Drømmetur i Sjunkhatten NP (13.07.2020)  6

Written by FuelEX9 (Jørgen Kalvå Flå) GSM

Start point Geitneset
Endpoint Parkering Kvalhornet, Valnesfjord (65m)
Characteristic Alpine trip
Duration 71h 19min
Distance 39.0km
Vertical meters 5,900m
Map
Ascents Bogvasstinden (1,015m) 13.07.2020
NØ for Bogvasstinden (972m) 13.07.2020
Einarviktinden (920m) 13.07.2020
Eitråskardtinden (1,028m) 13.07.2020
Kjerringtinden (959m) 13.07.2020
Kvalhornet (962m) 13.07.2020
Middagstinden (1,023m) 13.07.2020
Nova (613m) 13.07.2020
Sjunkhatten (1,185m) 13.07.2020
Sjunktinden (1,071m) 13.07.2020
Sjunktinden Nordvest (983m) 13.07.2020
Skeistinden (972m) 13.07.2020
Skjerdingstinden (1,055m) 13.07.2020
Straumsnesfjellet (986m) 13.07.2020
Straumsnesfjellet Nord (905m) 13.07.2020
Torneshatten (860m) 13.07.2020
Visits of other PBEs Parkering Kvalhornet (65m) 13.07.2020

19.07.2020, Jørgen Kalvå Flå

Camp like under toppen av Skeistind
Camp like under toppen av Skeistind

Stortur i ukjent nasjonalpark

En sammenhengende fjelltur på 3,5 døgn, over 12 tinder, 12 taulengder klatring, 8 rapeller, knappe 4 mil og ca 5900 høydemeter i et rått ukjent Norsk fjellområde. Dette er fortellingen om en tur der vær, vind, føre og kropp spiller på lag. Ofte går en å drømmer om turer i høyfjellet som går over flere dager, der man går, klatrer, spiser og sover oppe på fjellet på fjellets premisser. Alt for sjeldent settes drømmene til verks, men når forholdene ligger til rette er det bare å peise på. Denne turrapporten er et forsøk på å lagre historien om vår ferd tvers gjennom Sjunkhatten nasjonalpark. Kanskje mest for egen nytte, men mulig andre også finner bruksverdi av denne en gang i fremtiden. Rapporten bør leses ved siden av kart over området for størst mulig effekt.

Kart over Sjunkhatten NP
Kart over Sjunkhatten NP

Bakteppe for turen

Jeg ble introdusert for fjellene i Sjunkhatten nasjonalpark av Elida Langstein gjennom kartstudie for noen år tilbake. I fjor høst var vi oppe og snuste på Strandåtind med godt utsyn til fjellverden inne det uberørte hjertet av nasjonalparken. Siden har tankene ofte vandret til fjellene NØ (nordøst) for Bodø. «Barnas Nasjonalpark» blir den kalt og kamuflert som. I så måte sjefsulven i fåreklær. Hvis en følger veien innover fra Valnesfjorden finner man nok et godt og tilrettelagt, kompakt turterreng for hvermannsen i tillegg til områdene nært vei ellers. Men den største delen av nasjonalparken består av utilgjengelige og skarpe tinderekker speilet i tilnærmet urørte strandsatte fjorder uten veiforbindelse. En bratt, jomfruelig og lokkende fjellverden for de som er spesielt interessert i slikt. Høvelig kjente topper som Strandåtinden, Preikestoltinden og Sjunkhatten befinner seg i nasjonalparken, men fra en nasjonal synsvinkel lyder nok Sjunkhatten nasjonalpark totalt ukjent for de fleste. Etter denne turen vil nok fjellområdet i Sjunkhatten nasjonalpark for meg stå som blant det aller ypperste av fjellområder vi har her til lands.

