Expedition Amundsen (27.02.2020)

Data

Tid:
27 timer og 15 minutter

Plassering individuell klasse:
11

Total plassering:
16

Vekt på pulken ved start:
46 kg

Vekt på pulken ved målgang:
43 kg

Pauser undervegs:
Hellevassbu: 3 timer
Litlos: 2 timer
Viersla: 4 timer

Tiden før løpet

Expedition Amundsen er et løp jeg har hatt i tankene helt siden jeg leste om dette i 2015. Siden da, har jeg hatt planer om å melde meg på hvert eneste år, men av ulike grunner har det alltid endt med at jeg har tenkt "Neste år". I løpet av høsten 2019 tok jeg meg selv i nakken. Det var nå slutt på å utsette dette, og i november, meldte jeg meg på til trekningen av en plass. I desember fikk jeg den gledelige mailen om at jeg var tildelt plass. Nå var det bare å starte forberedelsene. Nå skulle det endelig skje.

Trening

Jeg tilbrakte julen på hytten på Filefjell. Her fylte jeg pariserpulken med to vedsekker. Disse veide rundt 20 kg hver. Derfor fikk jeg trent godt med minimumsvekten jeg skulle ha i pulken under løpet. Det ble flere turer til og fra Sulebu, og målet var å bli vant til pulken og samtidig finne et marsjtempo jeg jeg kunne holde 100 km.

I starten av januar, gjorde jeg en avtale med en dekkforhandler om å hente noen brukte bildekk jeg kunne trene med. Jeg hentet fem dekk, boret hull i dem på begge sider, laget en løkke av tau på hver side og koblet dem sammen med karabinere. På denne måten er det enkelt å koble dem sammen og ta dem fra hverandre/koble på eller av et ledd. Det fremste dekket var koblet sammen med et lengre tau som igjen var koblet med en karabin til en tauløkke i selen. Jeg brukte det samme taudrag-prinsippet jeg har god erfaring med fra før.

Dekkene ble brukt jevnlig. Jeg startet med to dekk og økte på til tre etterhvert som jeg ble sterkere. Øktene varte fra en til to timer og distansene varierte fra 6 til 10 km. Dekkene veier rundt 9 kg. Friksjonen som oppstår når man drar dem på grus, kan sammenlignes med vekten av en pulk på 40 kg på snø. På asfalt, er friksjonen så stor at det tilsvarer mye mer. Jeg fikk derfor godt utbytte av denne treningen.

Det var ikke mange i Bergen som var vant til å se folk som slepte på bildekk. Dette gikk fort opp for meg. I løpet av treningsperioden var det vanlig at folk kom bort og spurte hva jeg trente til. Noen spurte om det var i orden å ta bilder, en bilist holdt på å krasje i bilen foran da han stirret litt for lenge på meg, en fotballtrener hadde observert at jeg en dag dro på flere dekk enn dagen før. En full mann spurte til og med om han kunne få sitte på dekkene mens jeg dro dem. Felles for dem alle var at de ønsket meg lykke til og synes dette var utrolig kult.

I Bergen regnet det hver eneste dag i hele januar og store deler av februar. Jeg lette stadig etter en helg med noenlunde greit vær for å ta en langtur på Finse med pulken, men dette var bare å glemme. Storm og uvær hindret meg hver gang. Da det nærmet seg start, var jeg litt irritert over at jeg ikke hadde fått nok langturer på ski med pulken i løpet av de siste månedene. Det var ikke noe å gjøre med, og jeg måtte bare trøste meg med at jeg hadde gjort det jeg kunne for å vende kroppen til vekten og belastningen. Under oppkjøringen til neste år, vil jeg prioritere dette høyere.

Utstyr

Enhver utøver er pålagt å følge pakklisten til arrangøren. Dersom man ikke har dette utstyret til mønstringen, kan det bety at man ikke får delta. Det meste av utstyret på listen, hadde jeg fra før, men jeg kjøpte likevel en ny pulk, drag og sele fra Fjellpulken. I tillegg gikk jeg til anskaffelse av et vintertelt fra Helsport. Helgen før løpet, dro jeg opp på hytten for å teste pulken og øve på effektivt oppsett og nedtrekk av teltet.

