Rognhaugen til Brennhaugen - Gran/Hurdal (25.05.2020)

Written by Nils (Nils Haugene) GSM

Start point Sørsætervegen p-plass (314m)
Endpoint Sørsætervegen p-plass (314m)
Characteristic Hike
Duration 8h 39min
Distance 21.5km
Vertical meters 966m
GPS
Ascents Rognhaugen (718m) 25.05.2020 14:14
Svarttjennhaugen (690m) 25.05.2020 14:54
Middagskollen (658m) 25.05.2020 16:22
Geitryggen (624m) 25.05.2020 17:52
Merratjennsholene (634m) 25.05.2020 18:21
Breimyrholen (595m) 25.05.2020 19:04
Gamlevangen (613m) 25.05.2020 19:21
Vivangskollen (644m) 25.05.2020 19:37
Brennhaugen (646m) 25.05.2020 20:01
Visits of other PBEs Sørsætervegen p-plass (315m) 25.05.2020 12:36

Halvskyet og rundt 20 grader da jeg kjørte nordover fra Oslo denne mandagen. Utover ettermiddagen og kvelden skulle det bli enda finere, så det lovet bra med tanke på langturen jeg hadde planlagt.

Etter litt kjøring rullet jeg nordover langs vestsiden av Hurdalssjøen. I krysset ved Hurdal kirke tok jeg til venstre, og kjørte en liten bit vestover på fylkesvei 180. Da jeg nærmet meg østenden av Skrukkelisjøen svingte jeg ned til venstre og inn på Sørsætervegen. Denne veien er stengt med bom ved brua over Gjødingelva, men det er en forholdsvis stor parkeringsplass før bommen.

Ingen problem å få parkert her i dag. Den låste bommen ses midt i bildet.
Ingen problem å få parkert her i dag. Den låste bommen ses midt i bildet.

Jeg parkerte helt nederst på plassen, inntil et skilt som sa at all motorisert ferdsel var forbudt. Vel, med bil var jo den saken grei uansett...

Etter å ha skiftet til turtøy og pakket sekken, startet jeg turen med rundt 4 kilometer på grusvei. Egentlig litt greit med en såpass lettgått begynnelse. Veien stiger slakt oppover, og man får gradvis gått seg varm.

Etter 1 kilometer på grusveien tok jeg en liten fotopause. Bildet tatt vestover. Skrukkelisjøen kan skimtes bak trærne litt lengre inn i bildet.
Etter 1 kilometer på grusveien tok jeg en liten fotopause. Bildet tatt vestover. Skrukkelisjøen kan skimtes bak trærne litt lengre inn i bildet.

En ting jeg var litt spent på, var forholdene for fottur oppe i høyden. Jeg forventet at det ville være vått på myrer og flate partier, men hvor mye snø ville ligge igjen i skyggefulle områder?

De første rester av snø dukket opp på veien allerede ved 400 meters høyde. Det var langt tidligere enn fryktet! Etter hvert som jeg kom høyere, økte mengden snø i veibanen. Og typisk der det var mye skygge. Snøen lå hovedsakelig i midten av veien, så mye kunne unngås ved å gå på veiskulderen og ut mot skogkanten. Innimellom ble det helt bart igjen, men vest for Sørsæterstua kunne jeg like så godt hatt med ski:

Skiføre... Her på rettstrekningen vest for Sørsæterstua.
Skiføre... Her på rettstrekningen vest for Sørsæterstua.

I en slak sving der 500-meters koten ble passert, var planen å følge en sti som ifølge kartet skulle gå oppover mot Steinmyra og Rognhaugen (718). Det var imidlertid vanskelig å se stien fra veien. For det første lå det igjen en del snø akkurat her, og for det andre var det grodd igjen. Jeg labbet inn i skogen og fant snart noen riktig gamle hjulspor. Nå kunne jeg se traseen inne blant de høye grantrærne. Selv om denne traktorveien var i ferd med å viskes ut i terrenget, dro jeg nytte av den. Jeg fulgte den omtrent til der den sluttet på detaljerte kart. Granskogen var stort sett høy og tett her i stigningen mot Steinmyra. Lite snø her, men da det flatet mer ut og jeg nærmet meg myrene, ble snøflekkene større og flere.

Hjulsporene jeg fulgte i bakken opp mot Steinmyra. Lenge siden noen lagde disse sporene...
Hjulsporene jeg fulgte i bakken opp mot Steinmyra. Lenge siden noen lagde disse sporene...

Dagens første myr ble krysset på det flate området ved Steinmyra. Det lå igjen en del snø i ytterkantene av myrene, og det var mye vann i terrenget. Nå var jeg glad jeg hadde tatt de nye og ganske høye fjellskoene. Hvis det var slik alle myrområder kom til å være, ja da skulle skoene få kjørt seg.

