Lifjell 11 topper 1000m ≥ 100 pf-maraton (04.04.2020)  6

Written by Henriksen (Henrik Foss) GSM

Start point Jønnbu Parkering (762m)
Endpoint Slåkådalen P-plass (692m)
Characteristic Randonnée/Telemark
Duration 15h 33min
Distance 57.4km
Vertical meters 3,764m
GPS
Ascents Blomtjønneggin (1,231m) 04.04.2020
Blåtjønnfjell (1,260m) 04.04.2020
Blåtjønnfjellet (1,234m) 04.04.2020
Heksfjell (1,221m) 04.04.2020
Himingen (1,066m) 04.04.2020
Jøronnatten (1,274m) 04.04.2020
Nybufjellet (1,142m) 04.04.2020
Røysdalsnuten (1,291m) 04.04.2020
Slettefjell (1,180m) 04.04.2020
Troganattan (1,288m) 04.04.2020
Øysteinnatten (1,173m) 04.04.2020
Visits of other PBEs Himingen lett klyving (1,030m) 04.04.2020
Jønnbu parkering (755m) 04.04.2020
Slåkådalen P-plass (735m) 04.04.2020

Lifjell 1000m ≥ 100 pf-maraton

Forberedelser, prosjektet og personlige forventinger

I løpet av mine 4 år som student i Bø har det blitt mange turer på det lokale nærfjellet Lifjell, både til fots og på ski, dagsturer og overnattinger, alene og sammen med andre. Det fine med Lifjell er at det inviterer til turer hele året og applauderer til utøvere på alle nivåer. Jeg står løypemaskinsjåførene evig i gjeld som gjør en kjempejobb og kjører opp nye spor fra Jønnbu parkering så fort forholdene tilsier det på vinterstid. Dette gjør innmarsjen inn til selve fjellplatået så mye enklere, mindre tiltaksløst og ikke minst bidrar dette til å få både lokalbefolkning, hyttefolk og andre ut på tur! Det er fantastisk å ha et fjellområde så lokalt og enkelt tilgjengelig så man slipper å planlegge lange transportetapper og logistikk, men at man kan ta seg en kveldstur når vær, kropp, hverdag og forhold tillater det. Det er en luksus jeg aldri kunne vært foruten, og som har vært med på å forme mitt studieopphold her i Bø.

På vårparten for 2 år tilbake løp jeg en tur som jeg liker å omtale som Lifjell 1.2K maraton. Målet med dette turprosjektet var å besøke alle toppunktene på Lifjell, som bryter den magiske grensa på 1200m. Primærfaktoren ble ikke begrenset med en bestemt verdi, men betingelsen for turen var å oppsøke alle nålene som på turens dato fant sted på Peakbook-kartet. Jeg utelot derimot Blåtjønnfjellene og Heksfjell, og fjellene videre rundt Gavlesjå, av den grunn at disse områdene ikke var definert som Lifjell fra min egen definisjon. I løpet av de siste årene har denne tankegangen endret seg og alle disse områdene utgjør dermed Lifjell i mitt hode. Jeg har fått et nært forhold til Gavlesjå, kanskje spesielt i løpet av det siste året, hvorav jeg har brukt mange timer på tur i dette paradiset av en naturperle. Dette er et sted jeg søker meg tilbake til og drømmer om nye turer og mål, og som jeg kjenner et nært forhold til.

Gavlesjå en høstdag. Oda og Sondre stiller som modeller
Gavlesjå en høstdag. Oda og Sondre stiller som modeller

Etter at jeg fullførte dette selvoppdrettede maraton klarte jeg ikke å slå meg til ro med at prosjektet var ferdig. Jeg ønsket noe mer å jobbe med, for jeg klarte ikke å bli kvitt følelsen av at jeg ikke var ferdig. Men jeg visste dessverre ikke hva og lot egentlig bare tankene strømme videre i håp om å finne ny inspirasjon og ideer, og at et nytt prosjekt plutselig skulle dukke opp foran øynene mine på kartet. I mellomtiden var derimot andre prosjekter som sto i fokus og som ble arbeidet med. Jeg hadde heller ikke mye tid eller overskudd til å dra på egne turer i denne perioden. Jobb og studier tok all tiden min, og motivasjonen for å dra på tur var laber og mer som et tiltak enn noe å se frem og glede seg til. Det var derimot under en tur på Slettefjell at ideen om prosjekt Lifjell 1000m ≥ 100 pf-maraton skulle falle ned fra blå himmel. Etter å ha vært på toppvarden pleier jeg å sette meg i skaret mellom hovedtoppen og sekundærtoppen(11pf) for å nyte utsikten og sola. Denne bolleformasjonen er som oftest også en kilde til le og perfekt lunsjplass, og denne dagen var intet unntak. Her har man utsikt over hele 100pf-samlingen på Lifjell, noe som fikk hode til å reflektere, undre og drømme. Og her startet prosjektet som en drøm. Jeg så på lista over Lifjell 1000m ≥ 100 pf og vurderte en rute for å prøve å få med alle 11 toppene på en og samme tur. Hvordan finne den mest effektive veien og selvfølgelig linke sammen alle toppene. Det gikk med mange timer og dager her med arbeid (som egentlig heller burde blitt benyttet til studier) inntil jeg satt med et utkast som jeg forventet skulle være den mest effektive og optimale rute. Ruta var begrenset for kortest mulig i henhold til kilometer, høydemetre oppover, skredterreng, mulige exiter gjennom hele ruta og ikke minst muligheten for å bryte av underveis. Det vanskeligste var å linke Blåtjønnfjellene og Heksfjell sammen med resten, hvorav Slåkådalen byr på mange høydemetre ned, forså opp igjen. Jeg bestemte meg for å legge lokk på prosjektet for i år, og ta det frem igjen vinteren 2019/2020. Jeg ville også holde det hemmelig av den grunn at dette skulle være mitt egent prosjekt.