Da jeg skulle pakke utstyret i pulken hjemme før jeg dro, brukte jeg en badevekt for å veie alt og forsikre meg om at jeg var over 40 kg uten fulle drikkeflasker, forventet mengde mat og fuel jeg kom til å bruke på turen. Jeg slet med å få den over grensen, og måtte ty til vektskiver til manualer for å klare det. En pakksekk med fem vektskiver ble derfor pakket ned. Jeg er nok sikkert blant de få som har drasset med seg slikt over Hardangervidda.

Dagen før løpet

Denne dagen brukte jeg til å gjøre noen siste små ærend. Like før jeg dro mot Eidfjord, skulle jeg skifte batteri på skredsøkeren. Da knakk plutselig en del på det ene batterifestet. Denne var altså nå helt ubrukelig. Jeg måtte derfor en rask tur innom Platou og kjøpe en ny. Dro fra Bergen kl 15.30 og ankom Eidfjord rundt kl 18.00. Jeg parkerte utenfor idrettshallen og fikk hjelp til å bære inn pulken. I hallen traff jeg Crister, en kompis fra studietiden i Bodø som nå jobber i Åsnes.

Etter en innsjekk og mønstring av utstyret, festing av startnummer på pulken og en siste vektsjekk, ble den sendt avgårde med traileren. Kvelden ble tilbrakt på Quality Hotel Vøringfoss med deilig og solid middag, prating med andre forventningsfulle deltakere etterfulgt av prerace meeting. Kvelden ble ung, og til min store forbauselse sov jeg godt denne natten. Det pleier jeg ikke å gjøre før konkurranser.

Løpet starter

Etter en god frokost, satte jeg meg på bussen som skulle frakte oss til Haukeliseter. Vi dro klokken 08.00. Det var ikke mye liv på bussen. Kun et fåtall snakket med hverandre. Stort sett var det skremte, håpefulle og forventningsfulle blikk rundt meg. Alle enten visste, trodde de visste eller visste ikke hva de gikk til. Selv gledet jeg meg bare til å være igang. Strategien var klar. Jeg skulle konsentrere meg om tempoet, mat og inntak av væske. For ikke å snakke om å samtidig slappe av i hodet og la tankene vandre.

På Haukeliseter var det noe kaos med mye ski og pulker, men jeg fant omsider mitt. Jeg hadde bestemt meg for å ta med to par ski. Det er egentlig kun pålagt med en ekstra, men for det første slet jeg som sagt med å komme opp i vekt på pulken. I tillegg kom jeg på noe lurt. Jeg festet langfeller på det ene paret og kortfeller på det andre. På denne måten slapp jeg å skifte feller. I stedet sparte jeg mye tid på å bare bytte ski.

Jeg klargjorde dagstursekken med alt det mest nødvendige jeg kom til å trenge underveis mellom sjekkpunktene. I denne hadde jeg en liter varmt vann på termos, ekstra ulltrøye, skismurning, kart, hodelykt, mat, kaffepulver og Maxim energi-drikk.

I tillegg plastret jeg og teipet begge beina, tok en pose med en blanding av nøtter og snop i lommen på jakken og GPSen i den andre.

Det klassike hagleskuddet gikk og starten var igang. Jeg innså ganske fort at jeg hadde plassert meg selv litt for passivt i feltet. Ved å plassere meg i midten, havnet jeg midt i kødannelsen på flasketuten. Mens de fremste kom seg hurtig rundt svingene og sørget for et stadig voksende gap, ble jeg stående bak flere som knotet seg oppover. Å gå ut på siden i løssnøen koster mye krefter, og det er ikke sikkert man klarer å komme seg inn igjen lenger fremme. Jeg kan bekrefte det Morten advarte om på forhånd: Folk er ikke særlig villig til å slippe deg forbi. Da jeg så spor som ledet ut til siden, nølte jeg ikke. Jeg gav gass, kom meg forbi og presset meg bestemt inn i hovedsporet lenger oppe. Slik gjorde jeg flere ganger. I en sving kjørte jeg hele pulken over skiene til en som jobbet med å komme seg rundt. Heldigvis bare smilte han.

