Lang rundtur på Smørstabb- og Leirbreen (30.05.2020)

Written by ingunnev (Ingunn Egeberg Vári)

Duration 11h 37min
Distance 28.4km
Vertical meters 2,621m
GPS
Ascents Bjørnelabben (2,153m) 30.05.2020
Gravdalstinden (2,113m) 30.05.2020
Vesle Gravdalstinden (2,015m) 30.05.2020
Austre Kalven (2,034m) 30.05.2020
Midtre Kalven (2,030m) 30.05.2020
Skeie (2,118m) 30.05.2020
Vestre Skeie (2,113m) 30.05.2020
Søraustre Smørstabbtinden (2,030m) 30.05.2020
Søre Smørstabbtinden (2,033m) 30.05.2020
Øst for Søre Smørstabbtinden (2,023m) 30.05.2020
Sørvestre Smørstabbtinden (2,045m) 30.05.2020
Sokse (2,189m) 30.05.2020
Sokse Nordklo (2,182m) 30.05.2020
Storebjørn (2,222m) 30.05.2020
Start date 30.05.2020 08:52
(UTC+01:00 DST)
End date 30.05.2020 20:30
(UTC+01:00 DST)
Total Time 11h 37min
Moving Time 7h 49min
Stopped Time 3h 48min
Overall Average 2.4km/h
Moving Average 3.6km/h
Distance 28.4km
Vertical meters 2,621m

Endelig var det min tur til å dra til Jotunheimen igjen. Nesten pinlig å tenke på at min første og eneste tur dit var så lenge siden som i 2007, med en dagstur på Besshøe. Men nå skulle jeg få gjort noe med det. Det var meldt knallvær i pinsa, jeg hadde fri fra sommerjobben, og Audun stilte med både kul bil (Toyota Hilux) og visjoner om heftige turer. Dette måtte jo bli bra.

Oppover Valdres steg forventningene i takt med hvert glimt jeg fikk av snø og fjell. Og endelig, i lav sol oppe ved Tyin, så jeg Uranostinden for aller første gang. Det var ikke så verst, det var heller ikke glimtet vi fikk av en viss Skagastølstind på veien ned mot Årdal.

Etter vellykket innkjøp av solkrem og sjokolade, tøffet vi og trucken oppover Tindevegens hårnålssvinger, på jakt etter teltplass. Det fant vi. Men vi fant ikke ut av hvordan vår retro, øst-tyske, primus funka. Takk og pris hadde vi kjøpt inn boksemat i tillegg til tørrmat. Kald Spaghetti à la Capri er definitivt spiselig. Nå var vel klokka passert midnatt, men vi stilte vekkerklokkene ganske tidlig (kl 06), slik at vi kunne komme oss i gang innen rimelig tid i morra.

Vi hadde flere potensielle turplaner. Både en runde via alle Ringstindane i Hurrungane fristet, Smørstabbreens tinder, og ikke minst en “svipptur” opp på Jostedalsbreen til Lodalskåpa. Og så er det jo vanskelig å komme utenom fjella mellom Leirdalen og Visdalen. For den første dagen bestemte vi oss for å prøve oss på Smørstabbene, litt på grunn av at vi var usikre på hvordan temperaturstigningen ville påvirke snøen i de lange fjellsidene i Hurrungane. Og ikke minst fordi det så ut til å være veldig fint turterreng rundt Smørstabbreen (ihvertfall ifølge Audun som hadde vært i området før.)

Kombinert frokost og sightseeing i bilen over Tindevegen og Sognefjellet viste seg å funke bra, og vi ankom Krossbu før kl 08. Jommen fikk vi oss en fin parkeringsplass også. Ingen så ut til å ha begynt å gå da vi kom, men vi brukte tid på å pakke oss ut (jeg følte ikke at vi somla), og snart begynte de første puljene å skritte oppover mot breen, Sola sto høyt, så det ble shorts og mye hud generelt. Merkelig behagelig å ikke måtte på ski i skallbukse og -jakke. Tok også et veldig fornuftig valg om å ta lettskia istedet for telemarkskia, noe annet hadde vært useriøst.