Lunsj i bollen
Lunsj i bollen

Vinteren 2020 startet trått for min egen del, hvorav det ble få turer og mye jobb og studier. Det var kjedelig å ikke kunne ta med seg skiene ut og prioritere dette fremfor andre samfunnsplikter. Prosjektet ble dermed glemt, inntil Mars kom på døra. Før koronapandemien begynte jeg å prioritere livskvalitet fremfor å jobbe og lese mest mulig, noe som var helt fantastisk. Det ble dermed flere gode lange turer på fjellski og randonneé og en følelse av dette er gøy igjen! Så kom korona og dermed hjemmekontor, men sol og fantastisk vær stort sett hver eneste dag. Da blir det fort en skitur mellom slagene! Jeg hadde også dette året lagt prosjektet på hylla av den grunn at jeg følte ikke selv at formen var god nok til å klare ca 50 km på ski. For turen var estimert til 51 km og ca 3700 høydemetre. Men etter noen rekognoseringsturer på ulike distanser av ruta, bestemte jeg meg for at om forholdene er gode opp Himingen, så skal jeg gi det en sjans så fort værvarslet er perfekt. Forholdene var selvfølgelig helt perfekte med god snø og fine forhold. Førstkommende lørdag så perfekt ut, med litt nysnø på fredags kvelden og sterk vind gjennom de siste forekommende døgn. Nå er det all inn.

Jeg kontaktet Oda og presenterte prosjektet for henne, noe hun syns var sinnsykt kult og selvfølgelig ville hun være med å bidra. Hun ble dermed min kontaktperson hjemmefra og fikk også oppdateringer underveis, samt hun skulle hente meg i Slåkådalen om jeg kom meg så langt.
Kun paradislunsjer på tur
Kun paradislunsjer på tur

Sammen gikk vi også gjennomen kriseplan og litt tidsestimat på turen, som i mitt hode var mellom 14-20 timer. Syns det er greit å gjøre ting skikkelig når det kommer til sikkerheten, spesielt nå i disse tider når helsevesenet er relativt sprengt fra før (tusen takk for den jobben dere gjør!)

De siste 3-4 dagene før turen tok jeg det med ro og benyttet tiden til å få opp væskebalansen, karbo-loading og bare glede seg, fundere på hvordan ruta ville bli, reflektere og forhåpentligvis klare å forberede seg på noen scenarioer som garantert ville dukke opp.
Også de siste samtalene rundt kostholdet på turen ble diskutert med Eline, som har hatt fullmakt over kostholdet mitt de siste ukene. At det har vært varierende utfall med økende porsjoner i tråd med min mage er det ingen vits i å legge skjul på for det har vært en utfordring å øke inntaket! Ikke bare for denne turen, men generelt i henhold til trening og friluftslivsaktiviteter. Og jeg kan tenke meg at det heller ikke er lett for henne å sette opp et kosthold for et håpløst menneske som meg som bedriver slike aktiviteter, og som på død og liv skal ha med seg denne fordømte bixitpakka (uten sjokolade selvfølgelig) koste hva det koste vil! Jeg er uansett evig takknemlig for at du gidder å hjelpe meg, har holdt ut med særhetene, og jobber for at jeg skal få mer ut av all treningen og aktivitetene jeg bedriver. Tusen takk Eline! All ære til deg!