Jeg krysset et smalt myrdrag som var en del av Steinmyra rett før siste bakken mot Rognhaugen. I denne smale stripen med myr lå det igjen mye snø! På det meste nærmet det seg meteren, men heldigvis var snøen såpass hard at jeg kunne gå på den.

Inni skogen opp siste kneika mot Rognhaugen (718) var det partier med bar bakke, men snøen ble stadig mer dominerende. På haugen hvor høyeste punkt befinner seg, lå det også igjen noen snøflekker. Her hadde den vesle varden ganske nylig smeltet frem.

På toppen av Rognhaugen (718). Sekken min ligger oppå varden.
På toppen av Rognhaugen (718). Sekken min ligger oppå varden.

Utsikten var begredelig fra toppunktet på Rognhaugen. Jeg tok bare en liten drikkepause her innen jeg fortsatte videre.

Nå skulle jeg østover. Planen var å plukke topper på høydedraget helt til jeg sto ved varden på Brennhaugen (646), over 7 kilometer lengre øst i luftlinje. Det ville bli mye bushing i granskogen, men jeg ville selvsagt følge alle stier og tråkk jeg kom over som gikk sånn noenlunde i min retning.

Jeg fant en ganske snøfri og grei rute gjennom skogen ned fra Rognhaugen (718). En myr ble rundet på nordsiden, men jeg måtte over en overfylt bekk før jeg ruslet oppover mot Svarttjennhaugen (690). Her gikk jeg i en sørvendt skråning med helt andre forhold. Lyngen var knusktørr, og maurene kravlet rundt på bakken. I tillegg skinte sola, så det ble nesten i overkant varmt akkurat her.

Toppområdet på Svarttjennhaugen (690) er meget flatt. Det ligger et tjern over 100 meter sør for toppunktet, og dette er kun 3 meter lavere enn toppen. Da selve toppen besto av tett småskog av gran og hadde lite utsyn, vandret jeg fort videre langs østsiden av dette tjernet. Myrområder og vann gir jo åpning i skogen, så jeg tok heller en liten stopp ved det delvis islagte tjernet.

Tjernet på Svarttjennhaugen. Selve toppen befinner seg inni skogen til høyre.
Tjernet på Svarttjennhaugen. Selve toppen befinner seg inni skogen til høyre.

Ned fra Svarttjennhaugen fulgte jeg en rygg mot sørøst. Her var det veldig fint å gå. Ingen snø, ganske tørt og en skog som var lett å ta seg frem i. Målet nå var å komme ned til stien som går fra Svarttjenn og østover mot Bekkemyrstua. Rett før jeg nådde stien, skvatt jeg skikkelig til. En stor fugl, trolig orrfugl, spratt opp bare en meter unna meg. Jeg skjønte fort hvorfor fuglemor satt så lenge før hun fløy avgårde. Og ganske riktig, ved siden av meg lå det 5 egg i et hull i bakken. Jeg tok raskt et bilde, og ruslet kjapt videre i håp om at moren snart kom tilbake.

Forhåpentligvis blir det snart noen små kyllinger her.
Forhåpentligvis blir det snart noen små kyllinger her.

Øst for Svarttjenn nådde jeg stien som er inntegnet på kartet. Det var godt å nå den, men dessverre ville vannet også gjerne renne der stien gikk. Dette var imidlertid bare en forsmak på hvordan forholdene var videre østover på stien. Men først skulle Svarttjennsbekken krysses, og brua her var i relativt dårlig stand:

Sliten bru over Svarttjennsbekken.
Sliten bru over Svarttjennsbekken.

Etter kryssingen av Svarttjennsbekken fortsatte stien i et flatere og østvendt terreng med en del myrer. Jeg så frem til å lange ut på sti et stykke nå, men det skulle vist bli vanskelig. Stien var stort sett hele tiden søkkvåt frem til Bekkemyrstua. I tillegg lå det periodevis igjen en del snø på stien, eller inni skogen på skyggesiden. Og snøen var mye mer råtten her, så å gå på den måtte jeg droppe. Sikkert fint å gå her under langt tørrere forhold, men nå var det rett og slett altfor mye vann. Fra Svarttjennsbekken til Bekkemyrstua følte jeg at jeg vasset konstant, selv om det selvsagt var noen korte perioder hvor underlaget ikke surklet og var fuktig.

Her går det liksom en sti... Dette var et av de mer snørike partiene hvor jeg ikke hadde noe annet valg enn å vasse over.
Her går det liksom en sti... Dette var et av de mer snørike partiene hvor jeg ikke hadde noe annet valg enn å vasse over.