Til slutt hadde jeg tatt innpå teten. På toppen av den første bakken lå jeg nå som nummer 15 og det ble et stort gap fra oss og bak til de andre. Svetten silte etter denne første bakken, men jeg følte meg ikke veldig anstrengt. Jeg tok en god slurk med vann og energidrikk og fulgte teten. Det var et veldig greit tempo for min del. Været var bra. Overskyet og ikke et vindpust. Lyset var derimot ganske så flatt.

Det var en fordel at jeg hadde gått fra Haukeliseter til Hellevassbu tidligere. Jeg husket hvordan terrenget var, og da vi var kommet opp de største bakkene, flekket jeg av meg skiene med langfeller og tok på meg dem med kortfeller. Hev også i meg en god håndfull med nøtter og kjeks. Kortfeller i mohair er en ren drøm, og anbefales på det sterkeste. Supert feste og solid gli. Nå kunne jeg seile avgårde og bruke minimalt med krefter. Hanket inn et par plasseringer også. Forsøkte å tenke at det fremdeles var tidlig i løpet og at det derfor var viktig å ikke bli for ivrig, men krefter hadde jeg foreløpig nok av.

Jeg spiste og drakk jevnt og trutt mens jeg gikk. Litt slitsomt i fart, men det er viktig å gå jevnt og kontinuerlig og ikke stoppe. Det var en glede å omsider se hyttene på Hellevassbu. Jeg freste ned den siste bakken og kom inn hit klokken 17.05 som nummer 9. Jeg hadde da brukt 4,5 timer hit. Etter å ha registrert meg, ble jeg fort usikker på om jeg skulle ta en, to eller tre timer hvile her. Det var to stykker som hadde planer om å gå direkte videre til Litlos uten hvile. Jeg følte meg ikke veldig sliten. Skulle jeg henge meg på dem? Etter å ha havnet i en hyggelig prat med en erfaren frivillig funksjonær, fortalte han at dette ikke var lurt. Han forklarte at de mest erfarne traverne stort sett tar tre timer hvile her på Hellevassbu. Jeg tok derfor en beslutning om å følge den opprinnelige planen min om tre timer hvile her.

Jeg slo opp teltet, lempet inn utstyret og fikk i gang primusen. Jeg kokte vann til en feltrasjon og til drikkeflaskene mine. Nysnø er stort sett bare luft, så det tok tid å koke opp 3 liter. Jeg passet på å få i meg rikelig med mat og drikke mens jeg satt i teltet. Jeg gjorde meg ferdig med all koking og påfyll til drikkeflaskene før jeg la meg i soveposen, slik at jeg slapp å styre med dette før jeg skulle dra. Jeg beregnet en halvtime til å kle på meg, ta ned teltet og pakke pulken klar til jeg var klar til å gå. Etter å ha skiftet til tørre sokker og tørt ullundertøy, var det deilig å legge seg i soveposen for en liten hvil. Jeg sov derimot ikke. Var veldig spent. Samtidig hørte jeg stadig folk utenfor "Jeg tenker to timer hvile i stedet, er du med på det?", "Jeg stikker nå". Alle disse samtalene mellom de beste, gjorde meg stresset. Skulle jeg gjøre det samme eller følge planen? Jeg hadde bestemt meg for å følge planen, så fikk folk bare gjøre ting på sin måte.

Da jeg kom ut av teltet etter å ha pakket sammen alt innvendig, måtte jeg la meg fascinere av toget med hodelykter som kom strømmende inn mot Hellevassbu. Til tross for at tre timer i telt på vinteren går forrykende fort, følte jeg samtidig at jeg hadde vært her i en evighet. Folk kom altså fremdeles inn. Etter å ha pakket sammen campen i en fei, var jeg klar til å sette i marsj presis klokken 20.05.

Starten fra Hellevassbu til Litlos begynner med en slak og seig bakke opp til platået mellom Sandvikenuten og Buanuten. Beina kjentes bra ut, og jeg merket at tre timer hadde gjort godt. Til tross for at jeg følte meg relativt fin fra før, hadde jeg nå mye mer overskudd. Jeg startet med langfeller opp denne bakken, men fant fort ut at dette ikke var noen vits. Skiftet etterhvert til ski med kortfeller. Fra toppen av platået ventet en lang og deilig nedoverbakke til Øyste Bjørnabotnen. Det var flott å se snøen føyke bak pulken. Jeg innhentet mange plasseringer på denne etappen. Sporet var stort sett godt synlig og det var kult å se lysene fra hodelyktene langt foran strekke seg som lange lys opp mot himmelen. Jeg merket at temperaturen hadde sunket en del i løpet av kvelden. Det var fremdeles overskyet, lite vind, men frostrøyk i luften.

