10 topper igjen (De siste Surtningssuene) (02.07.2020)

© Linn Therese Helgesen

© Linn Therese Helgesen

© Linn Therese Helgesen

Været var blitt vanskelig å forholde seg til og onsdagstur blei til torsdagstur, men da var vi endelig klare og kjørte tidlig til fjellet. Pappa er gjerrig, så vi parkerte ved hovedveien og sykla inn til Gjendevannet hvor vi parkerte syklene.
Så gikk vi innover langs vannet. Vi passerte tre gutter og så så vi ikke flere folk på en stund.
Pappa ville vi skulle gå noe som het Bjørnebølet, en slags vei opp til Besseggenstien, men jeg vet ikke hvor bra vei det er. Det var i alle fall masse tett skog og buskas oppider og nesten som en "krig" å komme seg oppover.

Det blåste litt kald vind og lenger oppe lå det noe bratt snø. Den første snøen gikk vi rundt sånn at vi måtte gå inne i en stor sprekk mellom snøen og fjellet. Det var litt klyving her og pappa datt ned i sprekken en gang. Tror han begynner å bli gammel og jeg sa at han snart må slutte å gå på sånne fjellturer.

Når vi kom opp til Besseggenstien var det plutselig masse folk, og noen lurte på hvor vi kom fra.

Vi gikk noen veldig få meter på stien før vi vandret ut i terrenget igjen. Pappa hadde ikke kart og sånn app i dag, så da gikk han selvsagt litt feil så blei det ganske bratt ned i dalen mot Russvannet, men vi kom ned på et vis.

Etter litt sti og en bro ved en fin foss blei det lunsjpause på oss. Her inne i Russgloplandet var det ikke noen folk.

Så kom en lang bakke og etter langt om lenge kom vi til snø. Men snøen var litt hard og glatt, så vi bestemte oss for å få på steinene ved siden av i stedet. Det blei uendelig mye stein, mange løse, oppover før vi endelig var oppe på ryggen.

Oppe på ryggen var det fint. Litt klyving og sånn. Litt fin utsikt og litt dekning. Vi gikk først til venstre og gikk på tre topper der for å være sikre og så gikk på den til høyre (øst) til slutt.

Vi ville prøve en annen vei ned, så vi gikk masse på stein og skled på en snøstripe en stund og til slutt kom vi ned i Øvre Russglopdalen. Her var det noen reinsdyr, mange fine teltplasser og veldig veldig fint. Vi så også en isbre med masse blåis.

Nå begynte vi å bli litt slitne, så det var seigt å gå en bratt bakke opp til en rygg vi måtte over. Deretter gikk det ganske lett ned til Memurubu. Det var mange folk som ventet på båten, og båten kom omtrent når vi var der, men i dag fikk jeg ikke lov til å kjøre båt. Akkurat i dag skulle vi visst gå hele veien.

Vi tok en siste pause, og så gikk vi langs vannet. Vi møtte tre folk faktisk. Det var litt overraskende. For stien er ganske liten, så det går ikke så mange her som på Besseggen akkurat. Det var veldig langt tilbake syntes jeg, men da vi kom til Jo-stigenvarden visste jeg at det ikke var så fryktelig langt igjen.

Sykkelturen tilbake gikk som en lek i kraftig medvind og nå er det bare 10 topper igjen!

Flere bilder

Kart