Det som også var behagelig var mangelen på høydemetre. Når man er vant med Trollheimens 1000-metersbakker, er det helt greit å starte på 1250 moh, midt oppe i indrefileten. Dagens første fjell skulle være Kalven, opp dit skulle det være ca 500 høydemeters anmarsj via breen. Kroppen føltes lett og fin, og hodet var veldig gira, så vi holdt god fart opp til vi måtte av fra hovedsporet på ca 1800 moh, og tråkke egne opp mot Kalven. Audun tok ansvar og tråkka og brøyta oss opp til toppen. Min tredje 2000-meter! (Etter Besshøe og Kebnekaise) Vi fulgte ryggen bort til hovedtoppen, og tok på skia der. Jeg fant raskt ut at bare bein og skyggesideskare ikke var en veldig god kombo, og fikk noen vakre skrubbsår bakpå låret. Kom meg ned i grei stil, men bestemte meg for å ta på mer klær før neste nedkjøring.

Neste fjell som ventet var Skeie. Vi gikk opp til innsteget, og traff en hyggelig far og datter som også skulle til toppen. De hadde tau og sele og greier, men han virka ikke skeptisk til at vi skulle opp der uten sikring, med unntak av stegjern og isøks. Vi ruslet i forveien (var vel mest jeg som diltet etter Audun, jeg visste lite om hvordan veivalget så ut videre). Det var en snøbakke foran og over oss, og han pekte oppover mot en liten hammer. Det var ganske bratt. Jeg hadde gått litt med stegjern og isøks før, men ikke så langt som dette så ut til å være. Jaja, snøen virka fast og fin, så dette burde vel gå bra? Jeg fulgte i Auduns spor i begynnelsen, men ble litt lei av å gå sidelengs med stegjern, så jeg begynte å gå litt oppover i stedet. Det var vel uansett den veien vi skulle? Det var feil. Jeg endte opp med å måtte krysse et parti med bratte sva halvveis dekt av sprø snø, med Audun som muligens litt bekymret tilskuer. Det gikk greit, men jeg følte det var lurt å ta det rolig. Videre oppover fulgte vi en slags renneformasjon, med gradvis mer og mer stein. Gøy og praktisk å bruke isøksa som forlenget arm over steinkanter. Audun forsvant over kanten, og så hørte jeg han prate med noen. Det var en gjeng på fire stykker som skulle rappellere ned renna. Jeg klarte å smyge meg opp i en siderenne rett under toppen, så vi unngikk kollisjon, heldigvis. Ei av folka virka litt skeptisk/bekymra over at vi ikke hadde med tau, men jeg følte meg trygg på at det var forsvarlig uten. Såå bratt var det jo ikke.

Nå var vi endelig oppe på ryggen, og for en rygg, og for en utsikt! Det var som å befinne seg midt inne i en Norrøna-katalog. Vi ruslet passe fort videre over ryggen, til begge toppene. Det var heftige utsikter, og en veldig grei og komfortabel spasertur. Kjente at jeg var litt spent på hvordan det ville være å gå nedover renna igjen, men den tid, den sorg. Vi kom tilbake til rappellfestet, og da var far og datter på vei opp også. Vi ventet til de hadde kommet opp, og fikk utvekslet fotograftjenester. Jommen praktisk. Jeg kløyv først ned, det var helt kurant bare man så seg litt for. Spora i snørenna var blitt gode av at 6 andre hadde vært der etter oss, så det var nesten som en bratt trapp. Må innrømme jeg fikk hjertet i halsen et lite øyeblikk da Audun kom seilende nedover, men det viste seg at han hadde full kontroll og brukte isøksa som plog bak seg. Føltes likevel bra å komme tilbake på flat grunn.

Bra vær, bra fjell. Fra ryggen mellom Skeie-toppene.
Bra vær, bra fjell. Fra ryggen mellom Skeie-toppene.

Neste stopp, Sokse! Nedkjøringa ned fra Skeie var bedre enn den forrige, men jeg følte fortsatt ikke at jeg fikk veldig god flyt. På såpass korte nedkjøringer synes jeg det er vanskelig å komme inn i føret og hvordan skia oppfører seg. Vi tok på feller, og gikk oppover mot Bjørnskaret. Det var fascinerende å se på folkevandringen på Breen fra Krossbu og mot skaret før Storebjørn. Utrolig mange folk, og det så ut til å bare strømme på flere. I solveggen på Sokse var det nesten for mange folk til å komme forbi uten å tråkke på noen. Vi satte skia på sekken og kløy oppover. Auduns forslag var å ta med seg skia til innsteget til selve renna, gå opp og ned, og stå på ski ned siste biten. Jeg følte meg litt skeptisk, det så bratt og ikke veldig trivelig ut. Egentlig hadde jeg sett meg ut en usporet koselinje ned østover fra Skaret, men jeg innså at jeg burde stå brattere når en såpass fin mulighet bød seg. Jaja, først skulle vi opp på Sokse. Det var varmt i solsida, små snøkuler plasket ned sporadisk, og under en fin steinheller tok vi på stegjern. Det var nok strengt tatt ikke nødvendig, da det var fine spor stort sett hele veien opp. Uansett greit å ha på, særlig opp til nordtoppen. Flott utsikt var det, særlig mot den legendariske Storebjørn som jeg hadde sett bilder av før. Og store Smørstabbtinden var fint, dit må jeg komme meg en gang.

