Semeltinden via sørryggen (27.06.2020)

Written by ingunnev (Ingunn Egeberg Vári)

Duration 9h 25min
Distance 23.7km
Vertical meters 1,430m
GPS
Ascents Semeltinden (2,236m) 27.06.2020
Semeltinden Sørtoppen (2,178m) 27.06.2020
Start date 27.06.2020 12:02
(UTC+01:00 DST)
End date 27.06.2020 21:28
(UTC+01:00 DST)
Total Time 9h 25min
Moving Time 7h 50min
Stopped Time 1h 35min
Overall Average 2.5km/h
Moving Average 3.0km/h
Distance 23.7km
Vertical meters 1,430m

Vi var ganske preget både fysisk og psykisk etter strabasene rundt Knutsholet dagene før. Men vi våknet med rimelig grei form, og vi var fortsatt motiverte for en ny tur. Flere ulike mål ble vurdert, både Slettmarkspiggen via øst og Svartdalspiggen/Langedalstinden/Mesmogtinden, som alle sikkert er veldig fine turer. Vi landet likevel på Semeltiden, for å få en litt annen type tur, i et litt annet område, med forhåpentligvis litt mindre andel stein og dårlig fremkommelig terreng. Vi hadde en natt med søvn å ta igjen, så vi var ikke avsted før kl 12. Værmeldinga meldte om mulige byger fra 14- tiden, så vi var litt spente på hvordan det kom til å bli. Vi valgte lette terrengsko (Inov-8) og ellers en ganske lettpakka sekk, men bare mat, vann og klær. Deilig å slippe alt klatre(ut)styret!

Nydelig sti.
Nydelig sti.

Første delen av turen var en sann fryd. Stien langs Storåa var meget lettgått, og til tider også lettløpt. Kjekt med flate jordstier. Etterhvert kom vi ut av skogen og kunne se dagens mål. Ryggen så bratt ut, så jeg var spent på klyvepunktet oppi der. Jeg følte ikke et stort behov for å føle noe særlig på dødsangsten idag.

Her var det fortsatt fint vær.
Her var det fortsatt fint vær.

Hellerfossen var stor og flott, det var derimot ikke stien som tok av opp mot foten av Semeltiden. Dette er nok ikke et veldig trafikkert område. Ved hjelp av noen reinsdyrspor over noen fine snøfelt fant vi veien opp mot ryggen. Etterhvert ble det gradvis mer og mer steinur, før klyvinga begynte. For det meste var det grei klyving, men det var ganske løst, og mine frynsete nerver var litt lei av den velkjente klyvefrykten. Men eggen var smalere og luftigere enn forventet, det var stilig! Gøy var det altså.

Den smale sti?
Den smale sti?

Det var likevel godt å bli ferdig med klyvingen. De mørke skyene vi hadde sett over Gjendealpene omtrent hele dagen så ut til å nærme seg, så det var fint å få passert klyvepunktet før det eventuelt ble fuktig. Audun nevnte plutselig at den lille knausen til høyre også var en 10 meter-primærfaktortopp, med det klingede navnet Semelkødden. Jeg var i utgangspunktet ikke veldig interessert, men tok en tur utpå kanten. Det var relativt bratt ned, men så greit klyvbart ut. Det som gjorde meg mer skeptisk var en slags bratt snøbakke ned fra skaret, som måtte krysses. Den så ut til å kunne brekke når som helst, selv om det er mulig at den så skumlere ut enn det den var. Kombinert med gråværet som nå virkelig var på vei, bestemte vi oss for å fortsette.

Akkompagnert av fjerne og nære (?) tordendrønn skyndte vi oss opp til hovedtoppen. Nå hadde det også begynt å dryppe litt. Utsikten var bra, det var heldigvis ikke noe tåke, og sola skinte i vest over ukjente egger og tinder. Men vi regnet med at disse dryppene bare var forsmaken på været som kom.

Vi rakk ned fra toppen før været kom, og nå skal det smake med lefse!
Vi rakk ned fra toppen før været kom, og nå skal det smake med lefse!

Vi begynte på nedklyvinga, i relativt grei steinrøys. Etterhvert fant vi en slags sti, men den var ganske løs, nesten verre å gå på enn steinrøysa ved siden av. Nå hadde det også begynt å regne ordentlig, og det tok ikke lang tid før steinen ble merkbart våtere. Friksjonen var fortsatt relativt grei, men det føltes ikke helt bra, det var fortsatt langt igjen. Ute til venstre skimtet vi noen snøfelt, og vi bestemte oss for å prøve lykken der. Og for en uttelling! Snøen var fast og sammenhengende, og det føltes nesten som om snøfeltet aldri hadde tenkt å stoppe. Vi tok unna over 500 høydemeter på et drøy kvarter og det var utrolig lettende å se tilbake på alle svaberg og steiner vi hadde sluppet unna.

Våt steinur < snø
Våt steinur < snø

Nå kunne vi holde høyden over myr og lyng og hei ned mot stien i dalbunnen. Perfekt løpe-langturterreng! Det var også kult med alt vannet i bekkene i lia, og stilig med mange vannkilder nedi gresset der vannet nærmest sprutet opp fra bakken. Eksotisk!
Stien kom vi ned på etterhvert, og heller ikke her var det spor over snøfeltene etter folk som hadde gått der idag. Men, fra kanten av Hellerfossen så vi noen folk litt lengre nede i dalen. Vi veksla noen ord med de, de var et par som hadde startet fra Memurubu idag, og skulle mot Spiterstulen. Sprekt, særlig med såpass stor oppakning, med telt og greier, som de hadde. Det så ut som om stemninga var god, trass det fuktige været.

Takk til skyene for at de gjør lyset fint.
Takk til skyene for at de gjør lyset fint.

Jeg var fornøyd med at det bare gjensto noen lette kilometer nedover dalen. Låra mine, som nærmest hadde kollapset av stølhet i går kveld, begynte å føles ganske ille igjen, så tempoet var passe rolig. Fint med en behagelig avslutning. Behagelig var det også med en dusj på Gjendebu, og ikke minst må jeg rette en takk til Bjørn i naboteltet som betalte for lån av stegjern med en halvliter Bayer! (Og takk til Audun som delte ølen med meg.)

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.