorbroddene fra Felleskjøpet (må nok skaffe meg stegjern!). Helt inn mot bandet lå snøen på breen; lenger ut var det blåis. Med 30 meter stramt tau oss i mellom begynte vi på kryssingen. Jeg er ikke brevant, og kan bare skilte med kryssing av Høgvaglbreen med en ungdomsskoleklasse. Følelsen av å gå over blåisen nede i holet mellom tre 2000-meterstopper var overveldende. Fargene, luktene, stillheten var noe helt eget. Et steinsprang gikk i stupet fra Høgvagltind og dro med seg is og steiner i et raklende leven til høyre for meg. Halvveis utpå breen kikket jeg meg til venstre og oppdaget at Besshø hadde trukket uværsskyene godt rundt seg. Og uværet var på vei mot oss. Ikke før var vi over breen før snø og vind traff oss.

Som et lite plaster på såret for at det ikke ble Høgdebrotet, la vi turen opp til Kvassryggen. Det var intetsigende høydemetre i piskende snø. Samtalen, som hadde glidd lett hele veien, stoppet helt opp. Vi trakk hettene godt ned i panna og gikk på. Det var ingen vits i å stoppe. Været blir ikke bedre av å klage, så det droppet vi også.

Turens siste rast ble sammenkrøpet bak varden på Kvassryggen. Innimellom kunne vi skimte hele landskapet ned mot Knutshø, før tåka igjen trakk seg sammen og pakket alt inn i bomull. Heldigvis skulle det ikke var lenge. Vi hadde ikke kommet mer enn halvveis mot Bukkehåmåren før det lettet. Vi valgte å ta en snarvei ned til oversiden av Bukkehåmårtjønnet, før vi fulgte stien ned igjen til Vargbakkan.

Vi var tilbake ved bilene litt før midnatt. 23 kilometer, 13 timer, 46.000 skritt og 1860 høydemeter siden vi startet.

PS. Besto hånda stresstesten? Sånn delvis. Kanskje ikke helt klar for ren klatring, men skal ikke klage.