Mælefjell (14.03.2020)

Mælefjell- Telemarks Pfgigant

Sammen med Oda kjørte vi til Seljord fra Bø i 7 draget. Dagens mål var selveste Mælefjell som jeg har sikla på helt siden jeg oppdaget den ved en tilfeldig anledning under utforskning av Peakbookkartet. Massivt fjell som troner over alle andre i området, og som også kan krones som Nordens 70 selvstendige fjell. Både fjellski og randonee ble vurdert, men det ble til sist enighet om at randonee passet denne turen best.
Vi parkerte bilen nede ved demningen i Grunningsdalen. Gradestokken kunne melde om 16 kalde høvdinger, noe som kjentes godt på kroppen mens vi pakket siste rest til turen. Kameraet lå igjen hjemme selvfølgelig. Sola på åskammen ga imidlertid håp om varme ganske så snart. Oda var derimot litt ekstra gira denne morgenen, grunnet hennes nylige brukerregistrering på Peakbook, og dermed skulle Mælefjell bli hennes første. Ingen dårlig start med Telemarks Pf-konge!

© Henrik Foss

Etter å ha krysset brua over elva fulgte vi en traktorvei oppover lia. Denne er merket av på kartet og inviterer til en enkel fremkomst i den ellers tette granskogen. Etter som vi kom oss oppover gikk vi til sist av denne og fortsatte inne i skogen. Helt ok minus å komme seg frem, men det går. Vi surra derimot litt da vi begynte å traversere oss ned mot Mælstauljuvet som var totalt feil. Valgte dermed å komme oss tilbake på riktig spor og ta en god pause i den deilige sola, herlig!
Vi er flinke til å kose oss når vi er på tur i lag, noe jeg setter stor pris på, for det er noe jeg sliter med å unne meg selv når jeg er på tur alene.

© Henrik Foss

Oppover mot skoggrensen var det fint å komme seg frem. Masse god puddersnø til hjemturen, og ingen tegn på at noen andre var foran oss i løypa. Naturlig nok valgte vi å følge kurvene oppover langs juvet, for å stjele høyde sakte men sikkert. Ca på 1800 bestemte vi oss derimot også for å avlegge et besøk bortom Steinmannen. Toppen var forsåvidt fin den med førsteklasses utsikt mot Lifjell, men denne omveien var både lang og kjedelig. Herregud, sakte men sikkert oppover i evig tid. Det var bare å legge hodet i hetta og reflektere over usikre tanker, masterpensum og corona...
Idet vi ankommer Steinmannen smeller det inn kraftig vind, fra påsketilstander til midtvinters på 2 sekunder. Bare å gå og holde varmen. Herfra holdt vi høyden over kvotene mot Mælefjell sørøst, like greit å ta med denne også. Midtveis her måtte dunjakka og ullvottene på, det var så grisekaldt! Nå sto endelig selveste Mælefjellet for tur, endelig!

© Henrik Foss

Det gikk overraskende fort bort og opp til toppvarden av Mælefjellet. Om det var fordi vi hadde avstikkeren til Steinmannen friskt i minne eller vinden som piska på hetta er dermed et godt spørsmål. Vi ble ikke lenge på toppen, men fant le bak den massive varden til å gjøre oss klare for nedkjøringen.
Fin nedkjøring store deler av veien. Vi holdt høyden gjennom hele dalen og bort til skoggrensa. Forsøkte en lengre lunsj her uten dunjakke, men det skulle vise seg å bli kaldt.
Nedkjøringen gjennom skogen var morsom, med varierte utfordringer. Vi hadde lagt opp sporet på veien opp som en lederlinje på veien ned så her var også gode nedkjøringforhold beregnet inn i likningen.

© Henrik Foss

Fort gikk det ned til bilen. Ansiktene var tydelig herja med av både sol, vind og piskende snø. Alt i alt en meget bra dag i fjellet og et etterlengtet besøk til Mælefjell var herved over. Takk for turen Oda og gratulerer med din første Peakbookregistering! La det ikke bli lenge til neste gang.

GPSen har tydeligvis ikke hatt ork til å registere hele turen, det ble dermed ikke GPStrack... piss meg i øret.

© Henrik Foss