Store Russetinden (19.06.2020)
Skrevet av hmsv1 (Hannah Vickers)
| Startsted | Gamle E8 Nordkjosbotn (42moh) |
|---|---|
| Turtype | Randonnée/Telemark |
| Turlengde | 6t 35min |
| Distanse | 19,5km |
| Høydemeter | 1703m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Store Russetinden (1405moh) | 19.06.2020 |
|---|
Med nok ei kjempevarm helg i vente, var det bare å utnytte muligheten til å komme seg ut på en (siste?) topptur mens motivasjonen var fremdeles tilstede. Både Jana og Renate var gira på et forsøk på Store Russetinden, som jeg mener er et knallfint skikjøringsfjell. Forrige gang jeg hadde gått en tur der var på slutten av sesongen i 2017, men da var turen en solotur og jeg synes turer blir alltid langt mer minneverdig når man deler opplevelsen med gode venninner/turkompiser. Så det var positivt å få med meg litt selskap denne gangen!
Vi dro etter jobb, alle litt mentalt slitne men likevel optimistiske om at vi skulle få oss en meget bra tur i lag denne kvelden. Temperaturen i lavlandet hadde ikke blitt kjempehøy i løpet av dagen, så vi håpet på at det skulle bli passe fin slusj i det vestvendte topphenget. Etter å ha kjørt til Nordkjosbotn og tatt av mot den gamle E8-en, ble det rundt kl17 da vi endelig var klare til å begynne turen. Sekken var tung siden vi måtte bære både skiene og støvlene opp til snøgrensen. Jeg som hadde vært her før, fikk ansvar for å finne stien som går gjennom skogen og heldigvis traff vi den etter hvert. Den var dessverre ikke den mest brukte stien noensinne og hadde tendens til å forsvinne.
Det ble ca. 45 minutter med skibæring til vi fant sammenhengende snø. Det første henget lå fremdeles i skyggen og her var snøen ganske solid, til dels isete noen steder, så skarejern ble også benyttet for å gjøre trygge kryssinger oppover. Etter dette første henget gikk vi over en slags ryggformasjon og fortsatte videre i noe slakere terreng. Det var en åpenbar forskjell på hvordan sola hadde påvirket ulike eksposisjoner, selv da vi gikk i noen gamle spor. Da vi gikk i en retning, var det ganske fint og mykt spor, men i den motsatte retning var sporet rimelig hardt og litt isete. Vi alle håpet på at snøen i topphenget ikke kom til å bli like hard der siden vi hadde lagt igjen stegjern nede i skogen da vi tok skiene på. ...... Men, etter å ha gått en stund mot foten av topphenget, skjønte vi godt at snøen hadde blitt godt bløt av sola og var helt annerledes sammenlignet med skiføret lenger ned.
Snart begynte vi å ta fatt på topphenget. Det var en tung jobb å tråkke spor her. Bløt snø som ikke satt helt fast på det underliggende laget ble til en irritasjon for både jeg og Jana som hadde forsøkt å tråkke spor. Jeg valgte etter hvert å benytte en ryggformasjonen i midten av henget, og gikk opp den med ski på sekk. Det gikk ikke veldig mye raskere og jeg møtte både Jana og Renate igjen etter hvert, men da hadde de hatt nok av å tråkke spor og ville gå i steinura på sørsiden av henget. Stemning var ikke lenger like god som det var i starten, men jeg prøvde å oppmuntre de to turkompisene mine og minne dem om at denne turen kunne godt være sesongens siste, så det var verdt å komme seg opp. Tanken min var at sola ville flytte seg mens vi var ute så kanskje snøen ville bli litt fastere i løpet av kvelden når sola ikke skinte så sterkt på topphenget. Etter mye slit og småklyving over løs stein og sånt kom vi endelig frem til et punkt der det så ganske greit ut for å gå på ski igjen. Jeg var ivrig for å teste forholdene og gikk i forveien for å tråkke igjen det gamle sporet. Jeg synes det kjentes noe bedre ut enn det vi hadde lenger ned i henget og følte meg ganske positiv om nedkjøringa vi skulle få.
Etter ca. 3.5 timer etter at vi gikk fra bilen, kom vi opp til eggen rett under toppen. Den var for så å si nesten snøfri, så vi laget et skidepot på eggen og gikk siste biten til toppen uten ski. Jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle komme meg ut på en topptur i midnattsol på et eller annet tidspunkt og i kveld så det ut som om jeg skulle endelig oppfylle ønsket mitt uten stor innsats! Til tross for at både Jana og Renate hadde vært i tvil på om vi skulle komme oss helt opp, var det nå ganske god stemning igjen og litt mestringsfølelse. Vi tok oss en velfortjent pause på toppen og nøt den nydelige utsikt mot nord over Balsfjorden. Jeg hadde nesten glemt hvor fint det er å være ute i lav kveldssol.... noterte at jeg burde legge meg seinere i fremtiden :-) Klokken ble nesten kl22 da vi gikk fra toppen og ned til skiene. Nå var Jana ganske gira på å kjøre ned først og teste skiføret. Jeg var mest gira på å få tatt noen kule skibilder og hadde derfor ingenting imot at hun kjørte først. Det skal sies at med litt klok planlegging klarte vi å rydde hele topphenget av sløsjen som ville flytte på seg, uten å bli tatt av den flytende snømasse selv..... Selve nedkjøringa var jo artig, men vi måtte kjøre en og en og vente på siden av henget til sløsjen vi hadde utløst var ferdig med sin ferd nedover. Og sånn gikk det til vi hadde kommet ned til litt fastere sløsj, helt nederst i topphenget og kunne bare gi litt gass nedover og nyte de herlige forholdene.
Resten av turen ned til skogen gikk fort og da ble det slutt på moroa. Etter en god pause med å pakke opp sekken på nytt og bytte til joggeskoene, var det på tide å avslutte turen med sjarmøretappen ned skogen. Det føltes som om vi hadde vært på et minieventyr denne kvelden og det var bare herlig å tusle ned med godt selskap og nydelig kveldssol som skinte mellom trærne. Alle var storførnøyde og godt våkne da vi kom tilbake til parkeringsplassen. Jeg kunne ikke ha ønsket meg en bedre avslutning på skisesongen, hvis denne skulle bli den siste turen! Tusen hjertelig takk for en fantastisk og artig kveld Jana og Renate, den turen skal vi huske lenge!!!
Kommentarer