Jeg mener det er viktig å få frem mitt personlige ståsted, betingelser og forventinger som er med på å danne rammer og bærebjelkene for filosofien og mening bak turen, og for hvordan jeg ønsker at denne turen skal presenteres. Først og fremst ønsket jeg å fullføre turen på min egen måte, og det er i en mer friluftslivsnærliggende kontekst og diskurs, kontra idrett, prestasjon og konkurransekultur. Jeg vil tørre å påstå at det er nesten umulig å fullføre denne turen i tråd med en tradisjonell tilnærming til friluftslivet, hvorav fokuset da er på lite og enkelt/bærekraftig utstyr og ressurser, økofilosofiske tankesett og retningslinjer. For å kunne ta vare på meg selv, og ikke minst benytte det utstyret jeg selv er vant til å ha med meg, ønsket jeg dermed å trekke meg lengre vekk fra det tradisjonelle og heller videre mot det nymoderne friluftslivet. Jeg hadde med sikkerhetsutstyr i henhold til skred, vær og vind, mobil og GPS, bred fjellski med stålkant, hjelm og bekledning i softshield for å nevne noe. Det er slike ting som store deler av samfunnet ser på som en ren automatikk at man har med seg i disse dager på tur, og uten dette kan man bli dømt av enkelte som uforsvarlig, dårlig planlagt og lite gjennomtenkt mm. Som resten av samfunnet utvikler seg, utvikler også friluftslivet seg i en teknologisk og modernistisk retning med mer fokus på utstyr og materiell verdi. I sin simpleste form og presentasjon synses jeg dette er en positiv utvikling, i og med at det er mye svært godt funksjonelt utstyr en kan få tak i og som bidrar til å skjerpe sikkerheten ytterligere for hver enkelt utøver eller i et fellesskap i en gruppe. Det er dog mange negative argumenter som kan trekkes frem, men den diskusjonen tar jeg ikke her.

Og i tråd med å ferdes på tur i en nymoderne friluftslivsdiskurs kommer også konkurranseelementet og prestasjonsfokuset frem. Dette er elementer som har sine nære beslektetheter fra idrett, hvorav den underliggende bærende logikken består av å vinne/tape. I mitt tilfelle og min tur er dette da et prosjekt og ved å fullføre venter det gevinst i form av prestasjon, hyllest og anerkjennelse. Et spørsmål å stille seg selv er om rapporten hadde blitt fremstilt på samme måte om jeg hadde snudd ved f eks Himingen eller om det hadde vært et helt annet tankesett, og ramme rundt opplegget? Dette er spennende tanker syns jeg, og det er også skummelt å tenke på hvor mye prestasjons, - og konkurranselogikk er med på å styre våre handlinger også i friluftsliv som vi stadig påstår har så helt ulike verdier enn idretten. At store aktører i friluftslivet kan stå for at det norske friluftslivet er konkurransefritt og ivaretar en ikke-eksisterende prestasjonsfremmed kultur mener jeg kan ses på med svært kritiske øyne uten at jeg skal ta den ballen nå.

Jeg kan si så mye jeg bare vil at dette er en tur som jeg ønsker å gå for å kose meg selv, og for å være i et med naturen i nuet, med kun neste topp for øyet og med fokuset dypt nede i min egen opplevelse av min fenomenologiske livsverden. Det er derimot en stor synder som avslører meg her og det er nettopp GPS-klokka som er med og tracker hver eneste bevegelse jeg foretar meg gjennom hele turen. Den registrerer også fart, antall kilometer, gjennomsnittsfart mm. Disse høyteknologiske klokkene har full kontroll på kroppene våre og vi har vår fulle tillit til dem. At vi lar oss styre av dem er det ingen tvil om, både på tur, under trening og hverdags. Denne makten som Suunto-klokka mi besitter er noe jeg har tenkt mye gjennom også mens jeg har vært på tur og hvordan den kan påvirke meg til å endre fart, få ny motivasjon ved å ta et blikk på høydemåleren eller rett og slett få advarsel om at nå er pulsen din for høy. På denne turen skrudde jeg på GPSen for å tracke, men jeg valgte bevisst å ikke se på den under hele turen. Hva den fortalte meg om turen var noe som var totalt uvesentlig og skulle dermed ikke være en påvirkende faktor. Jeg skulle lytte til egen kropp og hode, og handle ut ifra nettopp det!

For å oppsummere hovedlinjene gjennom denne refleksjonen ønsket jeg å fullføre i den stil som tilnærmet nymoderne diskurs innen friluftslivet. Så langt det gjorde seg mulig ønsket jeg å legge vekk konkurranseelementet og prestasjonskulturen, og heller fokusere på å kose meg på tur og huske hele dagen som en fantastisk og minnerik tur. Jeg ønsket å gå fort, men behagelig, nyte slitet og kose meg med morsomme nedkjøringer og herlige utfordringer!

