Galdhøpiggen, Sydrenna, Storjuvtinden og Porten (02.06.2020)

Start date	02.06.2020 11:28 (UTC+01:00 DST)
End date	02.06.2020 20:53 (UTC+01:00 DST)
Total Time	9h 25min
Moving Time	6h 08min
Stopped Time	3h 16min
Overall Average	1.7km/h
Moving Average	2.6km/h
Distance	15.8km
Vertical meters	1,465m

Etter to lange og strabasiøse dager på Smørstabbreen og Jostedalsbreen, var det på høy tid med en hviledag. Det ble innledet med en avstikker inn til Nigardsbreen, og ble etterfulgt av en roadtrip sørover og ut til Sogndal. Det var en nydelig by. Etter en is der, bestemte vi oss for å sjekke ut klatrefeltet på Kvam. Vi hadde ikke fører, og alt av butikker var stengt på 2. pinsedag, men vi satset på å finne oss noen på feltet som kunne hjelpe oss. Det var vellykket, og vi fikk klatra et par ruter på det nydelige feltet “Plommehagen”. Men tiden går fort når man har det gøy, og vi måtte etterhvert reise for å rekke å komme oss over Sognefjellet før det ble alt for sent. Samme kveld (etter en nydelig biltur blant fjord og fjell) ankom vi Raubergstulen nedenfor Juvasshytta, og rakk å slappe av med en passe rolig og lang kveld (for en gangs skyld).

Neste dag var planen å kjøre opp til Sommerskisenteret, rusle opp til Galdhøpiggen, for deretter stå ned Sydrenna, og stikke innom Svellnosbreahesten, Ymeltinden, Storjuvtinden og/eller Veslepiggen på tilbakeveien. Jeg følte meg i helt grei form under frokosten, men da vi begynte å gjøre oss klare oppe på parkeringen kjente jeg at energinivået var ganske lavt. Jeg følte det var motiverende å se på Galdhøpiggen som et mål i seg selv, og så fikk alt annet etter det bli en god bonus. Audun var tilsynelatende i noe bedre form.

Vi begynte i hvert fall å rusle. Det var lite folk å se, unntatt et taulag langt oppi lia mot Piggen som hadde begynt å gå til fots oppover omtrent da vi ankom parkeringen, og diverse alpinister som kjørte porter i skisenteret.
Jeg kjente ganske raskt at dette var en dårlig dag på flere plan. Beina var nokså stive, hodet var ikke helt med, og ikke minst kjente jeg en slags stølhet i øynene mine. Etter 2 lange dager på bre, med solbriller som jeg i ettertid fant ut var kategori 3 (ikke 4), var nok ikke det så rart. Heldigvis fikk jeg låne capsen til Audun, det hjalp en del. Men der terrenget var ukomplisert, var det veldig greit å gå noen meter av gangen med øynene lukket, det føltes nemlig behagelig å slippe lyset.

Etter at vi hadde kryssa en langvarig steinrøys som krevde at vi tok av oss skiene, begynte vi endelig å nærme oss foten av fjellet. Formen var ikke noe bedre, så det var godt å se at fjellet kom nærmere. Og jeg må si det var et ganske pent fjell også, egentlig penere enn jeg hadde forventet. Breen ned fra toppen så ut til å tilby god skikjøring, så det var synd vi ikke hadde planer om å stå ned der. Vi så konturene av en sprekk under snøen, som ikke så ut til å være spesielt stor, men som likevel dukket opp i dagen et par steder. Det gikk flere skispor over den, så det var kanskje ikke altfor farlig, men jeg følte meg likevel ikke helt trygg på å stå ned der selv. Kanskje likegreit at vi hadde tenkt oss ned renna?

© Ingunn Egeberg Vári

Siste biten opp til toppen var litt brattere, nesten så det var behagelig å endelig få gå litt i motbakke. Taulaget vi hadde sett tidligere var på vei ned rett før vi nådde opp, noe som førte til at vi fikk ha toppen helt for oss selv. Det var deilig med å kunne sette seg ned med litt mat og cola og nyte utsikten. Det var litt mer skyer i dag enn de foregående dagene, men det var flott å se både ned på de nærmeste mektige fjellene (som alle såklart var lavere enn oss), og titte bort på våre gamle venner Smørstabbene og Lodalskåpa. Men etter en rimelig lang pause var det på tide å komme seg videre.

Da jeg innså at det ikke var lenge til vi skulle ned Sydrenna begynte trettheten å sige ut og bli avløst av nervøsitet. Ja, jeg hadde nok sikkert kommet meg ned noe brattere en eller annen gang før, men aldri så vedvarende og langt, og i hvert fall ikke med slike kulisser rundt. For å ikke snakke om den høye temperaturen, våte løssnøskred kunne bli en utfordring. Ned de første slake bakkene ned mot renna følte jeg ikke skifølelsen var på topp, men måtte bare riste det av meg. Skjerpings!