Jeg fylte jevnlig på med nøtter, kjeks og væske underveis. Etterhvert som jeg hadde passert de som lå nærmest foran meg, ble jeg gående for meg selv med bare mitt eget lys fra hodelykten å se i en ellers bekmørk natt. Det er noe psykisk nedbrytende med dette i lengden, men jeg forsøkte å tenke på alt mulig annet. Etterhvert fant jeg frem ørepluggene og litt musikk som motivasjon.

Like før nedkjøringen mot Kvennsjøen, ble det steinhard skare. Jeg mistet sporene og måtte opp med GPSen for å sjekke kursen et par ganger. Etter artig sikksakk-kjøring kom jeg omsider ut på Kvennsjøen. Jeg merket at jeg nå var trøtt, og at det allerede hadde vært en lang tur. Lysene fra Litlos kan ses allerede herfra, men det er laaangt bort dit. Dette hjalp ikke akkurat på psyken. Jeg måtte roe ned tempoet noe på de siste kilometerne inn hit. Jeg begynte å lure på om en times hvile kom til å bli for lite. Jeg var redd for å gå på en saftig smell. Jeg tenkte og vurderte så det knaket. Dersom jeg bestemte meg for å ta en time, ville dette være for kort tid til å slå opp teltet. Jeg måtte da bare sette meg i en vindsekk og presse i meg mat og drikke. I denne kulden visste jeg at det kom til å bli en hatefull opplevelse. Ville dette i så fall holde til å hente inn de nødvendige kreftene jeg trengte for å holde tempoet mitt oppe, eller ville jeg bare risikere å gå på en smell som gjorde at tempoet kom til å gå drastisk ned på de kommende etappene?

Like før jeg ankom Litlos, var jeg såpass trøtt, sliten og døsig at jeg av sikkerhet og strategimessige grunner bestemte meg for å slå opp teltet og ta to timers hvile. Midt ut av ingenting i mørket, fikk jeg et kamera opp mot ansiktet. Fotografene til Åsnes er flinke til å skape overraskelsesmomenter. Her skal ingen få tid til å forberede seg til å fremstå som mindre sliten enn de egentlig er. Det er jo også slik man fanger virkelighetens øyeblikk. Med tanke på at jeg i det øyeblikket var full av is og snørr i trynet, håpet jeg at dette klippet ikke kom med på filmen.

Jeg ankom Litlos klokken 23.30, og hadde hittil brukt 11 timer fra start. Temperaturen her var - 20 grader og i tillegg blåste det en sur vind. Da jeg skulle registrere meg i underetasjen på hytten, var det fristende å slå av en liten prat med funksjonærene for å slå ihjel litt tid til å varme seg, men det gjorde jeg ikke. Her var det fort inn og ut.

Jeg slo opp teltet i en fei, og lempet inn alt av utstyr. Jeg hadde nok varmt vann igjen fra kokingen på Hellevassbu, så jeg hadde ikke behov for å fyre primus. La meg ned i soveposen og fikk i meg rikelig med vann og mat. Denne gangen ble det halvfrosne brødskiver med peanøttsmør og leverpostei.

To timers hvile kan høres greit ut, men nødvendige gjøremål som oppsett/nedrigg av telt, påkledning, pakking, klargjøring og registrering ved ankomst og avreise er også inkludert i denne hvilepausen. Derfor er det ikke lange tiden man får nede i soveposen. Dersom en også skal smelte snø til drikkevann blir det enda mindre tid til hvile. Jeg fikk duppet av i noen minutter, men turde ikke å sovne. Da ville det bli blytungt å starte igjen.

Klokken 01.30 forlot jeg Litlos og startet på neste etappe mot Viersla. Jeg kjente på at jeg var trøtt. Jeg frøs raskere, og kroppen brukte noe tid på å bli ordentlig varm, men den slake motbakken jeg nå startet med, hjalp godt med å få blodsirkulasjonen skikkelig i gang.

