Svartkollen - Eidskog (12.02.2020)

Svartkollen sto ikke øverst på turprogrammet denne ettermiddagen. Jeg hadde egentlig tenkt meg lengre østover i Eidskog først. Men da jeg kom kjørende på fylkesvei 21 og nærmet meg Ljøner, bestemte jeg meg for i hvert fall å sjekke ut Ljønervegen og se om denne veien var åpen for allmenn ferdsel. Jeg hadde jo lagt merke til at denne veien passerer litt øst for Svartkollen, og at det ikke var tegnet inn noen bommer på kartet. Men det er så absolutt ingen garanti for at veien ikke er stengt...

Været var igjen nydelig med sol og mye blå himmel. Mildt var det også, selv om det i skyggepartier kunne være igjen rim og frost på bakken etter en kjølig natt. Ljønervegen var våt og sølete der jeg passerte noen småbruk rett etter at jeg hadde tatt av fylkesvei 21. Jeg rullet forbi Nygard, og da dukket det opp et par skilt. På det øverste sto det "Velkommen til skogs", og det er jo en hyggelig melding å få. For å kjøre videre måtte man imidlertid betale vegavgift (kr 48,- for personbil), og det kunne gjøres via SMS. Jeg tenkte "Yes", det betyr at her er det bare å dure på innover, og man er faktisk ønsket velkommen. Betalingen med SMS gikk raskt og smertefritt, og jeg fortsatte videre nordover.

© Nils Haugene

Vegen ble tørrere jo lengre nord jeg kom. Etter hvert kom partier med is der telen ikke hadde gitt slipp. I skogen var det bart, men det hadde kommet et ørlite melisdryss nylig som fremdeles lå der sola og mildlufta ikke hadde fått tak ennå.

I krysset ved Vestre Støtjennet sto det en bil parkert, og bommen på veien som tar av mot sørvest, sto oppe. For ikke å risikere at jeg ble stående i veien for noen, parkerte jeg istedet på en veldig bred veiskulder 50 meter før (sørøst for) krysset. Her var det god plass til bilen.

© Nils Haugene

Jeg ruslet først bort til veikrysset hvor den andre bilen sto. Akkurat her var det temmelig glatt, så jeg tok det pent rundt bilen. Ferske spor i det tynne snølaget avslørte at andre også hadde gått forbi bommen og bortover veien mot sørvest. Jeg fulgte denne skogsbilveien nesten 300 meter inntil jeg forsvant inn i skogen oppover mot Svartkollen (386).

Etter en liten stund dukket det opp noen gule bånd på trærne. Det gikk en svak sti der båndene hang, og siden de fortsatte i den retningen jeg skulle, satset jeg på at disse kanskje ville føre opp til toppen. Men det var bare nesten... For på det flate området sør for toppen av Svartkollen ledet de gule båndene etter hvert feil vei, mot myra i vest. Der var det noen som hadde fyrt opp et bål, så jeg antok at det var de som holdt på der som også hadde hengt opp båndene.

© Nils Haugene

Jeg dreide nå mot nord og kom først opp på en snau kolle med mye lyng. Selve toppen på Svartkollen (386) ligger derimot noen meter lengre øst, inne i høy skog.

© Nils Haugene

På returen tok jeg en noe mer nordlig rute nedover mot øst. For det meste lettgått terreng og skog med store trær, så det var greit å ta seg frem. Bare på slutten, litt før jeg nådde skogsbilveien igjen, kom jeg inn i et område med små grantrær som sto veldig tett.

Etter denne turen var det ikke langt til en annen topp jeg hadde på blokka, nemlig Gravliberget (413). Så da krysset jeg fingrene for at det var mulig å kjøre videre nordover på Ljønervegen, og så fortsette over til Fjellskogen via Fjellskogvegen...