Skioppsett: Åsnes Rabb 68
Scarpa T4
Voile Switchback 75mm Telemark
Åsnes X-skins kortfeller 55mm

Toppen av Himingen under Rekognoseringstur Mandag
Toppen av Himingen under Rekognoseringstur Mandag

Turen

Jønnbu - Troganattan
Jeg sto opp 02.00 fra senga i Bø relativt våken. Det var småkjølig på rommet, men helt greit når en skjønte at man faktisk var våken. Jeg var spent merka jeg på hva dagen kom til å bringe. Det eneste jeg viste var nå var det opp i ringa og komme seg i skia. Jeg kasta i meg havregrøten med banan og snek meg ut ytterdøra, i og med at moren til Hanna som jeg deler hybelen med lå og snorka på sofaen. Gikk over at alt var med og banka på oppover mot Jønnbu parkering. Fin natt med stor måne og klar stjernehimmel. Betalte billett på parkeringen og kledde på meg det jeg hadde av mellomplagg for denne vinden var ikke til å spøke med – kald og sur. Yr meldte 15 minus og det kunne jeg være enig i akkurat nå. Fikk på meg sko og ski og varmen, før det så var bare å begynne å gå ca 03.00. Etter 200m løsner derimot hele vaieren rundt høyre sko og jeg tenker javell hva skjer nå. Går tilbake til bilen og skrur litt, temmelig kjedelig kald start. Jeg går allerede med en knekt stav som er gaffateipet, la nå ikke bindingen også ryke ...
Den fikset seg ganske bra, det var bare en løs skrue, litt som hodet mitt, heldigvis! Prøve igjen, restart klokke og 3-2-1 start 03.20.

Den første kilometeren lå jeg i le bak Krintofjellet, deilig å kunne gå her og kun benytte månen som pannelampe. Herlig atmosfære altså, kroppen virket sprek kjente jeg. Vurderte å kle av meg et lag, men da jeg kom opp på Krintofjellet ble jeg nesten blåst i bakken. Nei det er bare å gå med vinden rett imot. Holdt godt tempo opp til glekserenna og videre oppover kleivene. Her var det mørkt som bare det så den faktiske hodelykta måtte på. Forsøkte å kjøre et nådeløst regime på mat, - og drikkefronten. En slurk vann pr 10 minutt og 2 bixitkjeks pr halvtime. Forsøkte med 4 den første timen, men magen sa tydelig i fra at dette her ble for mye.

Oppover mot Øysteinnatten, dagens første topp gikk det fort. Jeg så på lyset fra Notodden by og kunne skimte silhuetten av fjellet foran meg, et fint øyeblikk. Løypa var ikke kjørt, men den var nystikka og klar til påske. Opp stigningene til toppen gikk det greit. Var et parti med bare is hvor kortfellene virkelig slet og dermed også jeg. Siden jeg var helt alene (altså hvilken idiot går her oppe alene kl 04.00 om morgenen, utenom meg da?) så skrek jeg bare javell, måtte holde frustrasjonen under kontroll og bruke så lite krefter som mulig. Jeg ante jo ikke hvordan dagen ble, og med et værvarsel som stadig hadde skiftet til det verre gjennom det siste døgnet så følte jeg meg ikke helt trygg. Tok av skiene opp de siste 20m til varden, det var rett og slett mer effektivt. På toppen blåste det friskt som alltid, men fikk dratt av fellene og suste videre vestover, 1.06 fra start. Det går lett over her, og det var en rå følelse å kjøre her i totalt mørke, ved unntak av hodelykta selvfølgelig. Litt kupert før det seilte ned og ut på Skardtjønn, i total mørke. Jeg så silhuettene av Mjeltenuten, men jeg skjønte samtidig ikke helt hvor jeg skulle opp. Litt skremmende egentlig hvor mye mørket begynte å rote med hodet mitt allerede her. Fant omsider ut hvor jeg skulle opp og her oppdaget jeg faktisk mine gamle spor, de holdt seg jammen godt.

Øysteinnatten fra Nybufjellet, nordtoppen. Fra rekognoseringstur
Øysteinnatten fra Nybufjellet, nordtoppen. Fra rekognoseringstur