Det var bekmørkt og jeg hadde igjen kun lyset fra hodelykten min å se på. Frostrøyk og en småkjølig vind fra siden, laget skikkelig is og rim i skjegget. Jeg forsøkte å rette tankene mot alt mulig annet enn det faktum at jeg bare var litt over halvvegs. Jeg øvde blant annet på salgsteknikker og latet som jeg var i en samtale med en vrien kunde der jeg forsøkte å håndtere forskjellige innvendinger. Etterhvert gikk tankene mer over i mat, hvor mye jeg gledet meg til en dusj og en seng.

Jeg tok etterhvert innpå en dame. Hun het Miriam. Vi småpratet litt, pushet hverandre og byttet på å gå i front. Jeg kunne se på henne at hun hadde dratt mye pulk i sitt liv. Jeg spurte om hun hadde gått tidligere. Hun hadde deltatt 4 ganger før og var godt kjent med ruten. “Dette er siste gang” sa hun mens hun på et tidspunkt hang på stavene. Jeg tenkte det kun var noe hun sa der og da. Jeg spurte henne hva hun estimerte at slutttiden hennes ville være. Hun så for seg rundt 28 timer. På dette tidspunktet hadde jeg selv ikke peiling på hvilken tid jeg ville klare. Jeg var altfor trøtt i hodet til å ta regnestykket om et estimat. Ikke visste jeg noe om ruten fra Viersla til Maurset heller. Miriams estimat skulle derimot vise seg å stemme veldig bra. Hun endte med å bli beste kvinne i løpet og kom inn på tiden 27 timer og 59 minutter. Da vi traff hverandre igjen på hotellet etter felles middag på lørdagen, ble vi stående å mimre om dette øyeblikket. Hun hadde vært helt i toppen blant kvinnene i dette arrangementet flere ganger. Avslutningsvis fortalte hun at hun mente det hun sa på vidden, og gjentok “Dette var siste gang”

Etterhvert dro jeg fra Miriam, da jeg ønsket å holde mitt eget tempo. Passerte også et par lenger fremme. Den lille praten med Miriam gav motivasjon og krefter. Ofte er det ikke mer som skal til, men jeg passet hele tiden på å ikke bli for ivrig. Klokken passerte etterhvert 04.00 og kilometerne gikk sakte men sikkert unna. Jeg begynte etterhvert å hate ganske kraftig. Jeg var veldig trøtt, konstant sulten og tørst. Håndfullene jeg tok med nøtter, gav bare metthetsfølelsen i maks 10 minutter. Lite hjalp det at tanken på at distansen som gjenstod var lang, og at det var like bekmørkt. “Faen ta!” tenkte jeg. Dette er ikke bare beintøft fysisk, men det er vel så knalltøft psykisk. Jeg lærte at nøkkelen er å ikke fokusere på det som kommer, men ta et steg av gangen og holde seg opptatt med andre tanker. En kommer ikke fortere frem av å stresse og ønske å ville være fremme. Dette tar bare unødvendige krefter. Dersom man holder et tempo man vet man klarer i lengden, stenger ute tanker om distansen, men heller tenker en kilometer av gangen, unngår pauser med stopp underveis, drikker og spiser jevnlig og har en positiv innstilling, kommer man omsider frem. Dette var fremgangsmåten min nå.

Det var en sann glede å omsider se lysene fra hytten på Viersla. Her er alle deltakere pålagt å ta 4 timers pause. Jeg har aldri sett mer frem til en hvil enn det jeg gjorde nå, og hadde i løpet av de siste tre timene gledet meg enormt til å sett opp teltet og krype i soveposen.

Lysene ble selvsagt ikke sterkere og det så ikke ut til at jeg kom nærmere. Det føyket godt over Vierslamyrane og jeg kjempet på. Jo fortere jeg kom inn, jo tidligere kunne jeg også starte igjen. Klokken 06.15 ankom jeg flaggene ved hytten, og ble møtt av en kvinnelig funksjonær av det som hittil i mitt liv er den beste klemmen jeg har fått. Nesten litt rørende. De gratulerte med å ha kommet så langt. Jeg fikk registrert meg, og fant en plass å slå opp teltet. Det var ikke mange som stod her fra før, så det var tydelig at jeg var langt oppe på resultatlisten.

