Ettermiddags- og kveldstur til Frostatinden (16.01.2016)

© Atle Solholm

Frostadtinden er et fjell mange av de jeg kjenner har vært på, så jeg fant ut at jeg også ville ta meg en tur dit. "Kjør Nakkedalen til endes," sa min sønn til meg, "og så parkerer du på parkeringsplassen du kommer til rett før veien begynner å gå nedover igjen mot Fiksdalen. Jeg gjorde som han foreslo, og la i vei på tur derfra. Jeg hadde stått opp litt sent denne lørdagen, og klokka var snart tre allerede, men jeg hadde hodelykt med meg, og dessuten litt nistemat.

© Atle Solholm

Fra Reset parkeringsplas går det to forskjellige stier/traséer opp til Frostadtinden, og skal man tro skiltene som står der, er begge veier omtrent like langt å gå. Den ene går omtrent rett sørover fra parkeringsplassen, og så rett opp på fjellryggen som strekker seg fra Vatneeidet til Frostatinden, og så følger den denne fjellryggen opp til Frostatind. Den andre, som jeg valgte, går først østover, opp Mellia, mellom Melen og Mellivatnet, og like til Vatneskaret rett sør for Oterfjellet, før den så følger en fjellrygg som tar deg opp på Frostatinden fra nord.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg traff ikke mange mennesker på denne turen, men omtrent halvveis opp til Frostatinden møtte jeg et ungt par som jeg spurte ut om hvor langt det var, hvor lang tid jeg måtte regne med og så videre. De forklarte hvordan traséen videre gikk, og sa jeg måtte regne med en times tid til før jeg var oppe; og så så de bekymret på meg og lurte på om jeg hadde hodelykt, for det begynte allerede å bli mørkt. Jeg bekreftet at det hadde jeg med, og takket for gode råd for turen videre; de ønsket meg god tur, og så fortsatte jeg oppover.

© Atle Solholm

Det meste av turen var stien helt bar, men opp fjellryggen sør for Oterfjellet lå det snø. Det gikk imidlertid likevel helt greit å ta seg fram, og snart stod jeg oppe på toppen av Frostatinden. Det var litt vanskelig å bedømme hva som var det høyeste punktet, så for sikkerhets skyld gikk jeg videre bort til Frostadvarden før jeg snudde og gikk tilbake. Varden her er større, finere og mer forseggjort, men det er uansett den østligste varden som er og blir det høyeste punktet. På tilbakeveien gikk det ganske greit å skli stående nedover der det var snø, og når snøpartiet var passert, var det bare å fortsette i kjapp gange den veien jeg var kommet opp. Helt på slutten ble det en litt annen trasé enn den jeg hadde benyttet på vei opp, men det var i grunnen bare fordi jeg ikke var kjent, og derfor ikke hadde valgi den korteste og beste veien da jeg startet.

© Atle Solholm