På toppen av Sjunkhatten med utsyn sørover inn i Sjunkhatten Nasjonalpark
På toppen av Sjunkhatten med utsyn sørover inn i Sjunkhatten Nasjonalpark

Transport og turstart

Denne sommeren ble det satt av ei uke til prosjekt i Bodøområdet. Øverst på ønskelista var fjellrekka som går langs kommunegrensa mellom Bodø og Sørfold kommuner i nevnte nasjonalpark. Men et slikt prosjekt krever for lekfolk som meg et romslig værvindu, som det vel kan sies å være generelt sparsomt med i Bodøområdet. Nå om dagen er vi heldige å ha noen kraftige planleggingsverktøy som gjør prosjektet mer oppløselig og lettere å planlegge enn noen gang tidligere. Jeg nevner yr.no og detaljert kartgrunnlag fra Kartverket. I planleggingen av turer som denne dukker det alltid opp usikkerhetsfaktorer. Verdt å nevne: Usikker teknisk vanskelighetsgrad, tidsbruk, vanntilgang i høyden, snømengde og veldig lange exitmuligheter blant andre. Værvinduet var lovende i forkant av uka og jeg ankom Godøya ved Saltstraumen hos Elida på formiddagen mandag. Allerede etter et par timer hadde vi bestemt oss for at forholdene lå til rette og at tiden var inne for å kunne iverksette drømmeturen. En runde i Bodø for å skaffe manglende utstyr og forsyninger før vi kjørte ut mot Kjerringøy. Underveis fikk Elida bruk for sitt kontaktnettverk når hun via Tårnvika Rorbusenter fikk prata med Leif Jørgensen, visstnok Bodøværing og båtmann med sommertilhold i Tårnvika, som gjerne og uten betekningstid kunne kjøre oss ut med båt til Geitneset øst for Skeistind for turstart samme dag. For fremtidig behov for båtskyss, kontakt Tårnvika Rorbusenter som enten selv kan støtte, eller setter i kontakt med andre som kan hjelpe. Alternativ plan uten båtskyss var å starte turen ved Tverrbakkan og starte på Breitinden og Trolltindenryggen østover mot Sjunkhatten. Det får eventuelt bli en tur for fremtiden. Ca kl 1845 gikk vi ut fra brygga ved Tårnvika og satte føttene på det renskurte svaberget som stuper rett ned fra Skeistinden ned i det klare vannet i Sørfoldafjorden ca kl 1915 mandag 13. juli.

Leif Jørgensen i Tårnvika
Leif Jørgensen i Tårnvika
Med privat båtskyss mot Skeistinden
Med privat båtskyss mot Skeistinden

Skeistinden

Fra Geitneset går det en markant fjellrygg vestover og etter hvert nordvestover opp mot Skeistinden. Et opplagt rutevalg opp mot toppen. På ca 300 moh. bratner ryggen en del og et par punkter kan nok kjennes litt småkinkig ved vått sva. For øvrig enkelt terreng opp ryggen til ryggen bratner til på ca. 750moh. Her fant vi en veldig fin lita gresshylle på vestsiden av ryggen i le for vinden hvor vi kunne rulle ut soveposene og sovne til majestetisk utsikt innover Sjunkfjorden.

Fra dette punktet er det to tydelige rutevalg opp mot toppen, sikkert i tillegg til et utall varianter. Den mest opplagte er å gå på direkte på SØ-ryggen til topps. Tilsynelatende grei klatring den første «fortoppen» estimert grad 3-4, noe eksponert mot SV. Den andre muligheten som vi gikk for etter tips fra Kenneth Ovesen, er et stort hyllesystem som går ut i vestsiden for toppen, runder etter hvert oppover på NV-siden via noen mindre gresshyller og små svaopptak som kan føles noe utsatt til en etter hvert kommer til grov ur. Fra grov ur enkelt opp til ryggen nord for toppen av Skeistinden. Oppe på ryggen reiser det seg en kort bratt vegg som forseres med en taulenges klatring grad 3-4, før ryggen blir slakere mot toppen. Vi klatret en venstrevariant som trolig er den mest opplagte.
Fra stand, enkelt via gresspartier og sva til topps. Rå utsikt.
Panorama fra toppen av Skeistinden
Panorama fra toppen av Skeistinden
Bok på toppen med siste registrert besøk 6. Mars 2016 signert Lene og Kristian. Turen ned gikk samme vei til en rappell ned til ryggen nord for toppen. (ca 40m). Det var to gamle rapellfester like i nærheten av hverandre, så vi tok og demonterte den ene og forsterket den andre med utstyret. Festet består nå av 3 runder med tau av ymse kvalitet samt en rusten men god sjakkel.
Rapell ned til den slake nordryggen på Skeistinden
Rapell ned til den slake nordryggen på Skeistinden
|Forsterket gammel bankebolt
|Forsterket gammel bankebolt