Siste biten frem til Bekkemyrstua måtte jeg rett og slett gå utenom stitraseen for å finne tørrere lende. Med litt vekslende hell der...

Jeg gledet meg til å nå grusveien ved Bekkemyrstua (denne stua så jeg ikke noe til), selv om planen ikke var å følge veien så langt. Men bare det å få tørr vei under beina etter all surklingen ville være befriende. Vel, jeg hadde grus under skosålene i ca 20 meter, og så var ut i snøen. Denne lille etappen av vei som jeg hadde tenkt å følge var fullstendig snødekket. Jeg hadde ingen mulighet til å gå i grøftekanten her, så jeg måtte pent labbe i 30-40 cm dyp og temmelig råtten snø.

I første sving skulle jeg forlate veien, og det var helt greit. Det jeg så av veien nordover var bare snø, så det hadde blitt pes å fortsette på den.

Fra veien gikk jeg ned på nok en myr. Her var det håpløst vått, men jeg ble reddet av at deler av myra fremdeles var islagt:

Jammen godt det fremdeles lå is her, for myras tilstand for øvrig var slik den er til høyre.
Jammen godt det fremdeles lå is her, for myras tilstand for øvrig var slik den er til høyre.

Nå ventet endelig litt vestvendt motbakke. Det betød mest sannsynlig ganske tørt underlag. Bakken opp mot Middagskollen (658) var noen steder litt kronglete i nedre del. For øvrig greit opp mot toppunktet.

På Middagskollen (658).
På Middagskollen (658).

For å unngå myrområdet ved Middagskolltjenn, ruslet jeg i en sørlig bue fra toppen av Middagskollen (658), og så over noen små høyder. Deretter ned en brattere bakke mot øst innen jeg fant stien som er tegnet inn på kartet ved en liten myr. Igjen noen rester av snø ved denne myra, og selvfølgelig vått. Stien var også noe gjengrodd og lite brukt, og stedvis fuktig. Men det var nok lettere å følge den enn å gå i skogen.

Glimt av utsikt mot Geitryggen (624) mens jeg fulgte stien ned mot Middagskollvegen. Stien er ikke veldig synlig, men den går til høyre i bildet.
Glimt av utsikt mot Geitryggen (624) mens jeg fulgte stien ned mot Middagskollvegen. Stien er ikke veldig synlig, men den går til høyre i bildet.

Jeg kom ned på Middagskollvegen, men denne fulgte jeg kun et par hundre meter nordover. Ifølge kartet skulle det gå en sti østover, og senere mot sørøst, som jeg kunne følge til vestflanken på Geitryggen. Dette viste seg å være en gjengrodd traktorvei. Jeg greide faktisk å miste traktorveien/stien et stykke innen jeg litt senere fant den igjen over en slak høyde. Deretter over sørenden på en myr, og så skrått oppover vestsiden mot nordre del av Geitryggen. Partier med tett småskog her, og et område med mye nedblåste trær sørget for noe mer kaving.

Mye nedblåste trær i vestsiden på nordre del av Geitryggen. Åsen som skimtes bak trærne til venstre, er Middagskollen (658).
Mye nedblåste trær i vestsiden på nordre del av Geitryggen. Åsen som skimtes bak trærne til venstre, er Middagskollen (658).

Opp mot selve toppen på Geitryggen fra nordvest, kunne jeg gå i noen gamle spor etter traktor eller skogsmaskiner. Disse sporene gikk etter hvert litt vest for selve toppunktet, så til slutt måtte jeg gå gjennom temmelig tett granskog. Det er flere høyder på toppområdet, hvor høyeste punkt er en kul litt mot sør/sørvest. Mye skog på toppen av Geitryggen (624), og null utsikt. Kort pause her før jeg vandret videre.

På Geitryggen (624).
På Geitryggen (624).

Fra nå av var det kortere avstand mellom toppene. Bort til neste topp, Merratjennsholene (634), var det bare drøyt 600 meter i luftlinje. Men i søkket mellom den toppen og der jeg nå sto, Geitryggen, var Knaisæterstormyra. Dette var en temmelig stor og lang myr. Siden jeg nå begynte å få ganske god erfaring med hvor våte myrområdene var, ville jeg helst slippe å krysse denne store myra. Så derfor tok jeg en sørlig sving fra Geitryggen for å unngå Knaisæterstormyra. Jeg fikk da stort sett bare en bekk å krysse ved sørenden av denne myra.

Da jeg kom opp på toppområdet på Merratjennsholene (634), dukket det sannelig opp noen gamle hjulspor igjen. Disse sporene gikk så og si rett over høyeste punkt. Selv om Merratjennsholene hadde et nokså flatt toppunkt, var det mer åpent her takket være traseen til hjulsporene. Sola skinte og fuglene kvitret og sang. Det var faktisk litt trivelig her oppe.