Etter å ha fått opp teltet, måtte jeg igang med snøsmelting til både drikke og mat. Det viktigste nå, var å fylle opp lagrene med væske og næring. Søvn måtte bli pri 2. Da jeg satt å fylte på med snø i kjelen, holdt jeg ved flere anledninger på å falle rett over primusen og velte kjelen fordi jeg var så trøtt. Øynene gikk opp og igjen hele tiden.

Etter at alle flasker var fylt opp til siste etappe og jeg hadde fått i meg en feltrasjon og mye vann, satte jeg alarm på GPSen og kunne endelig krype ned i den varme vintersoveposen. Jeg var likevel livredd for å forsove meg. Jeg la derfor GPSen så nærme øret som mulig.

Med ett våknet jeg brått. Det var helt lyst. “HERREGUD! Hva er klokken?”. Den viste heldigvis bare 08.45. Jeg skulle ikke begynne å gå før klokken 10.15, så jeg hadde god tid. La meg ned igjen og døste til alarmen ringte klokken 09.15. Det ble ikke mer enn 1 time søvn til sammen. Det fikk duge. Jeg kledde på meg og presset i meg noen skiver. Det fristet uhyre lite med 30 nye km nå. Merket godt at jeg hadde gått langt. Hofter og lår var ømme og jeg brukte noe tid på å pakke ned alt sammen. Likevel trøstet jeg meg med at det nå var sjarmøretappen som gjenstod.

Det snødde og blåste på teltduken. Da jeg åpnet luken, ble jeg møtt av et skikkelig ruskevær. Etter at jeg hadde pakket sammen campen, var det lite fristende å ta av dunjakken og få på seg den frosne pulkselen, men i slike tilfeller er det bare å få det gjort fortest mulig. Jeg registrerte utsjekk og var klar til å gå klokken 10.15.

Beina var blytunge og slett ikke klar til å begynne å gå igjen. Tok det noe rolig i starten. Det hjalp på motivasjonen at solen kom frem. Det blåste fremdeles surt, men man kan ikke forvente så mye annet av Hardangervidda på denne tiden.

Jeg merket at sultfølelsen var stor. Stappet i meg nøtter jevnt og trutt, men det hjalp ikke. Hodet var slitent og det var tungt å se på noen som gikk langt foran meg. De var bare små prikker og fikk det til å se så langt ut. Ønsket heller å ikke se noe foran meg. På dette tidspunktet klarte jeg ikke å tenkte på noe annet enn målområdet.

Jeg bestemte meg for første gang på turen å ta av kortfellene og smøre med blått. Det var et bra valg. Jeg fikk nå enda bedre gli og brukte ørlite mindre krefter. Forsøkte å gli så lenge som mulig på hvert steg. Solen skinte og været var nydelig. Vinden gav seg imidlertid ikke og jeg måtte stoppe noen ganger for å henge på stavene, strekke ut ryggen, lage noen grimaser og motivere meg selv.

Tempoet mitt hadde dalt, og etter å ha kommet 12 km inn i denne etappen og 72 km i løpet, slet jeg nå mest på hele turen. Jeg fikk en psykisk knekk av tanken på at jeg hadde kjempet så mye hittil på denne etappen, og at jeg ikke engang var halvveis. Da jeg tenkte på målområdet på Maurset og hvor deilig det skulle bli å komme dit, måtte jeg gråte litt for meg selv. Jeg forsøkte nå å glemme alt som het tid. Nå kom jeg bare i mål når jeg kom i mål. Det fikk ta den tiden det tok.

Sildabudalen var som forventet, evig lang. Jeg utnyttet tiden til å se meg rundt og nyte dette nydelige viddelandskapet. Paddeflate og lange strekninger, men også noen kuperte fjell her og der. Det var mye snø i år. Alt var helt hvitt og ikke en eneste bar stein å se på toppene rundt. Vidunderlig. Dette fikk meg inn på andre tanker enn distansen som gjenstod, og plutselig hadde jeg kommet et stykke uten å i det hele tatt tenke over det.

