Kupanatten, Fagerfjellet, Stornatten ... - Nore og Uvdal (16.07.2020)

Utpå formiddagen dro jeg fra Lier og kjørte mot Eggedal. I Nordbygda, lengst nord i Eggedal, hang det igjen en liten regnbygda på vestsiden av dalen da jeg kom kjørende. Utover dagen skulle skydekket lette, og mot kvelden var det meldt fint vær. Så jeg la opp til en noe lengre rundtur som ville ta resten av dagen.

Jeg svingte av fylkesvei 287 litt sør for Haglebu og fortsatte vestover på bomveien som går over til Numedal. På nordsiden av Slokovatnet, og ganske langt vest, er det parkeringsmuligheter der det går en grusvei opp mot Krosstjørnhaugen. Det er en bom på denne veien, som kan låses, så det er nok lurt å parkere her på utsiden av denne bommen. Da jeg ankom var det flere biler parkert her:

© Nils Haugene

Gåturen startet med å rusle på grusveien til Krosstjørnhaugen. Derfra videre på sti oppover i Kokkendalen. Veldig greit det var sti i denne litt trange dalen. Her vokste mange forskjellige vekster, og det ville vært kronglete å gå i denne dalen uten en liten sti.

© Nils Haugene

Da jeg nærmet meg vannet Kokken, forlot jeg stien og gikk opp på den lille høyden Øst for Fiskelaus (1084). Noe einerkratt, lyng og annet buskas fra stien og opp lia mot denne toppen, men selve toppunktet var fritt for trær og kratt. Deilig å komme opp og få litt utsyn.

© Nils Haugene

Fra dagens første topp fulgte jeg nå høyden nordover til et flatt myrområde like øst for Kråkenatten (1155). Her fulgte jeg en liten sti noen meter, men den gikk en annen vei enn dit jeg skulle. Så jeg krysset over myra mot østsiden på Kråkenatten. Glad jeg hadde tatt de nyeste turskoene i dag, for det ville nok bli flere slike våte myrpartier å krysse i løpet av turen.

Kråkenatten (1155) har en svært bratt sørside. Østflanken er også bratt, men der blir det mindre bratt jo lengre nord man kommer. Jeg prøvde meg opp det første draget som så overkommelig ut, men det skulle vise seg å være et ekstremt dårlig rutevalg. Det var langt brattere enn hva det så ut som nedenfra, med en tett jungel av høyt kratt med vierkjerr, einer og bjørk. Jeg bakset og kavet meg opp. Noen steder måtte jeg holde med i krattet og dra meg opp. Mens jeg holdt på her i bushen vekket jeg tydeligvis alt av mygg og knott til live, for en sverm av disse holdt meg med selskap helt til jeg kom såpass høyt opp at det ble mer vind. Det var en liten bris på toppene i dag, og takk og pris for det så slapp jeg ihvertfall unna insektene der.

På Kråkenatten (1155) fikk jeg langt bedre utsikt, og god oversikt over landskapet jeg skulle bevege meg i denne dagen. Her tok jeg en liten pause i den sørlig brisen, som gjorde at jeg fikk kjølet med ned et par hakk.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter Kråkenatten (1155) vandret jeg videre på ryggen som går nordover fra denne toppen. Mye lettere å følge høydedrag og rygger hvor det ikke var noe kratt og buskas. Det gikk til og med en liten sti på denne ryggen, som møtte en annen sti nordøst for Kroktjønnan.

Nå fortsatte jeg på sti ned i et lite dalsøkk. Nede i søkket krysset jeg en bekk, men mistet nå stien et lite stykke. Heldigvis stemte det at jeg gikk noen meter for langt vest i forhold til stien, og snart kom jeg inn på riktig sti igjen. Denne stien gikk mot hytta Fagerfet, men helt dit hadde jeg ikke tenkt meg. Disse stiene gikk i et terreng med mye einerkratt, så det hadde vært en del mer pes å labbe i terrenget her.

© Nils Haugene

I et stikryss litt før Fagerfet fulgte jeg en sti som gikk mer mot vest. Denne stien bare fortsatte vestover, så jeg svingte snart nordover og krysset en bekk hvor det var en svært våt myr på nordsiden av bekken. Noen meter med sump her før jeg gikk oppover en liten dal med Kupanatten (1188) som neste mål.