Tilbake ned ura og til det store hyllesystemet vest for toppen ned til laveste punkt hvor vi fant et par gamle rappellfester. Forsterket en gammel og rusten bankebolt med en kile som rappellfeste. Rapell ned vått og bratt dieder til flatt gresskledd område. (ca. 40-50m). Her trodde vi at vi kunne komme oss ned til bunn av fjellsiden «uten videre seremoni», men vi måtte frem med tauet på ny for en enklere rapell med tauet rundt en stein ned et sva lengre nord ned mot passet mellom Skeistinden og topp 613. Lunch der nede ved rennende vann. Sett i ettertid kunne vi unngått dette nedre svabåndet hvis vi hadde gått lengre sørover i stedet for nordover etter forrige rapell, så ned fjellsiden og holdt høyden til sadelen mellom nevnte topper.
Tilbakeblikk på Skeistinden
Tilbakeblikk på Skeistinden

Straumsnesfjellet

Fra topp 613 er det en fin gåtur over Nova til Sjunkskardet nord for Straumsnesfjellet. Vi vurderte muligheten for å runde i botn øst for Straumsnesfjellet og gå direkte på Sjunkhatten, for så å ta en avstikker bort på Straumsnesfjellet etter Sjunkhatten, men fant ut at det var best å gå på Straumsnesfjellet først, for det ville mest sannsynlig bli en tung omkrok i ettertid. Kurant klyving opp nordryggen til fortoppen på Straumsnesfjellet. Derfra fast og fin rygg for det meste bestående av granittheller hellende ned mot vest. Forserer en noe lavere fortopp på østsiden før ryggen opp mot hovedtoppen reiser seg. Grei klyving til topps. To gamle nedblåste trigpunktmaster oppe på toppen, men ingen varde. Vi bygde en liten en. Lunch nr 2/middag på toppen. Er nok et lite besøkt fjell. En reinsflokk sto nede ved Sørkråvatnet på noen store snøfelt.
Tilbakeblikk fra siste kneik opp mot Straumsnesfjellet tilbake på de to fortoppene på nordryggen
Tilbakeblikk fra siste kneik opp mot Straumsnesfjellet tilbake på de to fortoppene på nordryggen
Siste klyving mot toppen
Siste klyving mot toppen
Utsikt fra Staumsnesfjellet mot pkt 983 og Sjunkhatten bak venstre.
Utsikt fra Staumsnesfjellet mot pkt 983 og Sjunkhatten bak venstre.

Sjunkhatten

For å unngå å gå på oss unødvendige høydemeter runda vi på nordsiden av topp 983 til ryggen ned mot laveste punkt mellom 983 og den lille høyden 772. Nesten helt nede i laveste punkt fant vi et fint sted vi kunne campe for natten, men bestemte oss for en kveldstur opp på Sjunkhatten lett og ledig. Så overnattingsutstyr og øvrig overflødig materiell ble lagt igjen og vi gikk i gang med bestigningen av Vestryggen på Sjunkhatten. Sjunkhatten må klatres for å komme til topps, dette gjør bestigningen ekstra attraktiv. I og med at den også ligger såpass usentralt til, skulle det altså mye til for å gå forbi denne toppen på denne turen til tross for at det strengt tatt er en omkrok/avstikker. Slet med å finne innsteget da tilgjengelig og medbragt kopi av fører ikke var av fyldig karakter. For første bratte horisontale bratte fjellbånd øynet vi en mulighet lengst venstre mot nord på ryggen til å begynne med, men dette ble forkastet da det så veldig vått og sleipt ut. Hadde på forhånd sett oss ut ei linje, enkleste vei opp venstre i starten til et lite snøfelt. Derfra på skråhylle og gress skrått opp mot høyre til større gressparti ca midt på ryggen i høyde og bredde. Derfra høyrevariant til topps. Det ble nesten slik. Vi snek oss opp veldig våt hylle helt til høyre på ryggen, på hjørnet før kjempedieder og stort svaparti med bekk. Monstertaudrag og dårlig sikret, men lett klatring/padling. Kjempetaudrag opp til stand på stor gresshylle. Ny kort taulengde opp delvis vått sva til stand under dryppende og vått berg. Derfra gåing langs romslig gresshylle til snøflekk og kamin helt til venstre på ryggen. Lett klatring opp kamin og hyller til gammelt rapellfeste. Derfra ny kort taulengde opp til flatere parti midt på ryggen. Sistnevnte taulengde kan klyves usikret. På kryss og tvers opp gresshyller til store kampesteiner noe høyre på ryggen. Superkort taulengde opp første kamin/dieder. Derfra er det er bratt, løs og overhengende vegg like over. Men rundt hjørne til høyre kommer rutas fineste klatring på fast og fint sva langs riss og fine formasjoner, to taulengder til slutten for klatring. Et par hundre høydemeter gåing i ur til toppen av Sjunkhatten fra uttopping med tau. Vi var på toppen ca kl 2200 og fikk ellevill utsikt med kveldssol over Røst, Værøy og Lofoten. 4x lange rappeller på etablerte fester ned igjen. (Opptil 55m). Ned til camp og soveposen ca. 0040.

