Åstopper i naturødeleggelseslaboratorium (12.07.2020)

De yngre, midlertidige medlemmene av husholdninga fant det interessant å fordele seg på foto- og tegneekskursjon i naturreservatet ved Storsjøen sørvest og tindetur i Nord-Odal. Så da gikk det mot fullføring av 100-m primærrekka fra Skarnes og nordover til Eidsvollovergangen.
Atkomst på grusveg, hvor vi gjorde det dumme valget å kjøre inn på den første av to alternative. Vi kom oss med nød og neppe fram. Parkering mellom de to toppene i 300-m-skiktet, i tilfelle det skulle bli tid til disse også.
Rolig løping innover mot kommunehytteparkeringa. Så kommer vi til noe vi velger å definere som tidenes mest malplasserte trafikklys - permanent rødt, på en ødslig skogsbilveg. Vi skal etter hvert skjønne hvorfor.
Litt innafor tar vi opp mot Songkjølen. Først litt traktorveg, så et avsindig krattbefengt ulende, før det lysner litt oppe mot ryggen. Der vi tar oss ned i det siste skardet før toppen, kommer en nylig brukt, stygg driftsveg opp fra samme side som vi kom opp. Det kunne m a o lønt seg å vente med å ta opp. Vi får ikke videre anledning til å sjekke dette. Toppen har litt lys og luft, og en aner i hvert fall Storsjøen og Odalsgryta.

Videre i paradisisk storskog mot sørvest. Kompasset hjelper oss ned ca til vegkryss, hvor det er kort veg videre til vi tar opp stien mot Furumyrkoia og Torsonhøgda. Nye obstruktive skilt forteller om noe som virker som et prinsipielt adgangsforbud, men "om du skulle tulle deg inn her, så bruk i hvert fall verneutstyr".
Forbi Furumyrkoia blunder jeg litt i kartlesinga, vi går litt for langt før vi tar av fra sti opp mot de ganske like småtoppene i nord, og vi havner på Torsonhøgdas vestre usjølstendige nabo. Herfra lett over myr og opp på Torsonhøgda, som slår Ursknappen med 60-70 cm i sjølstendighetskampen. Her bør jo nesbuene ta affære, ikke så mye jobb å bære opp en drøy halvmeter grovjord.

Med litt tidstap her, lever de to bonustoppene i nord farlig. Vi krysser videre nordøstover mot dagens hovedmål og treffer sti-/vegkryss noenlunde. Her er terrenget merkbart mer berørt, og fra den lille koia som står der stien tar av og innover irriterer et ATV-spor i stien. Det skal bli verre.
Til venstre for stien står en hogstmaskin, ok, det er bare det at den neste flata, med et usannsynlig gjørmehøl av et slep, befinner seg i stien og gjør dennes videre forløp usikkert. Amund får øye på ei hytte, den synes på N50-kopien vi fant på bakken på Torsonhøgda, og vi styrer mot den. Her treffer vi tre som skal jakte her i høst og som er på villspor, og de kan fortelle at obstruktive forbudsskilt og det gjørmesporet som ødelegger hele den lia vi har foran oss er relatert til vindkraftutbygging. Og, det demrer - vindkraftprosjekt i Nord-Odal har jeg hørt om.
Rett øst for toppen av Sæterberget er det rovhøgd - smått og stort. Her, i silhuett fra mye av arealet som gir utsikt mot denne høgda, skal det åpenbart opp ei monstermølle. Her er det kort veg fra den tidvis fortsatt gjenfinnbare stien til dagens hovedmål.

Sti videre nordover via Viksetra overrasker med å bringe oss helt ned til god traktorveg som igjen går til bilveg, som igjen treffer vegen nede i dalen få meter sør for der vi står.
Gitt utsiktene for dette området, er det jo lite sannsynlig at en kommer tilbake hit. Så spørs det jo om noen kan finne på å drive forskning på innlandsøkosystem før og etter slike inngrep. Landskapet blir i hvert fall i første omgang rasert.