Opp mot Nybufjellet gikk det lett, men vinden økte i styrke etter at det hadde vært lunt og direkte varmt nede ved vannet. Nå begynte det også å skje fargeendringer i øst også, for nå lå en oransje glorie og preget horisonten. Lenge igjen til sola kommer opp, men noe begynner å skje, og dette ga en god følelse i kroppen, det ga ny giv! Etter å ha tuppet borti varden var det nå tid for å angi Jøronnatten et besøk. Vinden sto rett i ansiktet og tilstanden var kald og lite trivelig. Det tok selvfølgelig ikke lang tid før slangen til camelbacken min frøs. Drikkeregimet hadde nå fått en skikkelig utfordring som jeg burde ha sett komme. Jeg forsøkte å legge slangen ned under jakka og tine den på den måten, men samtidig eksponerte jeg halsen min for vinden. Det var et vondt dilemma det var vanskelig å komme seg ut av, selv ikke buffen klarte å gjøre noe med dette. Og vinden økte i styrke og det ble kaldere i takt med at klokka nærmet seg 05.00, hvorav det da pleier å være på sitt kaldeste. Jeg gikk med en skikkelig ekkel følelse i kroppen for nå var situasjonen lite hyggelig. Det føltes ut som at det utviklet seg frostskade på kinnet, noe som gjorde meg nervøs og mye fokus ble brukt på å stadig vekk sjekke dette i speilkompasset. Slangen lå ned jakka, men det tok tid å tine den. Følelsen jeg gikk med kan sammenlignes med når en har matteeksamen del 1, type puggebiten og man skjønner ingen verdens ting, litt panikk, litt redselsfølelse, off nei her koste jeg meg ikke.
Etter nedkjøringen ned og videre opp til Svarttjønn var jeg i en tilstand hvor tvilen kom krypende. Det var tidlig, men jeg får ikke i meg vann, jeg er kald som bare det, og vinden fortsatte å piske rett i ansiktet.
Jeg bet tenne sammen og fortsatte å kjøre på mot Jøronnatten, nå var målet å kunne gå i le. Å kunne gå i le ga høy motivasjon til å gå fort. Også fungerte plutselig camelbacken igjen og lykken sto i taket, herlig altså!
Nå gikk det virkelig unna og sola ga mer og mer av seg selv, fantastiske farger i godt samspill med månens sterke lys og skikkelse. Her var jeg helt alene, det er ingen andre her og ingen kan ta fra meg den følelsen av stillhet, tomhet og takknemlighet som jeg gikk med nå. Det var helt ubeskrivelig å få vann, varme og alt på en gang, herregud så fort snur det!

Opp til toppvarden på Jøronnatten gikk det fint og nå kom også endelig sola. Konturene av ildkulen var så tydelige, det ga bare smøring for kropp og sjel, kom deg opp og gi meg varme! Å kunne stå her og nyte dette øyeblikket på toppen i le for vinden bak varden, shit jeg er så heldig. Det er så verdt det dette her! Turen kan egentlig avsluttes her og nå, for dette øyeblikket var verdt absolutt alt i hele verden. Dessverre hadde jeg ikke med meg kameraet på denne turen, men så ligger minnene på netthinna!
På Troganatten hadde sola allerede begynt å ta tak. Nedkjøringen ned til Gurosrotjønna er en av de aller kaldeste jeg noen gang har opplevd. Vinden rett imot og selv om jeg kjørte med dobbel hette og lue under hjelmen, samt polvottene så var det bare å snakke høyt til seg selv om at en snart var nede. Det var så forbanna kjølig så hva som egentlig var galt med meg denne morgenen er et godt spørsmål. Nede på tjernet var det vindstille og helt fantastisk, kosestemning egentlig. Oppover Troganatten begynte solstrålene å varme godt og vinden var heller ikke så plagsom lengre. Varden var god, tok en pause her med litt grandiosa og utsikt, og planlegging for ruta videre. Blomtjønneggi sto nå for tur!

Blomtjønneggi - Slettefjell
Nedkjøringen fra Troganattan var overraskende god i dag! Beinhardt, men svingene satt som skudd. Over slettene og dalsøkkene gikk det rolig, men i helt greit tempo. Det var bare godt å kunne gå i vindstille omgivelser og kjenne solen varme. Solbrillene på og lukket øynene. Jakte stillheten, finne stillheten, hvor er stillheten? «Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet.» (Kagge 2016). Jeg vet ikke hva som skjedde, men her fikk jeg en følelsesmessig reaksjon på et dypere plan. I skrivende stund vet jeg enda ikke hva dette faktisk betydde. Jeg velger å ta det med meg videre som et fint minne over slettene på vei til Blomtjønneggi.

Stille og rolig gikk det, kanskje litt for langt kan jeg se i ettertid på mine GPS-spor. Uansett så fortsatte turen oppover Blomtjønneggi, en fin topp oppover dette her. På toppen var utsikten fantastisk mot Lifjells høyeste punkt, Røysdalsnuten 1291, Skårvefjellet ved Seljord og mange flere. En bra topp på et bra tidspunkt rett og slett. Nedkjøringen var til tider bratt, men morsom. Jeg kjente at kroppen var full av energi, klar for å klinke til med telemarksvinger på det beinharde isføre. Et par frekke avsatser nedover nordsiden før det bar utpå det store Tjorbuvatnet. Skøyta meg over, før det så var på med fellene igjen. Endelig var det også ulltrøyevær for nå varma sola skikkelig godt her i sørveggen.
Stigningen skulle være stort sett uten problemer, ved unntak av en siden lengre oppe på selve hovedtoppen. Jeg klarte selvfølgelig å holde høyden for høyt her og eksponerte meg lenge i denne flanken. Totalt unødvendig, men oppdaget dette midt i henget. Sløvt, skjerpings, prinsippsak.
Oppe på toppryggen var det isete, men greit, og varden var fantastisk i dag!