Vestryggen på Sjunkhatten. Lurt å studere linjeføring fra avstand før en kommer tett på
Vestryggen på Sjunkhatten. Lurt å studere linjeføring fra avstand før en kommer tett på
Toppbilde på Sjunkhatten
Toppbilde på Sjunkhatten

Sjunktinden

Fra liten topp 772 opp mot 983 begynner med noen kronglete avrundede hamre som lettest omgås sør på ryggen. For øvrig lett klyving og en god del snø til topps på 983. Ned ca. 100hm før stigningen opp mot Sjunktinden. Fra denne siden (NØ) er bestigningen av Sjunktinden enklest og kan nåes med enkel klyving. Fra vest og sørøst kreves klatring. Mye snø lå i vestflanken, så uten å ha stegjern, åpenbarte det seg to muligheter på hver side av snøfeltet. En steinete og mulig noe løs variant til venstre for snøfeltet eller en noe mer bratt og luftig variant langs ryggen til høyre for snøfeltet. Vi gikk for høyrevarianten som løste seg greit med en del klyving på en vakker og fast rygg med et glattskurt enormt sva hellende i nordvestflanken. Etter å ha passert toppen skjønner vi at dette virkelig er en av majestetene i området med sine glattskurte fjellsider nesten uten noe vegetasjon. Oppe på toppen ligger det et godt stykke tindehistorie. Inne i varden ligger det ei grønn glassflaske lignende ei vinflaske med et stykke vått papir. I 1995 ble flaska tatt ned for å tørke og ta kopi av papiret inni. En kopi lå laminert i en matboks sammen med ei bok der sist registrerte besøk var i april i 2009. Et utdrag fra kopien: «Einarviktinden den 15 august 1945… …Tar oss en hvil etter velgjort arbeide med å bygge varde… …det er for oss to en stor seier å ha besteget denne toppen. Med det samme kan nevnes at i dag kapitulerte Japan etter å ha varit i 8 års krig med China, 4 år med England og Amerika og en 3 døgns krig med Russland.» Underskrevet Fridtjof Storli og Markus Tverbakk. Nedstigningen langs SØ-ryggen er bratt og krever rapell. Må være nydelig klatring opp denne granittryggen. Ingen tegn etter gamle rapellfester. Vi tok 2 Rapeller, den første etter noe klyving ned på ryggen før det virkelig blir bratt. Rapell ned den spektakulære og vertikale vestveggen til stor gressrampe hvor en kan følge rampa ned til bunn uten mer taubruk. Men ønsker en å følge ryggen videre blir det ytterligere en rapell, noe vi gjorde. Begge rapellene ca 55m. Begge ble laget av 2x kiler med slynge og skrukarabiner. Den siste ender nede på en rent svaparti nederst på ryggen. Klarte å kile fast tauet mellom fjellet og den store snøfonna som ligger øst av ryggen. Heldigvis var snøfonna lett å komme ned til for deretter å løsne tauet nede i "bregleppen". Fulgte snøfelt vestover ned mot bunnen av sadelen før Einarviktinden.

NØ-flanken på Sjunktinden
NØ-flanken på Sjunktinden
Tindehistorie i flaske inni toppvarden
Tindehistorie i flaske inni toppvarden
Ryggen videre fra Sjunktinden
Ryggen videre fra Sjunktinden
Siste registerte besøk i 2009
Siste registerte besøk i 2009
Første rapellfeste ned fra Sjunktinden
Første rapellfeste ned fra Sjunktinden

Einarviktinden

Lett oppstigning på nordsiden. Rotete fjell med de mest opplagte linjene til topps ute til høyre på ryggen. Ned fra toppen mer spennende. Viste seg å løse seg godt med bare lett klyving litt frem og tilbake på ryggen ned til laveste laveste punkt før Kjerringtinden.

