Higravtinden - Lofotens høyeste (27.06.2020)

Fikk invitasjon av Truls tidligere i uka om å bli med på Higravtinden denne helga. Etter å ha undersøkt transportmulighetene blei det hurtigbåten fra Bodø fredag kveld. Utrolig praktisk måte å komme seg rundt på i grunn. På Svolvær møtte jeg Truls som hadde kjørt fra Bø, og vi kjørte til parkeringa ved bygget som kan minne om et grendehus på Eide. Gikk litt opp i skråninga og satt opp telt og hengekøya, før vi tilbringte ei kald natt ved foten av Higravtinden.

© Vemund Mathiesen

På morgenen var det blå himmel og tålelig temperatur, så det var bare å spisse frokost og smøre seg inn med solkrem. Vi pakket med oss stegjern, og tok ei pinne hver som vi kunne bruke som støtte oppe i snøen. Litt knot på starten for å finne stien, men en varde på andre sida av bekken satte oss på rett spor. Det er en brutal start på dagen å gå opp 350 høydemeter i bratt terreng, men når man kommer til bekkekryssinga er det hele verdt det. Utsikten tiltok, samtidig som vi fikk sola på oss.

© Vemund Mathiesen

Videre opp til snøen begynte ved 650 moh var det lettgått i åpent terreng. Stien var fin å ha, for da kunne man tenke på andre ting enn veivalg. Snøen nådde vi etter en times tid, og vi tok på oss stegjernene fra første møte med snøen. Turutstyret mitt er litt spredt over hele landet, og dermed hadde jeg bare joggesko tilgjengelig denne helga. Skulle bli en ny erfaring med joggesko og stegjern!

© Vemund Mathiesen

Vår «alpine» start klokka 09:50 resulterte i at snøen i snøfeltet var knallhard, så det var igrunn lurt å ha på stegjern fra start. Vi skrådde oppover mot hovedrenna, i snøfeltet som ble stadig brattere. Da vi kom helt over i nordsida av renna, kom vi inn i den solpåvirkede snøen, som var lettere å gå i. Truls sparket solide spor oppover, mens jeg gikk bak i joggeskoa mine. Det tok litt tid å komme seg opp, men vi hadde jevn framgang. Pinenne skulle også vise seg å være fine å ha, for det hjalp å ha noe å støtte seg til når man ikke har isøks.

© Vemund Mathiesen

Ved ca. 940 moh trodde jeg at vi kunne gjøre en elegant manøver inn i ei renne lenger nord, som jeg trodde skulle føre oss nærme toppen. Vi hadde hellet med oss, for i toppen av renna var et opptak som var langt mer hårete enn hva vi var komfortable med å gjøre i dag. Dermed måtte vi se etter alternativer. Vi begynte å se litt mørkt på fullførelsen av turen, helt til Truls fant et finurlig, men luftig, hyllesystem som tok oss tilbake til originalrenna. Da vi akkurat hadde startet på hylletraversen vår, kom det noen karer opp i sporene våre til renna som gikk nordover. Truls meldte at det ikke var riktig vei (usikkert om de oppfattet dette), før vi gikk videre opp til skulderen etter renna.

© Vemund Mathiesen

Nå ventet partiet jeg på forhånd hadde vært mest spent på: Traversen over til punktet klyvinga mot toppen starter. Det skulle vise seg å være utrolig lite problematisk å krysse her, da snøen var bløt og hadde laget en slags plattform vi kunne gå på. Stegjernene ble lagt igjen, og vi fulgte vardene oppover mot foroppen. Enekl klyving, men mye løs grus og sand man må være oppmerksom på.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

Ved fortoppen beholdt vi momentumet og fór rett ned i renna mot øst. Utrolig beskyttet klyving ned her, men det er lange flytt som må til. Videre gikk vi ut i østflanken og fulgte vardene mot innsteget til hovedtoppen. Renna går tilbake mot vest, og er lite eksponert. Klyvinga var artig, og på grensen til klatring en del steder. Som vi hadde lest på forhånd: «Her har vår skaper vært gavmild». Etter litt konsentrasjon gjenstod en småakrobatisk manøver før man står oppe ved varden. Meget lite toppunkt, men det er plass til en del folk der oppe om man utnytter plassen mot nord.

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

© Truls Karlsen

Gleden og lettelsen var stor etter å ha nådd Lofotens høyeste punkt, og vi tok oss tid til å nyte øyeblikket. Noen bilder blei tatt, før vi gjorde retur tilbake til fortoppen. I løpet av turen fra fortoppen til hovedtoppen føltes det aldri luftig, og jeg tror alle som klarer å komme seg til fortoppen har psyken og ferdighetene til å nå hovedtoppen. Vi møtte igjen karene som vi hadde sett tidligere ved fortoppen, de hadde skjønt at vi var på ville veier og gikk tilbake til hovedrenna. Heldigvis. Vi beskrev ruta til toppen, og de bestemte seg for å gjøre et forsøk. Vi tok ei lang matpause under fortoppen, og kunne se at de klarte å komme seg helt opp!

© Vemund Mathiesen

© Vemund Mathiesen

På vei ned innså vi fort at vi hadde vært litt grepet av entusiasmen under klyvinga mot fortoppen, og ikke fulgt med på ruta. Vi fulgte varding ned mot sørvest, men stod plutslig på toppen av ei 10 meter lang renne som førte ned til «ingenting». Vi skjønte vi hadde gått feil, selv om det var spor i renna, og gikk opp igjen. Da prøvde vi mot sørøst, men dette førte til løse renner som førte til stup, og bratte hyller ned mot veien vi ville. Vi prøvde dermed sørvest på nytt. Nok en gang endte vi i timetersrenna. Etter å samle tankene litt oppdaget vi ei varde mitt i skråninga mot sørvest. Etter litt oppover i et skar var vi endelig inne på riktig rute! Denne bør man finne, for alternativene er ikke innbydende. Følger man vardingen går det greit, man må bare være litt mer på vakt enn hva vi var.

© Vemund Mathiesen

Returen ned til snørenna gikk fint, og vi surfet på skoene nedover snøen som nå var blitt riktig så bløt og fin. Perfekt for glissade, selv i joggesko! I bunnen av snøfeltet ventet 650 høydemeter med nedover, som bleknet veldig i kontrast til opplevelsene vi hadde hatt i høyden. Vel nede ved campen slo vi den ned og satt nesa sørvestover i finværet. Mange takk for en veldig fin tur!

Start date	27.06.2020 09:51 (UTC+01:00 DST)
End date	27.06.2020 16:41 (UTC+01:00 DST)
Total Time	6h 50min
Moving Time	3h 31min
Stopped Time	3h 19min
Overall Average	0.9km/h
Moving Average	1.7km/h
Distance	5.9km
Vertical meters	1,039m