Fra Blomtjønneggi mot Røysdalsnuten. Mobilbilde fra turen.
Fra Blomtjønneggi mot Røysdalsnuten. Mobilbilde fra turen.

Denne nedkjøringen hadde jeg sett frem til å prøve ut, for dette var en av etappene som jeg aldri hadde utforsket tidligere. Så dog ikke frem til stigningen opp til Slettefjell igjen etterpå, men de problemene får jeg bare ta som de kommer.
Fra toppen av Røysdalsnuten var det flere morsomme bratte avsatser før det ende med at man måtte over en fartsdump. Vell over denne gikk det slakt utover i evigheter. Fantastisk! Jeg måtte stoppe flere ganger å vurdere terrenget foran meg. Hvor er det best å komme ned? Ganske raskt oppdaget jeg at det beste ville være å holde seg relativt midt på ut av nedkjøringen for å ikke tape for mye høyde, men samtidig heller ikke få en for lang runde nede i skogen. Jeg så et hvitt myrbelte som jeg forsøkte å sikte meg inn på som førte omtrentlig dit jeg ville.

På med fellene igjen etter nedkjøringen. Idyllisk nede i skogen. Mobilbilde.
På med fellene igjen etter nedkjøringen. Idyllisk nede i skogen. Mobilbilde.

Skogen var magisk og full av dyreliv. Mye ulike fugler, dyrespor overalt og sola stekte.
Det var en fin atmosfære og jeg mistenker at det ikke er så mange mennesker som tar turen inn hit. Beina var fortsatt gode så jeg bare kjørte på. Jeg slet med å krysse bekken som var her så det endte med at jeg tok av skiene og ordnet det på den måten. Men som jeg snart skulle oppdage så var dette et skikkelig lorteområde. Skiene måtte av og på stadig vekk pga rennende vann og jeg ville ikke risikere at fellene skulle bli våte, eller forsåvidt sko og ski. Dette tok tid, men etterhvert begynte det å stige. Jeg var usikker hvor jeg egentlig var nå, men etter et raskt sjekk på GPS så var jeg faktisk på vei oppover i skaret mellom Sigurdsbunuten og Slettefjell, herlig altså!
Videre opp og bortover gikk det radig, det var relativt flatt eller med svak stigning. Jeg begynte å baute meg oppover lia og så etter toppvarden. Hmmm jeg ser den jo ikke, før jeg plutselig innser at jeg har jo gått opp et skar for tidlig. Nordsiden gidder jeg ikke engang å prøve meg på, for den er bare styggbratt og isete. Nei jeg får kjøre ned, rundt og gå opp igjen. Dette var kjedelig, men det var heldigvis ikke en så lang omvei. Fortsatte å surre meg rundt og opp i neste skar, ja her kjente jeg meg tydelig igjen og her var det også tidligere bautespor. Løp opp til toppen og ned igjen, og avholdt en liten lunsj nede i skaret. Det var godt å kjenne på varmen og nyte turen litt også! Deilig med Grandiosa og Jaap til dessert. Valgte å ta en kikk på klokka her, som kunne vise til nesten 9 timer og 36 km, nice!

Mobilbilde mot Øysteinnatten og rekka videre vestover, tatt fra skaret på Slettefjell.
Mobilbilde mot Øysteinnatten og rekka videre vestover, tatt fra skaret på Slettefjell.

Himingen - Blåtjønnfjell

Siste klyvingen opp mot Himingen. Gikk opp snøfeltet langs eggen
Siste klyvingen opp mot Himingen. Gikk opp snøfeltet langs eggen