Utsyn fra sørryggen av Sjunktinden med nordflanken av Einarviktind som nærmeste fjell, Kjerringtinden og Skjerdingstinden bak.
Utsyn fra sørryggen av Sjunktinden med nordflanken av Einarviktind som nærmeste fjell, Kjerringtinden og Skjerdingstinden bak.
Fra Skjerdingstinden med Einarviktinden nærmest, den vakre SØ-ryggen på Sjunktinden bak.
Fra Skjerdingstinden med Einarviktinden nærmest, den vakre SØ-ryggen på Sjunktinden bak.

Kjerringtinden

Kjerringtinden ser på avstand i fra nord ut som et krevende prosjekt. En ganske smal rygg i det ryggen bratner til mot S-SØ, noen sammenhengende svapartier i nedre del, pyntet med noen gresshyller. Noe som så ut som noen enorme blokker som ligger ut på stupkanten mot øst, mer sva i øvre del av flanken samt noe som så ut til å kunne bli et bratt opptak for å kunne komme seg opp på siste del av ryggen mot toppen. Som så ofte skjer, forandrer fjellene seg betraktelig etter hvert som en nærmer seg, og Kjerringtinden så fra kort avstand plutselig veldig overkommelig ut. Fra bunnen av passet mellom Einarviktinden og Kjerringtinden er det gåing, for oss en god del på snø opp til punktet der ryggen reiser seg og svinger fra sørvestlig retning mer mot SØ. Her møter man et mer eller mindre sammenhengende svaparti hellende ut i avgrunnen mot vest. Sparsommelig og spredt er det noen gresshyller som bryter den ellers rene granitten. Fra dette punktet har de tidligere nevnte steinblokkene som vi så fra avstand endret karakter. De skulle vise seg å være 3 stk «løvtynne» steinskiver som står på høykant, i loddrett linje med stupet på østsiden. Hvordan de har havnet der og blitt slik de er uten å velte i avgrunnen forblir nok et mysterium. De så for øvrig faste og fine ut å klatre for de som liker slikt. Tanken var ofte innom hos oss også, men det var fortsatt «langt hjem» med mange gjenstående topper å bestige, så vi slo fra oss tanken. For å komme oss over svapartiet klatret vi en enkel, taulengde (grad 2) skrått ut mot høyre via de største gresshyllene, men det er nok vel så fint og sannsynligvis ikke så mye vanskeligere å klatre direktevarianten opp svaet mot baksiden av steinskivene. Bak og i området disse steinskivene er det roligere terreng bestående av gressfelter og blokklandskap. Etter blokklandskapet leder et gressfelt naturlig opp til brattere terreng hvor det blir stopp ved en ikke veldig høy (ca 5-7m), men bratt liten kamin/diederformasjon som kan lede opp til enklere terreng. Like før en kommer helt opp dit går det ei tynn gresshylle/rissformasjon skrått opp mot venstre på det store svaet som er lett å følge opp til trygg grunn uten å sikre. Så gjennom nytt blokklandskap før en kommer til et bratt men kort klyveopptak som leder opp på vestryggen av Kjerringtinden. Derfra lett klyving til topps. Fra toppen er ryggen nedover mot den lille toppen Torneshatten for spasering å regne. Nesten sammenhengende med snø ned ryggen for oss, så veldig behagelig å gå nedover der. Torneshatten er vel å regne som en sekundærtopp, men viktig nok for oss å bestige som prøvde å følge kommuneryggen så mye som mulig. Lunsj nr 2 nede i lia sør for Torneshatten med utsikt til ruta opp mot Skjerdingstinden. Enkelt ned til laveste punkt mellom Torneshatten og Skjerdingstinden.
Nordsiden av Kjerringtinden
Nordsiden av Kjerringtinden
Spennende formasjoner åpenbarer seg når en kommer nær.
Spennende formasjoner åpenbarer seg når en kommer nær.
Sørryggen av Kjerringtinden
Sørryggen av Kjerringtinden

