Skittendalstinden, inkludert et skred (25.03.2018)

Siste dag med finvær. Gikk fra Blåvatnhytta opp til Skittendalstinden. Kult terreng i begynnelsen, opp noen "terrasser" man måtte finne en god trasé gjennom. Fin snø, selv om jeg sikkert sto som en kråke på mine nyanskaffede telemarkski.

Da vi kom tilbake til Blåvatnhytta var været på vei. Vinden økte, og tåka og skyene kom sigende. Vi måtte komme oss tilbake til bilen ved Bogen, så vi begynte å gå. Sikten ble gradvis dårligere og dårligere. Vi krysset over ryggen øst for Litletind, og måtte finne en vei ned. Lyset var veldig flatt, og det gikk tregt å ta seg frem. Da det begynte å helle mer, tok vi av fellene.

Etter en liten stund med kaving nedover kunne vi skimte at tåka lettet nedenfor oss. Vi var fortsatt oppe i suppa, og det var bare en siste skråning som gjensto før vi var nede på "flatmark". Fredrik krysset over og jeg fulgte etter i sporene hans, med god avstand. Midtveis ute på flanken kjente jeg at det sprakk opp under meg. Et skred! Jeg tror jeg kom med et lite skrik idet jeg mistet balansen, og satte meg ned. Jeg ble ført nedover, sittende på toppen av skredet. Jeg kjente at det bølget under meg, og jeg rakk å tenke at det på en måte var en ganske gøy følelse. Etter en ca 50 høydemeters aketur stoppet skredet på flata nedenfor. Ikke engang skia mine var begravet, så jeg behøvde bare å reise meg og stake meg videre. Typisk nok letta tåka da vi kom ned.

Jeg fikk en liten støkk, men jeg tror ikke at jeg helt forsto alvoret. Dette var jo bare et lite skred, og det var jo mest gøy? Tror Fredrik tok det mye mer alvorlig en meg, noe jeg i ettertid godt kan forstå. Han var jo den som var erfaren og ansvarlig. Jeg kunne svært liten om skred og skredterreng på denne tiden, og støttet meg på at han gjorde de rette vurderingene.

Om jeg hadde visst det jeg vet idag (april 2020), hadde det sittet svært langt inne å krysse denne skråningen. Om man ser på bratthetskartet ser man at den eksakte skråninga vi sto ned hadde en helning på ca 35 grader. Og det hadde ikke vært vanskelig å gå en omvei rundt. Det som gjorde at det var høy terskel, var kanskje at vi hadde måttet gå kanskje 50 høydemeter oppover for å komme rundt skredterrenget på en god måte. Da er det såklart mye lettere å bare stå ned, det kunne jo gått bra...

Uansett, denne gangen gikk det bra, så får man ta med seg litt god lærdom fra hendelsen.

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári

© Ingunn Egeberg Vári