Fra skaret mellom Slettefjelltoppene var det fin nedkjøring. Jeg hadde forsøkt flere varianter ned her, men fant ut at jeg skulle forsøke å holde høyden så godt det lot seg gjøre. Om det ærlig skal sies så var nok denne linjen litt vell høy for her var det mye bratt eksponering.
Jeg hadde vurdert forholdene som trygge hele uka, men fortsatt så stikker det litt i meg når jeg heller kunne kjørt 200m lengre ned og vært trygg. Det gikk uansett fint og jeg havnet på nykjørte skiløyper nede ved Svartetjønn. Skøytet denne rundt før det begynte å gå oppover, da var det på med fellene.
På veien oppover mot Himingen tok jeg en Redbull før jeg kjørte på videre. Det kom stadig mer og mer skyer innover, men dette var mer som en befrielse fra den stekende sola. Jeg fulgte sporene som Oda og jeg hadde laget dagen før, men disse var dessverre bare is så det var noe drit. Oppe på selve skulderen gikk det fort og jeg innså at jeg hadde passert punktet hvor jeg hadde lagt ut mer mat, isøks og stegjern. Kom meg hit og tømte sekken for alt som ikke trengtes for avstikkeren opp til Himingen. Så var det opp til Himingen og det gikk fort opp til innsteget hvor skiene ble satt igjen. Droppet stegjernene, men benyttet isøksen i handa. Mye mindre snø, enn sist jeg var her for 5 dager siden, helt vilt!
Brukte 8 minutter tur/retur så hadde mye energi fremdeles, fantastisk! Himingen var som alltid fin, og det slo meg plutselig at dette er jo dagens minste 100pfer. Det var jo nesten litt trist.
Men på med skiene og hard kjøring ned til sekken. Fylte sekken til randen med alt sammen og banka på utover mot Slåkådalen. Skogen er er til tider tett, men den åpner seg veldig etterhvert, og da blir den helt fantastisk. Ca 60 m med 35-40 grader et stykke øverst i skogen, ellers jevn på 30.

Tett skog ned fra Himingen
Tett skog ned fra Himingen

Gjennom skogen gikk det fort, og klarte å treffe nøyaktig der jeg krysset bekken sist.
Her var det nemlig solid snøbro og god stemning. Tok på fellene og gikk videre. Holdt høyden enda mer denne gangen for å unngå å havne nede i dette bekkeleie som jeg gjorde sist. Ut på veien og fulgte den for å krysse Mjella på enkleste mulige måte. Når jeg ankom hovedveien spiste jeg det siste grandishjørnet og pakket sekken med kun det jeg absolutt trengte, samt ei pakke ekstra Bixit.
Resten la jeg bak en snøskavl som Oda og jeg kunne hente på veien hjem.
Jeg hadde ikke sett frem til denne stigningen opp til Heksfjell, men nå måtte jeg bare kjøre på. Kroppen føltes fantastisk og jeg kjente en følelse av uovervinnelighet, virkelig havnet i sonen nå!

Slettefjell fra Himingen, mobil
Slettefjell fra Himingen, mobil

Fra ca 700m begynte snøen å kladde. Å herregud 30 cm digre kladder under skia på ny og på ny og på ny. Dette her kunne jo drepe tålmodigheten til hvem som helst. Men nå handlet det bare om å gå i seg selv og satse alt på at det var bedre snø litt lengre opp. Ca på 950 ble snøen bedre og dermed også hurtigheten på skiene. Fulgte dalsøkket innover, fremfor å ta høyde allerede her som jeg gjorde under rekognoseringsturer. Litt surere her oppe, men fortsatt bra med lys og sikt. Det var tydelig et værskifte på gang, men jeg var ikke gira på å kjøre ned Heksfjell i dårlig sikt og flatt lys. Jeg ankom toppen og kjente at jeg hadde fullstendig overtenning. Kasta i meg litt mat, så på uværet som banka inn over Mælefjell lengre nordvest og fikk på meg nedkjøringsopplegget. Så en gressflekk rett under toppen, og her presterer jeg å skrike alt jeg kunne:" Jøss, er jo reine Trøndermyra jo!!!!! HÆ", ja nå er vi der, mista det fullstendig, total overtenning...
Banka på i nedkjøringa, kjørte aggressivt og til tider ikke helt rasjonelt. Respekterte de bratte sidene, men jeg lå så fantastisk godt på kant, helt rått altså! Nede i skogen var det forferdelig føre i form av tung typ snø, noe som førte til at her måtte jeg bare roe helt ned. Skøyta meg over Holmtjønn og satt på fellene nok en gang. Der smalt også det flate lyset inn, snakk om flaks og godt timet!

Dalen oppover mot Heksfjell
Dalen oppover mot Heksfjell
Heksfjell i profil fra Holmtjønn. Kjørte ned på venstre side i bilde
Heksfjell i profil fra Holmtjønn. Kjørte ned på venstre side i bilde