Jeg fant et svakt tråkk i dalsøkket sørøst for Kupanatten, men jeg gikk ikke så langt oppover innen jeg skrådde opp i bjørkelia på vestsiden av dalen. Det var noe lettere å ta seg fram der det var bjørkeskog, for vierkrattet og eineren vokste ikke så tett der.

Snart ble det mindre buskas og kratt, og jo høyere jeg kom jo lettere ble det å gå. Det dukket opp en liten sti her i sørsiden på Kupanatten (1188), men denne fulgte jeg ikke slavisk.

På denne toppen blåste det hakket mer enn det gjorde det på forrige topp. Såpass mye at jeg vurderte å ta på jakke. Utsikten var bra, og jeg fikk se noen av dagens turmål fra en annen vinkel.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter en liten pause på Kupanatten (1188), skulle jeg nå gå østover. Stedvis noe bratt i østflanken på Kupanatten, så jeg tok en liten nordlig bue ned fra denne toppen for å unngå bratte skrenter. Da ville jeg også komme ned på skaret/sadelen mot Fagerfjellet, så sparte jeg flest mulig høydemeter samtidig. Tydelig at ruta jeg valgte ned fra Kupanatten ikke var så dum, for her var det også en sti nedover.

Oppover mot Fagerfjellet var det ingen stier, men motbakken her var slak, og det var stort sett lettgått underlag med lite lyng og kratt. Da jeg kom opp mot 1200 meters høyde ble terrenget meget lettgått og behagelig. Aldeles nydelig terreng å vandre i!

Jeg svippet først oppom Fagerfjellet Vest (1223) før jeg ruslet videre:

© Nils Haugene

Videre bort til selve Fagerfjellet (1255) kom jeg snart inn på en ganske tydelig sti. Den gikk oppå høydedraget østover, over en liten høyde, og så opp mot Fagerfjellet (1255). Toppvarden på Fagerfjellet var plassert på en svær stein, men ifølge kartet er høyeste punkt noen meter sør/sørvest for denne steinen. På denne toppen forsvant sola en liten stund, og vinden blåste friskt, så t-skjorte var i overkant kjølig her. For øvrig var skydekket i ferd med å tynnes ut, akkurat slik værvarslet hadde antydet. Det gikk mot en nydelig kveld.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Fagerfjellet (1255) skulle jeg nå sørover i landskapet. Først mer i sørvestlig retning nedover en rygg slik at jeg krysset en bekk litt vest for Fagerfettjønnan. Denne nedstigningen gikk helt fint inntil jeg nærmet meg bunnen. Og da kom virkelig bunnen også når det gjelder terreng og framkommelighet. For maken til uveisomt terreng har jeg knapt vært borti... De nederste 30 høydemeterne før jeg krysset bekken vest for Fagerfettjønnan var et kratthelvete uten like. Vierkjerr så høye som meg, tett som en vegg, og annet buskas blandet inn i dette. I et terreng med svære steiner hvor jeg risikerte å tråkke ned i dype hull eller tråkke utfor kanten av disse steinene. Det var jo knapt mulig å se hvor jeg skulle tråkke. Takk og pris for vandrestavene nok en gang, for med de kunne jeg føle meg fram før jeg tråkket. Det var virkelig en befrielse å krysse denne bekken i søkket her og komme opp i et langt lettere terreng.

© Nils Haugene

Etter at bekken vest for Fagerfettjønnan var krysset, kom jeg først opp i et nydelig myrområde hvor myrullen svaiet i den lette brisen. Litt av en kontrast til krattkaoset jeg nettopp hadde vært gjennom.

© Nils Haugene

Videre mot sørvest over et flatt og lettgått terreng. Og så en passe slak stigning opp mot Stornatten (1211). Her var det ikke bratt, og underlaget var mykt og lett å gå i, men du verden så tungt det var nå. Godt jeg selv kunne bestemme hvor ofte jeg måtte ta en pustepause her.

Stornatten (1211) var for øvrig en super topp! Dette ble til slutt turen beste toppopplevelse. Selve toppen var en liten rygg som var styggbratt mot sør, og med fantastisk utsikt i alle retninger. Det hjalp nok på at sola varmet selv om brisen fremdeles blåste. Hadde det ikke vært for at jeg begynte å få litt tidsnød, ville jeg tatt en lengre pause her.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg fortsatte sørover etter Stornatten (1211). Siden sørsiden av dette fjellet består av noen bratte skrenter her og der, måtte jeg gå litt mer i svinger nedover her for å unngå de bratteste partiene.