Tydelige hjulspor over toppen på Merratjennsholene (634).
Tydelige hjulspor over toppen på Merratjennsholene (634).

Jeg fortsatte i hjulsporene nordover fra toppen av Merratjennsholene (634). Til slutt måtte jeg forlate disse og gå mer rett østover, slik at jeg styrte unna Breimyra. Dette partiet ned mot sørenden av Breimyra ble det mest uveisomme jeg hadde hatt til nå. Det var flere steder hvor granskogen hadde vært tett, men nå ble det nesten slik at jeg ikke kom frem. Jeg måtte kave og bakse meg frem, og med t-skjorte kjenner man det på armene. Heldigvis ble det bedre etter at Breimyra var passert, og jeg gikk oppover den slake stigningen mot Breimyrholen (595).

Derfra kjapt videre til Gamlevangen (613), hvor jeg fikk en kort myrpassering som gikk helt greit. Hjelper når det finnes tuer å hoppe på. Nesten hele Gamlevangen bestod av gammel og urørt granskog. Veldig trivelig å vandre i slik urskog. Både pga de svære og gamle trestammene, og at her er det lite kratt og bush på bakken. Det er lett å gå i slik skog.

Kort bakke ned fra Gamlevangen (613), og bare en liten myrpassering før oppstigningen til Vivangskollen (644). Dette var nok en topp med full granskog og svært begrenset utsikt.

På Vivangskollen (644).
På Vivangskollen (644).

Fra Vivangskollen (644) måtte jeg styre unna enda en myr, og denne gang var det snakk om Dvergbjørkmyra. Ble en kurant passering av bekken på sørsiden av denne myra. Og så måtte jeg ta en brå sving opp mot Brennhaugen (646) pga en bratt skrent i vestsiden på denne toppen.

Nå hadde jeg gått langt og lenge i tungt og slitsomt terreng, men merkelig nok var jeg mer pigg nå enn et par timer tidligere. Den lille bakken opp til dagens siste topp følte jeg meg ikke noe særlig sliten. Så plutselig var jeg på Brennhaugen (646), som har en slak svabergkul som toppunkt:

Toppunktet på Brennhaugen (646).
Toppunktet på Brennhaugen (646).

Siste topp i boks, og fremdeles gjenstod rundt 5 kilometer. Mesteparten av dette var planen å følge grusvei, men først måtte jeg komme meg til denne veien.

Fra Brennhaugen (646) gikk jeg først rett nordover i nokså jevnt terreng uten myrpasseringer. Så begynte det å helle nedover. Øverst var det fortsatt stor granskog som var nokså lett å ta seg frem i. Men litt lengre nede kom jeg inn i et svært hogstfelt. Heldigvis var det ryddet godt her, så det var fint å vandre nedover dette hogstfeltet. Her fikk jeg den soleklart beste utsikten idag. I nydelig kveldssol kunne jeg skue nordover mot blant annet Fjellsjøkampen (812).

I hogstfeltet nord for Brennhaugen (646). Utsikt mot nord/nordøst, mot bl.a. Hurdal Verk.
I hogstfeltet nord for Brennhaugen (646). Utsikt mot nord/nordøst, mot bl.a. Hurdal Verk.
I hogstfeltet nord for Brennhaugen (646), med utsikt mot nordvest. Fjellsjøkampen (812) er den store toppen i bakgrunnen.
I hogstfeltet nord for Brennhaugen (646), med utsikt mot nordvest. Fjellsjøkampen (812) er den store toppen i bakgrunnen.

Jeg kunne rusle i hogstfeltet helt ned til Lundbylivegen. Deretter over i grusveimodus, hvor jeg hadde mulighet til å slentre avgårde uten å måtte se an hvert eneste steg jeg tok. Heldigvis lite snø igjen på denne veien, så veldig greit å gå her.

Til slutt nådde jeg Sørsætervegen, hvor jeg hadde gått på starten av turen. Føltes som en evighet siden jeg var her. I hvert fall utrolig godt å passere den låste bommen igjen og nå bilen på parkeringsplassen.

Etter all vassingen i vann og vått terreng, var jeg knapt fuktig på beina. Det må sies å være godkjent, så jeg er svært godt fornøyd med de nyeste fjellskoene. Men aller viktigst... de er gode å gå i også!

Start date 25.05.2020 12:36
(UTC+01:00 DST)
End date 25.05.2020 21:15
(UTC+01:00 DST)
Total Time 8h 38min
Moving Time 7h 02min
Stopped Time 1h 35min
Overall Average 2.5km/h
Moving Average 3.1km/h
Distance 21.5km
Vertical meters 829m

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.