Det gikk veldig greit å gå ned renna, men kjente jeg begynte å bli litt småskjelven i beina av tanken på nedkjøringen. Jeg har kjørt lite særlig bratt, og det har stort sett vært på steder det er veldig greit å sette seg ned på rumpa om jeg ikke klarer å fullføre svingen, typ Gråkallen. Her følte jeg det ville være dumt å falle, både pga litt stein nedenfor, men også med tanke på alle tilskuerne på Smørstabb-motorveien… Audun satte utfor, og svingte seg pent ned, det var fort gjort. Så var det min tur. Jeg skled først litt prøvende skrått nedover til høyre, prøvde å få en slags feeling på snøen og hva slags dagsform og humør skia virket å være i. Deretter forsøkte jeg meg på en slags hoppsving til venstre. Det gikk ikke veldig bra, kom ut av balanse og havna litt nedpå. Klarte heldigvis å unngå å falle forover. Selvtillitten var ikke på topp, men jeg klarte å skjerpe meg selv, og kom meg, på noe uelegant vis, ned den bratteste biten øverst. Litt lengre ned ble det slakere, og da følte jeg endelig at jeg klarte å stå på ski. Da ble det veldig gøy, og jeg følte meg stolt da jeg skrensa og stoppa der Audun sto.

Storebjørn var det neste “åpenbare” stoppet, så vi staket oss opp til Skaret og slapp oss ned mot breen. Ganske fin nedkjøring. Feller på, og bare en liten bakke ventet. Det hadde vært mange folk der tidligere, men nå virket det som om det verste rushet hadde gitt seg. Vi holdt fortsatt god fart i oppoverbakkene, og kom oss snart opp. Vi gikk relativt lett fra de fleste her, det er ikke dumt med lett utstyr... Fin utsikt her også, men snøen nedover var litt for oppkjørt etter min smak.

Planen vår videre var å ta oss ned rampa fra Bjørnelabben, og ned på Smørstabbreen, og deretter plukke med oss resten av Smørstabbtindene (og Gravdalstinden) som de modne fruktene de så ut til å være. Da vi ankom inngangen til rampa (renna?), fant vi ingen spor, noe som vi synes var litt merkelig på en dag med så mange folk i fjellet. Vi sto ned, og fikk dagens beste nedkjøring. Digg!

Det var også flott å skøyte sørover på breen, men etterhvert måtte fellene på igjen. Vi traff et par gjenger med hyggelige fjellskifolk på sadelen mellom de Søre Smørstabbtindene. Må si det var litt forfriskende å komme vekk fra rando-folkehavet. Den siste hammeren var litt bratt, men ikke verre en noe vi hadde vært gjennom tidligere på turen. Tre av fjellskifolka hadde vært ned her, uten hverken stegjern eller isøks. De fortalte at det hadde føltes skummelt, noe jeg kan forstå.

Nå var det Gravdalstinden som var målet. Vi gadd ikke ta av fellene, så vi bare sklei videre, og fikk med oss fortoppen også. Nå begynte vi å merke at det hadde vært en lang dag, særlig Audun virka å være ganske letta da vi kom opp. Han virka heller ikke så gira på Sørvestre, dagens siste 2000-meter, men han var ikke så vanskelig å overtale heller.
Vi hadde også såvidt vært inne på tanken om å stå ned rett vestover, noe som så meget bra ut, men tanken på 6-7 flate kilometer tilbake til Krossbu fristet ikke.

På vei mot Sørvestre fikk vi tatt en nærmere titt på en megasvær vindskål, den var kul. Nesten så man følte at man ble sugd ned i den. Etter et siste fellebytte, en liten stigning, og en deprimerende luretopp, sto vi endelig på dagens siste og fjortende (?) 2000-meter.
Nå var det bare sjarmøretappen igjen. Den ble litt tyngre enn håpet, for føret var ganske sugende over breflata, selv om vi fant et par spor å stå i. Uansett deilig med en rolig avslutning på en lang dag. Og fy søren, for en dag! Fikk sprengt egne grenser både for forsering av bratte fjell, men også for hvor mange desiliter vann det er mulig å klemme ut av sokkene.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.