Oppover denne seige Skavredalen gikk det trått, så sinnsykt trått. Nå fikk jeg en liten knekk. Snakka med meg selv om at det er bare holde en jevn flyt, stå i det, kom igjen. Snøværet begynte å tetne, men det gjorde ikke Blåtjønnfjellet noe mer spennende forde. Denne toppen er kjedelig om jeg får lov til å si det. Kom til slutt opp på toppen og kjørte videre ned til skaret for å begynne på oppstigningen til Blåtjønnfjell, dagens siste og 11 topp. Det morsomme var at opp her var også dagens verste føre. Klink is hele veien, og jeg hadde ikke tålmodighet til å benytte tekniske finesser til kortfellene så her var det bare å hate seg oppover. Sola begynte å smelle gjennom igjen og da jeg nådde toppen var det full sikt igjen! Klokka viste 14.54.54, herlig, akkurat under 15 timer! Nå måtte jeg bare holde fokuset nedover dagens siste nedkjøringer, ikke noe tull nå!
Fin nedkjøring og fikk satt noen skikkelig bra telemarksvinger, men måtte ha et par pauser for nå var det syrefest i lårene. Ned skogen var det satansføre med dyp våt snø. Jeg turte ikke svinge hardt i frykt for at kanskje hele beinet skulle rives av i farta, neida, men jeg tok det svært kontrollert ned her. Kom meg ned og ut på et hyttetunet. Dro meg selvfølgelig for langt ned så det ble en liten rundtur nede langs hyttene før jeg havnet på parkeringen. Der sto Oda og ventet, herregud det var deilig!
Det verste var vell egentlig at jeg følte meg overraskende pigg, masse energi igjen. Sånt er virkelig gøy. Oda var svært behjelpelig når det gjaldt å finne frem noen nye sokker og cola, det er så god stemning!

Fortoppen til Blåtjønnfjell. Bildet er tatt på en tidligere tur
Fortoppen til Blåtjønnfjell. Bildet er tatt på en tidligere tur

Hjemturen ble av det seige slaget. Kvalmen satt inn for fullt etterhvert og det var et godt stykke hjemover til Bø. Jeg vurderte å be om stopp på en bensinstasjon for burger, men nei, bare å komme seg hjem. En fin dag på Lifjell var dessverre over, og nå har jeg egentlig gjort stort det som er mulig å gjøre der oppe. Jeg vet ikke hva det neste prosjektet på Lifjell skal være, men noe sprell må det da bli. Jeg har tross alt et helt år igjen fra høsten av....

Noen etterord

Turens siste var ikke så verst
Turens siste var ikke så verst

Som jeg skrev i min rapport 1,2K Lifjell maraton kan jeg forstå at å skrive etterord etter en slik tur kan gi uttrykk for overkill og en fjern virkelighetsoppfatning hos undertegnede. Samtidig har jeg lagt ned mye arbeid i forarbeid til turen, turen i seg selv og etterarbeid i form av refleksjon og rapportskriving. I tillegg mener jeg personlig at nesten 60 km på ski på et så lite fjellområde som Lifjell fortjener en liten notis helt nederst i artikkelen. Derfor blir det sånn!

Det har uansett vært en glede å arbeide med dette prosjektet og sette en strek. Å kunne se tilbake på at jeg fullførte hele Lifjellistas 11 topper i løpet av en tur er noe jeg faktisk kjenner en stolthet og vanvittig turglede over, og jeg velger derfor å gi meg selv et klapp på skuldra. Jeg tror dette er en tur mange kan greie og da mener jeg ikke de som allerede bedriver fritiden sin med slike prosjekter, men andre som ikke helt vet hvilke krefter de faktisk besitter. Å ha eierskap til et prosjekt, la det være en drøm, gjør den til virkelighet, det er fantastisk og ikke minst en opplevelse og mestringsfølelse jeg aldri kunne vært foruten. Jeg vil gjøre mer, men jeg vet ikke hva. Jeg har et håp om at noen prøver seg på denne turen og gjør et forsøk på å slå tiden min, for den er langt i fra uslåelig. Jeg tror 12 timer kan være aktuelt på en dag hvor absolutt alt stemmer!

Jeg sitter igjen med følelsen av at turen har blitt fullført i en stil og på måte jeg kan stå for. Jeg har valgt en væremåte og utøverstil med fokus på sikkerhet, og ikke minst gjøre turen slik jeg ønsket. Turen har elementer av konkurranse og prestasjonskultur i seg, men fokuserer samtidig på det å kose seg på tur og nyte følelsen av å være alene, stole på seg selv og få muligheten til å føle på stillheten, verdier som står mitt friluftsliv nært. Jeg kunne valgt en lettere sekk, et lightere antrekk og enda lettere skioppsett, men jeg syns den disiplinen jeg har lagt listen på passet meg perfekt. Har du lest helt ned hit så er det bare å gratulere med vell gjennomført lesehest og tålmodighet.

Nok en stor takk til Oda for sjåfør og support! Og Eline for kosthold, tålmodighet med mine krav til mat og en matplan som fungerte utmerket.

Takk for nå Lifjell, vi ses plutselig!

Hva som har skjedd på vei opp Jøronnatten er et godt spørsmål, men østflanken ble fulgt relativt rett opp.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.