Min mest mislykka toppnatt (01.06.2012)  

Familien har for tida storfint besøk, og en turismetur til Vik i Sogn via Lom ble avtalt. Ettersom prognosene ble dårligere for Stiganosi og Morten likevel ikke kunne så ble jeg med oppover. Men jeg skulle ikke overnatte på Elveseter som resten av gjengen, jeg tenkte på Bakarste Storgrovhøe når vi først var i de traktene.

Yr hadde lovet et nydelig værvindu lørdag morgen, så dette var jeg motivert for til tross for at været var middels minus oppi høyda. Far kjørte meg til området rundt Liasanden, og jeg la trøstig i vei. Fra første skritt i motbakke kjente jeg at pinsa tydeligvis satt i. For en gangs skyld hadde jeg en annen sekk enn storsekken, en dårlig sekk som ble kjøpt foran turen som frelste meg i 1991. Den er elendig, og det spørs om ikke 10 kilo i den kan tilsvare 15+ i normalsekken.

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Bratt er det jo også opp fra Leirdalen, Storgrovmassivet innebærer vel en av de voldsomste stigningene i hele Jotunheimen. Det begynte etterhvert å snø litt nå og da, noe som selvsagt dempet motivasjonen min. Jeg tok noen bilder over Leirdalen og Bøverdalen, og innimellom var det gløtt av sol over skymassene på stakkars Hestbrepiggene som hadde hatt det så herlig i knallværet for ei uke siden. Kunne det gå veien og ende opp som en liten parallell til Gjertvasstind i 2005 da? Husk det Øyvind, den turen der var faktisk flottere enn både Beerenberg og Gravdalstind! Elendigheta var virkelighetsnær nok, men i drømmene nærmet jeg meg kanten på stupet på Gjertvasstind hvor jeg fikk slengt favorittutsikten i trynet en aldeles fantastisk morgen for drøyt 7 år siden.

© Øyvind Brekke

Glatt og hard brattsnø rev meg ut av drømmeriene mine. Her kom jeg ikke av flekken! Ikke hadde jeg isøks eller stegjern, og det hadde jeg jo heller ikke trengt i pinsa, så dette kom som et sjokk. Burde selvsagt tenkt på gradestokken da, men man skal jaggu tenke på alt...
Etter nøye vurderinger gikk jeg løs på snøen med stein. Da fikk jeg laget spor og jobbet meg sakte framover. Men steinhakkinga var tung, og positurene mine slitsomme i lengda. Sekken hang etterhvert sånn ca 10 på 4 over ryggen, eller var det 10 over 8? Halv 12 hadde vært å foretrekke. Et lite parti var av typen "her glir du ikke altså!", men her hadde jeg fiksa kjempegode spor. En liten triumf var det å overvinne dette.

Men snart kom neste snøparti. Greit veldig lenge, men da det ble bratt nok var det ny bråstopp. Her var det ikke like lett å finne hakkestein heller, så jeg sparket og slet og hvilte i enkelte "spylerenner". Etter at jeg nesten hadde kommet meg helt opp mista jeg taket og sklei ned igjen sammen med massevis av mishagsytringer. Farlig var det på ingen måte. Jeg prøvde lenger til høyre, og etter kanskje tre kvarter på 30 meter karret jeg meg endelig opp. For et slit!

© Øyvind Brekke

Nå vingla jeg oppover steinura og nådde omsider varden på Fremste Storgrovhøe. Bakarste var det bare å gi opp, jeg skulle jo sove og i tillegg treffe familien så tidlig som mulig dagen etter. Litt matkos måtte vel være på tide nå. Men nei, klokka viste 00.11, så det var bare å hoppe i posen og få litt "angstfylt" søvn før klokka rakk å bli 05.30. Det var sikkert minst minus 6 grader som meldt, og vinden gjorde at alle frysesymptomer på henda som hører vinteren til gjorde seg gjeldende nå også. Snøfnuggene danset. Jeg la meg godt til rette i min varme sovepose og håpet å sovne fra dette hustrige været for å våkne til noe magisk dagen derpå. Men jeg hadde bange anelser, for det burde jo ha skjedd en forandring allerede...

Våkna etter ei urolig natt til samme elendige været. "Faaaaaan!" var det første jeg ropte. Detta var bare søppel! Ingen sikt og fortsatt snøfnugg. Så mye slit for absolutt ingenting....

Skulle ønske jeg var en annen. En som brydde seg fint lite om været på topptur. En som var fornøyd med hva han hadde prestert. Men jeg er for fintfølende og krevende, og akter på ingen måte å forandre meg der. Dette ble jo bare trim uten opplevelse. Kunne like gjerne jogga til Geitsætre og tilbake, dette her ga meg absolutt ingenting som helst. "Stusselig! Er stusselig ass!" Den som hadde vært på skauen...

Det var bare å komme seg ned igjen. Akinga ned første fonna gikk greit, og den bratteste omgikk jeg et stykke mot nord. Etterhvert kom jeg under skydekket igjen og kunne om ikke annet kose meg med utsikt høyt over Leirdalen og Bøverdalen. Den utsikten var hele årsaken til at denne turen i det hele tatt fortjente et terningkast. Jeg forta meg nedover som best jeg kunne og håpet at iallfall turismen skulle bli brukbar.

Og med turen ute av verden kunne tankene vandre ei uke tilbake i tid til de to perfekte timene på Store Hestbreapiggen og morrastunden i forkant noen titalls metre under toppvarden på Austre. Den turen kan jeg leve på noen uker til. Men når Storgrovtraversen en gang skal til pers må jeg ha knallvær! Pådro meg en sjelden uværstopp nå, og det er ikke bra!!