Skjerdingstinden

Om Kjerringtinden så heftig ut fra avstand, så Skjerdingstinden enda mer fryktinngytende ut fra nord. Men også her, jo nærmere en kommer jo greiere ser det ut til å bli. Ryggen opp fra sadelen består av mye bratt berg og sva, så den linja som så best ut for oss ble å følge ei veldig tydelig gressrenne på venstre side av ryggen til ca. halvveis i gressrenna, opp et lite opptak på høyre hånd så ut på ryggen med enkel klyving til ryggen blir slakere. På drøye 900 moh. Smalner ryggen betraktelig til og fremstår som en boksformet rygg med rette hjørner, ca. 10m bred og smalere, med avgrunnsdype stup på hver side. Veldig kul rygg. Ryggen ser bratt ut og består først av fast fjell og steinblokker før en kommer opp til en høvelig bratt kamin med fast fjell på høyre hånd og steinblokker på venstre. Dette kan betraktes som tung klyving, men føles ikke eksponert pga. kaminformasjonen. Derfra lettere klyving opp til et reinskurt avrundet berg med et kjempe offwith- riss midt på. Akkurat for smalt og dypt til å gå inn og ned i, og for bred til å bruke fotjam som klatreteknikk. En kombinasjon av kroppsjam inne i sprekken og klatring på kantene og svaet rundt leder opp til et flatt gressparti med 2 gamle rapellslynger. Klyvingen/klatringen forbi sprekken kan føles noe utsatt og noen vil nok kunne føle for å sikre dette opptaket. Den ene rapellslyngen av noe som kunne minne om hvitt statisk tau mistenker jeg stammer fra Torgeris Kjus og Mona Unosen sin tur motsatt vei i 2006. Den andre av enda eldre type. Ryggen blir på ny brattere og vi tok frem tauet og klatret en enkel taulengde opp et formasjonsrikt berg, til slakere terreng. (ca. grad 3) Derfra enkelt til topps. Rå utsikt som på alle disse toppene. Mot neste topp som er Bogvasstinden har en to naturlige rutevalg. Den ene og den mest direkte er å gå sørflanken på Skjerdingstinden ned til sadelen mellom de tindene som ligger øst for Tindvatnet og derfra følge nordryggen opp til fortoppen på Bogvasstind, 972. Den andre og en slakere variant er å gå ned SV-ryggen på Skjerdingstinden runde på vestsiden av Tindvatnet for så å følge en tilsynelatende grei NV-rygg opp til toppen av Bogvasstinden. Den første varianten er brattere, men vi fløt greit på god selvtillit fra foregående toppen så vi bestemte oss raskt for å gå for det østligste alternativet. Det begynte å bli kveld så vi bestemte camp nede ved en bekk i dypeste punkt på ryggen. Sørflanken på Skjerdingstinden føltes lang og seig på tur ned. Den østlige delen av flanken er bratt i nedre del, så vi valgte en slags rett-ned variant. Fin gressplenovernatting mellom noen store steinblokker i bunn av bakken.

Bogvasstinden

Våknet kl. 0700 til regn på soveposen, titta ut av soveposeåpningen og så for øvrig fint vær. Regnet varte akkurat lenge nok til at utstyret og en selv ble litt våt, men sola kom fort tilbake og tørket både kropp og utstyr. Mye linjeføringssnakk for ryggen opp mot 972 både på kvelden før og på morgenen. Vi gikk for en rute opp helt ute på venstrekant av ryggen. Grei trasking opp til stort dieder, mosegrodd og vått inne i hjørnet, fuktig sva fra hjørne ut mot kanten av ryggen mot øst (venstre). Usikret opp sva på små formasjoner opp til stor steinblokk. Rundet rundt denne på venstre side via ei lita gresshylle. Steinblokker opp til gresshyller. Traverserte en del mot høyre opp i mot brattere terreng. På med tau, og ei grei taulengde (ca. grad 3) opp og rundt et hjørne til høyre for mørk og våt stor kamin/diederformasjon (husker ikke helt). Derfra usikret på gresshyller skrående opp mot høyre. Siste del opp på ryggen mellom hovedtoppen og fortoppen på bratt snø som fortoner seg som ei snøfonn som ligger oppe på ryggen i mellom fortoppen og hovedtoppen, Bogvasstind. Rusletur på ryggen bort til fortoppen. Kjente høydemeterne dagene før i beina denne morgenen. På dette punktet visste vi at den tekniske delen av turen sannsynligvis var over. Herfra skulle det stort sett bli vandring, I verste fall mulig noe klyving siste stykket over til dagens mål nede på parkeringsplassen nedenfor Kvalhornet ved Valnesfjord. Fra fortoppen enkelt opp til toppen av Bogvasstinden.