Like før jeg rundet Sildabunutane, tok jeg igjen to lag. Jeg fikk en skikkelig energiboost av å gå forbi dem, og nå var målet å bare holde dem bak meg. Jeg så med en gang at de ikke hadde krefter til å holde følge, og jeg laget fort et stort gap til dem. Lenger fremme tok jeg igjen enda en. Hun hadde deltatt flere ganger før, og jeg spurte da om det var grei skuring herfra til mål. “Det er lenger enn du tror og det er ikke bare nedoverbakker igjen” svarte hun bare. Ikke akkurat det svaret jeg ville ha, men jeg lot det ikke påvirke meg. Etter en rask titt på GPSen, så jeg at det nå ikke var langt til mål.

Jeg kom omsider over kneiken og kunne nå se riksveien. Dette var en bekreftelse på at jeg nå nærmet meg for alvor. Ny energi strømmet gjennom kroppen. Jeg tok et blikk opp på Berakupen mens jeg staket meg nedover den slake bakken. Denne toppen har jeg vært på flere ganger som barn da familien lånte hytten til mine besteforeldre på Garen. Jeg kom nå altså inn i et område jeg var godt kjent.

Flagget ved siste checkpunkt dukket opp. Her er alle utøverne selv ansvarlig for å klippe i Amundsen-passet. Kom meg ned dit og fikk gjort dette før jeg durte på videre. Passerte et tomannslag mellom Fagernuten og Store Bjoreinuten. Jeg hadde sett på klokken at 26-tallet fremdeles var innen rekkevidde, men dersom jeg kom til å klare det, ville det bare være såvidt. Dette var målet mitt nå. Under 27 timer. Det føyket godt opp den siste bakken mot flagget på platået nord for Drøllstøl. Herfra var det bare å stake i vei nedover og følge stikkene.

Nedover Nyestølslia lå et godt lag med fersk nysnø. Dette var helt ypperlig, da jeg kunne stå beint nedover og regulere farten ved å veksle mellom å stå i sporet og renne i nysnøen. Etter en behagelig nedfart, kom jeg ut på den prepererte løypen. Jeg fulgte med på klokken hele veien og hadde innsett at under 27 timer var litt vel optimistisk. Det gikk ikke, men jeg ville likevel gi alt jeg hadde nå i innspurten.

Passerte flere som ikke deltok i løpet. De ropte og heiet. Ved Tverrlihaugen passerte jeg riksveien og fortsatte i løypen på andre siden. Etter en siste nedoverbakke kom jeg inn i målområdet. Her stod min onkel og tante, mor, far, søster og kjæreste og heiet. Det var et rørende øyeblikk. De gav meg flagget og jeg måtte få ut et lite gledesrop da jeg krysset målstreken. For et fantastisk øyeblikk. Tiden min ble 27.17 timer. Noe jeg er strålende fornøyd med. Den colaen jeg fikk i målområdet er den beste jeg noensinne har smakt. Etter å ha snakket litt med familien, var det på tide å veie pulken og vise at nødpriviant og nødfuel ikke var rørt. Pulken veide 43 kg.

Etter løpet

Etter å ha tatt farvel med familien, som skulle videre til Geilo, kjørte jeg og Natasha ned til Quality Hotel Vøringfoss. Hun hadde kjøpt både øl, snop og chips til meg. I tillegg stoppet vi innom bensinstasjonen i Eidfjord og kjøpte en baconpølse. Senere på kvelden ble det to middager på meg fra det asiatiske gatekjøkkenet. Det ble med andre ord inntatt en grei mengde kalorier denne ettermiddagen og kvelden. Også helt fantastisk å ta en dusj og slappe av på et hotellrom etter en slik tur.

Lørdag kveld ble det avholdt en fantastisk middag for alle deltakerne på Eidfjord Samfunnshus med Aleksander Gamme som host. God mat, hyggelige samtaler og show. Søndagen var det utsjekk og hjemreise til Bergen. Min første gjennomføring av Expedition Amundsen var et faktum og jeg visste allerede før start at jeg kommer til å delta hvert år fremover, såfremt jeg får tildelt plass. Jeg vil rette en stor takk til Xtrem Eidfjord, Åsnes og alle frivillige for et fantastisk arrangement. Profesjonaliteten de viser er helt enestående. Også en stor takk til Natasha og familien min for all støtte.

Kart