Styggedalstindene (26.06.2020)  

Store Styggedalstinden Østtoppen (2387) og Store Styggedalstinden Vesttoppen (2377).

Utrolig heldig med været på denne turen. Jeg var litt spent på hvordan denne turen skulle gå. Store Styggedalstinden er en utilgjengelig topp slik at det blir en lang tur og jeg visste vi skulle gå over Gjertvassbreen - en av de mest kompliserte breene i Jotunheimen.

Og krevende ble det - dette ble uten tvil den mest ekstreme turen jeg har gått.

Fram til breen (de første vel 800 høydemetrene) gikk det greit og også nederste del av brenn var fin å gå.

Første utfordingen var like til høyre for istårnet. Her ble det sikring med isskruer og klatring ved bruk av isøks for å komme opp. Ikke lenge etter ventet en enda større utfordring. Her var det litt overheng på deler av isen og jeg måtte bruke to isøkser for. Jeg har aldri før klatret i is og utfordringen har er å stole på at øksa sitter. Det var et par tunge flytt som måtte til. Jeg var jo sikret i tau men litt ekkelt å falle med stegjern på bena og isøkser i hendene.

Deretter var det greit et stykke men veldig bratt før vi plutselig kom frem til et parti der det kun var fire fem cm snø over isen. Da var det sikring med isskruer igjen og to isøkser for å komme seg opp. Det var så bratt at det var umulig for meg å kante stegjerna slik at de satt på isen. Du måtte flytte ett ben eller an øks av gangen.

Klyvingen opp til toppen og over eggen var ganske grei med litt sikring enkelte plasser.

© Geir Claussen

© Geir Claussen

På turen ned breen kom noe av det mest nervepirrende på hele turen. For å unngå å klatre ned de to ispartiene, traversert vi helt til venstre på breen over et fryktelig bratt parti. Du kunne ikke gå vanlig men måtte kjenn etter at benet stod gått før du la vekt på det. En del av nedstigningen gikk baklengs. Og du må bruke isøksa for hvert flytt. Utrolig deilig når vi omsider var nede på den flate delen av breen. Men etter dette var siste rest av krefter sugd ut av kroppen.

En relativ lett tur tilbake til bilen men da var det null fjæring igjen i bena.

En stor takk til fører Sondre Kvambekk som sørget for en uforglemmelig tur.