Sjugurdsjøpiggen fra Holsætrin - sein skitur (25.05.2020)

En strålende dag var meldt, og endelig skulle jeg prøve meg på å overnatte i bilen igjen. Det har vært vanskelig en tid. Lars-Petter var med meg, og lå i telt. Vi campa rett ved rv 51 ved Russtangen, på nordsia av Russa, og hadde denne fine plassen for oss selv. Neste dag gikk sønnen mot Nautgardstinden, mens jeg ville ta den siste rødnåla langs rv 51 som gjensto; Sjugurdsjøpiggen.

Jeg hadde egentlig tenkt meg opp fra nord (Sjoli), og hadde med sykkel i tilfelle det var bar vei fra Ridderspranget, men det viste seg å være altfor bart i området med tanke på skitur såpass seint på året. Derfor ble det plan B, som jeg hadde lest at både otto (Otto Lund) og nylig JoSo (Johan Solberg) hadde brukt: Fra Holsætrin.

Det var en tålelig grei vei opp til setra, og den var heller ikke avgiftsbelagt. Fant lett et passende sted å stå for min store Vivaro, og så til min glede at skiene kunne tas på omtrent umiddelbart. Tenkte å følge stien på kartet opp gjennom krattet, men når terrenget stort sett er dekket av snø, er det ikke lett å finne og følge en liten sti. Derfor ble det baksing i krattet med kortfeller - mye baksing. Snøen var alt råtten, og jeg ante at det ville gå like lang tid ned igjen her, som det gikk opp.

Men alt har en ende, og det var ikke så langt opp til tregrensa, der alt gikk så meget bedre. Turen opp ble preget av noen bare felter og skibæring, samt råtten snø, og ble i det hele mer arbeidskrevende enn jeg hadde håpet på. Men det var bare å nyte været og ta et strekke om gangen. Da piggen dukket opp, så jeg at østegga var brattere enn forventet, og at jeg måtte opp og ned fra nord:

Noe bratt mot slutten, men uproblematisk med fjellski med stålkanter. Kunne ha gått på snøen også her. Nøt utsikten i godværet på toppen, samt medbragt lavkarbo-niste: Mange hardkokte egg og spekeskinke.

Tok et oversiktsbilde med tanke på snøforholdene og sendte på Telegram til Lars-Petter, som kanskje kunne få en ide om valg av trase på kvelden ned til Hindseter:

Så skled jeg litt ned mot nord, før jeg skjente over mot Pannhø. Nå gikk jeg uten feller, siden det var våt snø overalt og et sugende føre. Så tilbake på østegga på toppen jeg nettopp hadde besøkt:

Etter litt sikksakk for å holde meg på snø, nådde jeg Pannhø, og fikk flott utsyn mot Rondane:

Sjarmøretappen gjensto; å skli nedover. Måtte av med skiene et stykke til høyre for Holsæterfjellet, som jeg ikke gadd plukke med meg nå. Fant snart egne skispor å følge, da det sklir bedre i våtsnøen, og nådde vegetasjonen ganske snart. Gjennom denne gikk det noe lettere enn fryktet, men håpløst sakte.

Alt i alt en flott dag, men i seineste laget for en skitur.