Kristiansmokollen, SV-egga med tau (14.05.2020)
Written by Olepetter (Ole-Petter Andersen)
| Duration | 3h 16min |
|---|---|
| Distance | 3.8km |
| Vertical meters | 239m |
| GPS |
|
| Ascents | Kristiansmokollen (493m) | 14.05.2020 13:27 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Kristiansmokollen utsikt og kasse (480m) | 14.05.2020 11:36 |
| Øyvassvegen bom (280m) | 14.05.2020 11:36 |
For et par dager siden hadde vi vært på denne kollen, skilt lag på toppen, og Lars-Petter hadde tatt seg ned SV-egga. Han beskrev ruta som "på grensa uten tau". Jeg hadde rekognosert litt i ettertid, og funnet to mulige steder man kunne ta seg opp. I dag ville vi se nærmere på dette, med tau for rappellering i sekken. Kunne vi finne en mulig direkte rute opp, ville det gjort denne kollen, som har så fin utsikt og et vanvittig stup mot sørøst, enda raskere å bestige.
Vi parkerte ved kjettingen som sperret av Øyvassvegen, og la i vei med middels tunge sekker. I tillegg til rappelltau, hadde vi med noen mindre sager og en kraftig greinkutter. Klatreseler hadde vi allerede tatt på. Fulgte skogsveien og kjerreveien, som også er skiltet og blåmerket, da det går en søkkvåt og dårlig (gammel?) rute til Kristiansmokollen nordover myra i vest. Denne ruta kommer inn på normalruta litt oppe på NV-ryggen.
Ganske snart var vi ved foten av den bratte sørvestegga, og svingte litt rundt på høyre (østre) side. Ved en diger furu som har gått overende, var det mulig å krafse seg opp to-tre meter, ved siden av noen suspekte blokker som vi ikke ville belaste. Herfra kunne vi følge et drag oppover mot venstre (vest), men gps-sporet vårt er for altfor unøyaktig, ser jeg. Etter noen små-utsatte sva og mye furunåler, begynte vi å runde hele egga i vestlig retning, samtidig som vi raskt vant høyde.
Et nytt utsatt hjørne ble rundet, før et nytt litt små-ekkelt opptak. Nå var vi over på nordvestsiden av eggen, og hadde et stup på 30-40 meter under oss. Det virket inn på komfort-følelsen, når takene ble få og veggen bratnet, og alt var kledd i lav og strødd med furunåler. I alle fall var det overhodet ikke fuktig her, men solvendt og knusk tørt.
Et nytt hjørne måtte rundes ad en meget utsatt og bratt furunålskledd jord-renne. Ikke visste vi hva som ventet rundt hjørnet heller, men av furutrærne høyere oppe, lot det til fortsatt å være en del meget bratte metere. Uten skikkelig sikring hadde verken jeg eller Lars-Petter lyst til å prøve oss lenger, så vi returnerte et stykke, og rigget til rappell i en solid furu. Nedfiringa var bratt og på snaue 20 meter, og vi endte opp nesten der vi hadde startet.
Nytt forsøk lenger vest
Vi tok oss vestover og nordover i nedkant av brattveggen, før vi skjente oppover i mosegrodd ur og mer småskog. Snart var vi ved nedkant av en bratt renneformasjon, som jeg hadde funnet på rekognoseringa sist. Lars-Petter mente å kjenne igjen stedet, at det var akkurat her han hadde kommet seg ned sist. Det lovet godt.
Med kvistkutteren ryddet vi oss en komfortabel rute et stykke oppover, før det ble litt sikksakking og klyvepunkter på klippe. Vi skjønte snart at dette måtte være letteste rute opp, men det var litt kinkig å komme ut av renneformasjonen. Med bøttetak for hendene måtte man traversere et utsatt sva uten særlig fottak, og kun stole på hendene. Men slik kom vi oss også inn på lettere grunn, og hadde siden en grei tur opp til toppen.
Her kom det 5-6 begnadøler samtidig opp normalveien/stien, og det var flere jeg kjente. Vi fikk vite at det fra gammelt av var skikk på 17.mai at et lite korps spilte sanger på toppen, som ljomet utover dalen. Videre var det en liten flat slette nær toppen, en danseplass, kalt en "fet", hvor begnadøler og hedøler samlet seg på lørdagskvelder i gamle dager.
Vi gikk også ut på utsiktspunktet, da Lars-Petter ikke hadde vært der sist gang, og spiste og drakk litt. Lars-Petter hadde båret med seg mange liter vann, så jeg fikk låne litt av han!
Til slutt gjaldt det å finne igjen stedet vi hadde klyveklatret opp. Dette var litt krevende, for sett ovenfra var det nesten vanskelig å skjønne at vi hadde toret klatre opp uten sikring. Enda sprøere var det at Lars-Petter hadde klatra ned her for noen dager siden, alene og uten sikring og uten å vite om det egentlig gikk an å komme seg helt ned. Jeg prediket og poengterte faremomentet i dette for sønnen.
Vi gikk så lavt som det var tilrådelig/komfortabelt, og slang ut tauet, som var forankret i en solid furu. Jeg var usikker på om det holdt med en rappell, så vi kastet ut tauet i retning av en svær furu nedi der, som vi sikkert nådde ned til. Jeg gikk først, og med den lille strekken som etter hvert oppsto til tross for at dette var et tynt lettvekts statisk tau kun beregnet på rappell, nådde jeg akkurat ned til et punkt det var mulig å klyve ned fra, 4-5 meter ovenfor der vi starta.
Vi slår fast at det neppe blir noen vanlig tursti opp denne ruta, med mindre det boltes og wires og lages til en via ferrata. Kunne jo vært et artig prosjekt, men...
For andre som vil prøve seg, anbefales et rappelltau varmt! Men det er altså mulig å klyve opp her, uten påtrengende behov for sikringsmidler, men for å komme seg ut av renneformasjonen, må man passere et utsatt punkt på anslagsvis UIAA grad 2 eventuelt 2+. Finner man ikke dette punktet, blir klatringa klart vanskeligere.
User comments