Opp mot Sør for Stornatten (1145) var det greit å gå. Denne toppen var forresten også veldig fin. Den bestod av en liten rygg hvor høyeste punkt befant seg ganske langt øst på toppryggen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Skydekket hadde sprukket enda mer opp nå, og det var blitt lettskyet og mest sol. I det fine været ruslet jeg ned sørsiden på Sør for Stornatten (1145). Her på østsiden av innsjøen Kokken kom jeg etter hvert såpass lavt i terrenget igjen at det ble mer skog og kratt. Det var spesielt eineren som gjorde det litt knotete å gå noen steder her inntil jeg krysset bekken som renner fra Gymletjønne og ned i Kokken. Opp mot høyden Sørøst for Kokken (1115) var det lettere å gå.

© Nils Haugene

Videre mot Hesteleinnatten (1177) vurderte jeg litt hvor jeg skulle gå. Var det best å gå på nordsiden av vannet Fiskelaus, eller skulle jeg legge ruta over myrområdet og bekken øst for dette vannet, og så passere langs sørsiden av Fiskelaus? Jeg gikk for sørsiden av Fiskelaus da det så ut til å gi minst kupert terreng og så kortest ut.

Der bekken fra Fiskelaus renner ut er det et fryktelig vått område. Rene sumpen. Heldigvis var det nok tuer og kuler å tråkke på som gjorde at det ble lettere å komme over enn hva det så ut som på avstand. Langs sørsiden av Fiskelaus var det antydning til et tråkk, og forholdsvis greit å gå. Her gikk jeg i le for sønnavinden, og ble igjen mer plaget av mygg og knott. Men det var allikevel trivelig å gå her nå når sola begynte å bli lavere på himmelen. Det er noe eget med sommerkvelder i fjellet...

Første meterne opp fra Fiskelaus var det også myrete, men oppover den slake vestsiden på Hesteleinnatten (1177) ble det snart tørrere igjen. Det var blitt et nydelig kveldslys i det flotte været da jeg nådde toppen av Hesteleinnatten. Toppen jeg sto på kastet nå lange skygger ned i dalen sør for meg.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Klokken var nå blitt halv ni på kvelden, og det var på tide å få avsluttet denne rundturen. Heldigvis var det ikke langt ned til bilen fra Hesteleinnatten (1177). Underveis til parkeringen gikk jeg først over Slokoåsen (1142), og tok en veldig kort stopp på den toppen.

© Nils Haugene

Fra Slokoåsen (1142) bar det ned mot skogen igjen. Litt ovenfor skoggrensa nådde jeg stien som er inntegnet på kartet og fulgte den nedover. Det er flere svært bratte partier i fjellsiden her, og stien gikk naturlig nok litt i svinger nedover for å styre unna de bratteste områdene. Stien var god og tydelig, og veldig fin å følge.

© Nils Haugene

Til slutt delte stien seg nede på ei myr med et par små tjern. Jeg tok her til venstre og fulgte stien opp på Krosstjørnhaugfjellet (989). Toppunktet her var veldig nære en hytte, og nå satt det noen ute på plattingen ved den hytta. Jeg listet meg bort til høyeste punkt som heldigvis ble skjult bak en vedstabel og en henger. Så snek jeg meg bort til veien igjen og fulgte den vestover den lille stubben den fortsatte. Deretter på sti over en liten kul og ned på grusveien som går inn til Krosstjørnhaugen. Da gjensto kun en liten nedoverbakke til parkeringen hvor bilen min stod.

© Nils Haugene

Utrolig mye mygg og knott nede ved bilen da jeg stod og skiftet til tørt tøy. Merkelig nok er disse veldig interessert i å sitte på, men jeg greide å holde de fleste unna ved å være kjapp med å lukke dørene. De som klarte å snike seg med i bilen fikk jeg blåst vekk ved å kjøre en skikkelig gjennomtrekk i bilen da jeg hadde rullet avgårde.

Start date	16.07.2020 13:52 (UTC+01:00 DST)
End date	16.07.2020 21:35 (UTC+01:00 DST)
Total Time	7h 42min
Moving Time	5h 51min
Stopped Time	1h 51min
Overall Average	2.3km/h
Moving Average	3.0km/h
Distance	17.6km
Vertical meters	1,029m