Første del, inn mot renna, besto av en lang travers på et bratt snøfelt. Audun krysset over først, og kom seg fint over. Da jeg sto og ventet, litt anspent, kjente jeg beina få litt dirrebevegelser. Et godt tegn…? Jeg fulgte etter hvert etter på noe mer skjelvende bein. Jeg følte dette var en slags no-fall-zone. Ikke at det nødvendigvis hadde vært fatalt å falle, men det hadde vært veldig unødvendig, og ikke minst klønete. Så jeg bestemte meg for å holde meg på beina, og det klarte jeg greit.

Audun var også først ned i selve renna. Han ba meg vente med å kjøre til han hadde kommet ned på flata, så jeg hadde god tid til å se på at han sto ned. De første meterne kjørte han på ryggen på siden av renna, som nok var noe slakere og tryggere. Da fikk han også tittet ned i renna til ski høyre, den var visst ikke like bra. Det var sikkert også lurt for å sjekke ut føret, for med en gang han svingte inn i selve renna, løste han ute flere (treige) våte løssnøskred som sklei nedover. De lagde mer lyd enn størrelsen skulle tilsi, og jeg ble ikke mindre nervøs. Audun kryssa over skredene, og kjørte smud ned resten av renna. Det så gøy ut, endelig kjente jeg at jeg begynte å glede meg.

Mine første prøvende skrenser gikk ikke så bra, følte meg litt i ubalanse. Måtte stå og manne meg opp før hver hoppsving, det var krevende. Kom meg rundt hver gang, men det føltes ikke som om jeg hadde helt kontroll. Etter en liten stund kom jeg ned til begynnelsen av der skredene hadde gått. Der var det bratt! Jeg valgt å traversere renna like i overkant av stupene. Herifra og nedover begynte renna å bli litt mindre bratt, så selv om jeg ikke akkurat cruiset nedover, følte jeg at jeg hadde bedre kontroll. Og det var gøy! Måtte få ut et lite hyl da jeg kom ned i bånn, var så full av adrenalin. Og jeg var kokvarm også, hadde selvfølgelig på meg altfor mye klær.

© Ingunn Egeberg Vári

Vi valgte å droppe Svellnosbreahesten, den så ikke så spennende ut. Vi rusla heller opp breen til kanten mot Nørdre Illåbrean, for å få utsikten mot Bukkehøe. Stilig. Neste mål var Storjuvtinden og Ymmeltinden, men for å komme oss dit måtte vi rundt et slags hjørne bestående av stein og røys. Passe krevende, men ikke veldig eksponert. Da vi kom forbi steinrøysa så vi at Østflanken av Storjuvtinden ikke var særlig skivennlig. Mye stein og lite snø. Jaja, vi hadde ikke noe bedre å finne på. Vi satte fra oss skia i øverste kant av snøen, og begynte å labbe oppover. Snøen var tidvis råtten og løs, og det var vanskelig å forutse når den ville holde og når vi sank ned. Ganske tungt både fysisk og psykisk. Etterhvert ga vi litt opp, og prøvde å gå mest mulig på stein i stedet. Lengst oppi lia var snøen litt fastere igjen, så siste biten opp til toppen var helt kurant.

Det var flott utsikt fra dette fjellet også, og særlig mot Ymmeltinden hadde vi orkesterplass. Vi satt og diskuterte litt veivalg videre, men kunne ikke se en åpenbar passasje. Det skulle visst finnes en enkel vei opp. Men ryggen var halvveis dekket av snø og is, og i hvert fall jeg følte meg ikke veldig fresh og motivert for noe potensielt risky. Og vi hadde både nedfarten fra Storjuvtinden og oppstigningen opp Porten i vente.

Returen fra Storjuvtinden ble mye greiere enn forventet. Faktisk ganske gøy også. Snøen holdt dårlig når man gikk, men når vi halvveis rullet, halvveis skled nedover, gikk det bra. Jeg fikk trent litt på å stanse utglidning med isøks, det var vel kanskje på tide. Etappene videre over Storjuvbrean var smud, først en kort, men fin nedkjøring, deretter vekselvis staking og skøyting over breen, før vi labbet felleløse oppover på våt snø. Vel fremme ved Porten var det ski og én stav på sekk. Det var så godt som snøfritt i renna, og mye løs stein. Det gikk helt greit å komme seg opp, og det føltes ikke ubehagelig. Men det var litt halvkrevende klyving på delvis løst underlag, blant annet et kult lite dieder der det var fordel å ha en stav. Det ble flatere og mindre løst jo lengre opp i renna vi kom. En fin avslutning på renna var å fortsette klyvinga opp på Portpiggen, med veldig mye bedre steinkvalitet (og masse rar tørr lav).

© Ingunn Egeberg Vári

Siste etappe av turen var ikke særlig spektakulær. Vi valgte å droppe Veslepiggen, da det begynte å bli en passe lang tur. Vi valgte i stedet for å krysse kanten av breflata, og bære ski gjennom steinrøysa opp mot toppen av skisenteret. Da fikk vi litt mer skikjøring (på litt vel hardt og nypreppa føre) og litt mer utsikt. Stoppa i bånn med litt blandede følelser. Var både behagelig og trist å innse at nå var moroa over for denne gang.