Endelig Snønipa (25.04.2012)

© Morten Helgesen

Endelig Snønipa

Jeg har sett på denne snøkjempen på kartet mange ganger og drømt om tur hit ved minst et par anledninger. Har diskutert det med Øyvind et par ganger og lagt planer, uten at det hadde blitt noe mer ut av det. Så i forbindelse med epostkorrespondane tirsdag morgen, skriver Ole-Petter i en bisetning at han skal på Snønipa i knallvær.
En planlagt tur til Vangsen dagen før var gått i vasken pga. plutselig dårlige værmeldinger og vestlandssuget er stort og oppdemmet etter mange år med få turer til fagre vest.
Jeg sjekker værmeldingene. Yes værmelding. Sjekker med Julia og spør Ole-Petter om han vil ha følge.

© Morten Helgesen

Kjørteturen, en tur i seg selv

Tirsdagen forløper ganske grått, men da jeg er pakket og klar til å kjøre litt over kl. 17 klarner det opp fra øst. På kjøreturen vestover kjører jeg hele tiden mot skysystemene, men de trekker seg respektfullt unna og hele turen skjer i stekende sol under en blå himmel.
For meg som ikke har kjørt denne veien på mange år, er det spennende. Veiarbeid på Filefjell, grønne trær i Lærdal og ikke minst de bredekte fjellene rundt Fjærland og videre.
Møter til slutt Ole-Petter i Stardalen i kveldinga og vi overnatter i bilene våre på en rasteplass nede i dalen.

© Morten Helgesen

Tidlig start, men ikke tidlig nok

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Ole-"online"-Petter har de siste værmeldingene som tyder på at det tidligere så lovende værvinduet har blitt kraftig innsnevret. Vi bestemmer oss for å starte allerede kl. 6 om morgenen, noe som i ettertid viser seg å være i seineste laget.
Jeg ligger allerede våken og småhutrende i soveposen da alarmen går halv seks. På innsiden av vinduene er det et tykt lag med rim, men dasglyset er i det minste på god vei. Etter en kjapp morgenrutine kjører vi opp til Høyset og parkerer i veikanten.
Snøen oppover er beinhard, og kortfellene trenger en god del hjelp fra skistavene for å gi tilstrekkelig feste. Ved Haugastøylen blir underlaget bedre selv om det fortsatt er hardt.
En rekke ras har gått den siste tiden og vi jobber oss over flere rastunger på vei opp hit.
Etter en del slitsom, glippete gange, når vi endelig opp i morgensola og står foran tunga på Haugabreen, en ganske voksen bretunge når man er vant til Jotunbreer. I sør er allerede en skyfront på vei inn og legger en liten demper på humøret. Vi håper på det beste og fortsetter opp breen.

Ikke så lurt, men fin trim

© Morten Helgesen

Over den første kneika på breen flater det ut og vi får et tynt lag tørr snø under skiene. Ole-Petter er litt i førersetet på denne turen - det er jo hans tur. Planen var å gå "normalruta" og rundt opp mot toppen fra nordøst. Videre innover breen ser det flatt og fint ut, og Ole-Petter slenger et spørsmål ut i lufta om det kunne vært en idé å gå over til voks?
Jeg, en ekte blåvoksfan, griper forslaget begjærlig og stopper straks for å bytte kortfeller mot smøring. Ole-Petter sier han vil gå litt videre og se først. Han blir raskt en liten prikk og forsvinner mens jeg styrer med skia. Til tross for ny gli tar det lang tid å gjenvinne øyenkontakt. I mellomtiden bestemmer han seg for en ny rute, opp østflanken sør for toppen hvor det er en rekke gamle skispor.
Jaha, tenker jeg. Det smarte da hadde vel vært å gravd frem fellene igjen, men det ligger en høy dørstokk her av umiddelbar latskap. Jeg inntar i stedet en vente-og-se-holdning og tar opp jakten i den halvbratte flanken. Det går bra en stund, men etter hvert som underlaget blir løsere, blir også stigningsgraden lavere. Det blir mye kryssing og en lang distanse å gå opp en kort flanke.

© Morten Helgesen

Jeg er ganske ferdig når vi er oppe, godt det ikke var 100 høydemeter til liksom. Sola er borte bak høye skyer og det blåser skikkelig surt der oppe. Etter å ha gått i vindstille i bare trøya så langt, er dette en kontrast! Selv med dunjakke er det kjølig. Lyset er flatt og kjedelig og utsikten er ikke lenger så spennende når det meste smelter sammen i en konturløs hvit krem. I vest og nordvest er det fortsatt sol, men det blir så langt unna. Og jeg som hadde gledet meg sånn til å fotografere i helt nye trakter. Blyloddet av en telelinse som ligger i bunn av sekken gidder jeg ikke en gang å fiske frem på turen.

© Morten Helgesen

Flere topper

Det blir ingen lang pause på Snønipa, men morgenen er fortsatt ung og jeg kan godt tenke meg et par topper til på turen, noe Ole-Petter ikke har det minste i mot. Så i stedet for en kjapp retur ned der vi kom opp, runder vi ut på breen og krysser nord-nordøstover i det beste silkeskiføre over en ubrutt breflate. Vi pauser oppe ved en mektig vindgryte rett vest for 1710-toppen på Myklebustbreen før vi runder oppom den.

© Morten Helgesen

Så gjenstår kun en siste topp, 1712-punktet nord for Kvannefjellet. Her må vi opp en snøbakke som ser styggbratt ut, noe den også viser seg å være. Heldigvis er det ikke noe tegn på rasfare her og vi kan også trekke ut til høyre på en rygg før den bratteste del av bakken. Vi snuser nok på borti 45 graders helning, men snøen er fin og fast under et lite løst lag på toppen.
Heller ikke denne toppen innebærer noe langt stopp. Til det er vinden for bitende og lyset for kjedelig, men jeg får i det minste et morsomt ak på baken ned den bratte mjuksnøen.

Flatt lys er kjipt!

Lyset er nå temmelig flatt. Vi ser nesten ingenting, men lirker oss forsiktig ut på øvre del av Haugabreen. Heldigvis er det meste av breen temmelig jevn og fin, så vi kan holde en viss fart uten å føle at vi setter livet i fare. Lenger nede kommer vi inn i et belte med mye sprekker og her må jeg virkelig passe på for å ikke kjøre ut i en sprekk. Heldigvis er det gamle skispor som hjelper til med navigeringen.
Nedenfor breen føler jeg at jeg har rimelig god kontroll på rutevalg ift. oppturen vår. Det er fortsatt like flatt lys. Plutselig i løpet av et tidels seksund blir det mye brattere og jeg prøver instinktivt å svinge til høyre for å skrå inn i det som må være en forsenkning, men det er for bratt, og plutselig befinner jeg meg i fritt svev. En surrealistisk følelse. Faller ikke fritt mer enn 2-2,5 meter og lander forholdsvis mykt, men opplevelsen var likevel litt ekkel.
Nei, flatt lys er definitivt ikke optimalt i dette landskapet - eller på noen skitur for den saks skyld.

Perfekt timing, på en måte

Etter en noe slitsom plogetur ned stølsveien ankommer vi bilene nøyaktig samtidig med de første regndråpene. Kjøreturen hjem foregår i sprutregn (sludd på fjellet) fra start til mål.
De er heldige de som bor i f.eks. Sogndal, som har et slikt skiturmål bare en drøy times kjøring unna
Takk for turen, for meg en riktig eksotisk en sådan, Ole-Petter!

Flere bilder

GPS