Nonsfjelltuva, Slurvpåltinden, Eitråskardtinden og Kvalhornet

Heldig med mye snø ned fra Bogvasstinden gjorde at det ble en lett tur ned gryta mot Nonsfjelltuva. Fin rygg ned fra Nonsfjelltuva, også her med hjelpsom snø som sparer knær og kropp for tunge nedstigningshøydemeter. Lunch nr. 1 like før oppstigningen på Slurvpåltinden. Fulgte mest opplagte rute. Rundet sør for den bratte vestryggen på Slurvpåltinden og rundet derfra opp den slake og fine sørsida av fjellet. Også her veldig heldig med snø på tur ned til passet i dalen mellom Slurvpåltinden og Eitråskardtinden. Skled på snø nesten sammenhengende fra toppen ned til bunn av dalen. Skråhylle opp venstre til NØ-ryggen på Eitråskardtinden. På snø og stein til topps. Hadde ikke med solbriller, så var noe bekymret for øynene med all vandringen på snøen i sola. Gikk mye med øynene lukket, noe som kan ha bidratt til å unngå noen grad av snøblindhet. Også ned fra Eitråskardtinden gikk vi på snø. Luksus! Nå siste sjarmørtopp på turen, Kvalhornet. NØ-ryggen bød på overraskende fin lett klyving og plutselig sto vi på en topp som var mye mer frekventert enn tidligere topper på turen. Her var til og med sti. Hvilken luksus! Vi fikk avtalt henting nede ved parkeringsplassen og turen ble rundet av i ettermiddagssola blant snøflekker, reinsdyr og ryper med utsyn over Skjerstadfjorden, Valnesfjord og de fjell som var synlig i vest, sør og øst.

Tanker om turen

Sitter igjen med tanker om takknemmelighet til Elida som var med og delte disse øyeblikkene, tanker om hvor heldige vi var med været, føret og valgene underveis som gjorde turen utrolig smidig. Tanker om hvor godt det er å kjenne at kroppen spiller på lag og unngår skader og irritasjon på en lang slitetur som dette. Tanker om hvor glad jeg er som har dette og andre rene fjellområder her til lands «lett» tilgjengelig, uten mye styr i form av tillatelser, forsikringer og andre som skal ha penger for at vi kan dra til fjells, slik systyemet er lagt opp i mange andre land. Eventyrverden ligger der ute, tilgjengelig for alle som vil. Sitter her nå med en slags sødme i kroppen etter å ha gjennomført et drømmeprosjekt til knallsuksess. Ny drømmer står alltid i kø…

User comments

  • -
    avatar

    Hei Jørgen!

    Written by Spiff_NOR 27.07.2020 19:24

    Tusen takk for spennende og underholdende lesing. Veldig artig å følge deg her på Peakbook med flotte referater fra spennende fjellturer. Selv om du alltid har vært ei «fjellgeit», skjønner jeg at du har økt din kunnskap og ikke minst ferdigheter om vertikale utfordringer siden brekurset med Rune og Snorre. Ønsker deg en fortsatt fin sommer og ta godt vare på deg selv.

    • -
      avatar

      Sv: Hei Jørgen!

      Written by FuelEX9 27.07.2020 21:01

      Hei Stein! Det var hyggelig å høre! Ja, det har skjedd utvikling siden 2012, kan det stemme? Veldig morro å bli påminnet den opplevelsen. Oppriktig gode minner fra den uka der, når vi avsluttet med "egen-tur" oppover på Leirbrean og Kniven med fler. Ikke minst det mer tilfeldige møte på Gaustadtoppen. Mine fjellturregistreringer her inne kan vel anses som loggføring for egen del, og er nok for det meste tynne rapporter. Noen ytterst få er fyldigere. Motivasjonen for å skrive etter tur går i bølgedaler. At noen leser er jo morro. Ønsker også deg en fin sommer, gjerne til fjells!

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.