Lauvesnyta m/flere - Larvik (02.02.2020)

Opprinnelig var det planlagt en tur med både Frida og Julie i dag, men da Julie våknet opp med feber og influensasymptomer, og Frida forsvant over til en venninne, ble det solotur igjen. Jeg fant raskt en alternativ tur, og igjen endte jeg opp med å rulle sørover for å gå på barmark.

Parkeringsplassen ved Bjerke-gårdene var nesten helt full da jeg ankom. Mange ute på tur i det nydelige været denne søndagen. Landskapet her langs Lågen var stort sett helt bart og fritt for snø, men parkeringsplassen var helt dekket av is og snø. Tydeligvis en kald plass dette.

Grusveien som går sørover til Lauvesetra er stengt med bom like ovenfor parkeringsplassen. Nå sto bommen oppe, men det er skiltet at den stenges uten varsel. Så er nok lurt å benytte parkeringen.

© Nils Haugene

På vei oppover veien i starten, møtte jeg familier med barnevogn og eldre ektepar. De aller fleste som går her på en fin søndag har nok Lauvesetra som mål. Jeg derimot, skulle som veldig ofte gå utenfor allfarvei.

I en sving rett øst for Bjørketjerna tok det av en tydelig sti sørover. Dette er snarveien mot Lauvesnyta (227). Man kan også gå via Lauvesetra, men det er en god omvei.

Det lå igjen noe snø i stien her. Under det tynne snølaget var det i tillegg ganske vått. Jeg fulgte stien kun 250 meter inntil jeg skulle ut på første tur i bushen. Granskogen var tett langs stien der jeg svingte opp mot dagens første topp, Sørøst for Bjørketjerna (169). Både trærne og underlaget var fuktig, men dette bedret seg betraktelig litt før toppunktet. På selve toppen var det et skikkelig einerbuskas. To steiner var satt opp på der hvor eineren ikke hadde overtatt.

© Nils Haugene

Fra den første toppen gikk det en fin og tydelig rygg sørover. Jeg fulgte denne ryggen et stykke før jeg gikk ned mot øst og tilbake på stien.

© Nils Haugene

Stien jeg fulgte videre skulle man tro var tegnet inn med linjal på kartet. Nesten 600 meter er den snorrett før man møter en kjerrevei som kommer fra Lauvesetra. Så fortsatte jeg 200 meter til rett frem mot sørøst til et større kryss hvor en grusvei stoppet i en snuplass.

© Nils Haugene

I det store krysset hvor grusveien hadde sitt endepunkt, var det skiltet mot Lauvesnyta nordover. Litt rart egentlig, når toppen lå i sørøst... Men det gikk ikke lenge før stien svingte mot øst, og litt senere sørover. Så da ble det etter hvert riktig kurs. Det var en stor og tydelig sti dette, som i tillegg var blåmerket. Men den var ikke korrekt inntegnet på kartet... Den går i en mye mer nordlig bue enn hva kartet antyder.

Snart kom jeg opp på nordryggen på Lauvesnyta (227). Jeg fikk gløtt av utsikt innimellom underveis. På selve toppunktet var det noe begrenset utsyn, men jeg ruslet noen meter ned mot sørøst, og der så man langt i retning øst/sørøst.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter en kort pause på toppen av Lauvesnyta, fulgte jeg stien tilbake mot nord til jeg var litt under 200 moh. Der forlot jeg stien og svingte nedover mot vest. Mye av vestsiden på Lauvesnyta er svært bratt med små stup flere steder, men der jeg gikk ned var det bare en skråning. Og denne skråningen viste seg å være veldig fin å gå.

© Nils Haugene

I dalen mellom Lauvesnyta (227) og St. Hansås (202) går det en bred og veldig fin sti. Jeg fulgte den noen meter før jeg siktet mot nordryggen på St. Hansås. Denne toppen er også svært bratt på nærmest alle kanter. Ryggen fra nord derimot, var langt mindre bratt. Et lite tråkk fant jeg også på denne ryggen.

© Nils Haugene

Siden jeg nå kjente ruta opp til St. Hansås (202), valgte jeg å følge samme vei tilbake til den brede stien i dalen mot Lauvesnyta (227).

© Nils Haugene

Nå vandret jeg på denne stien bort til krysset jeg hadde vært i tidligere på turen. På denne etappen var stien bred som en kjerrevei, men noen plasser temmelig våt og sølete.

Fra krysset hvor grusveien sluttet og det var skiltet mot Lauvesnyta, fortsatte jeg på den samme, snorrette stien jeg hadde fulgt motsatt vei litt tidligere. Og jeg holdt meg på stien like lenge denne gangen... For der hvor jeg etter den første toppen (169 moh) hadde kommet ned på stien fra vest, tok jeg nå av opp mot øst. Her gikk det en gammel kjerrevei opp i et skar. Da det begynte å bikke nedover mot øst, dreide jeg nordover og opp mot neste topp, Budalsåsen Nordvest (163).

Stor forskjell på å gå oppe på rygger kontra nede i søkk og daler nå. Ryggene var tørre og fine, mens nede i dalsøkkene var det ofte veldig vått, og noen få steder rester av fuktig snø. Her på ryggen opp til Budalsåsen Nordvest (163) var det mye tørt gress, og en del små trær. På toppen derimot, sto det to forholdsvis store furuer.

© Nils Haugene

Jeg fikk dagens siste solstreif her på Budalsåsen Nordvest (163). Dagen var på hell, men jeg hadde ikke så langt igjen til bilen nå. På ferden tilbake til den skulle jeg plukke en topp til.

Under nedstigningen fra Budalsåsen Nordvest fikk jeg gløtt av utsikt nordover. Sola lyste opp toppen av åsene mens dalene var havnet i skyggen.

© Nils Haugene

Jeg fortsatte på et flatt område, delvis i hogstfelt og delvis i skogen, innimellom noen småkoller. Så opp dagens siste motbakke til toppen av Øktekollen (162).

© Nils Haugene

Dagens crux kom under nedstigningen fra Øktekollen (162). Denne toppen er også veldig bratt på flere kanter, og jeg hadde tenkt meg ned mot vest. Mange steder lå 1-meters høydekotene nesten oppå hverandre, og da er det bratt. Jeg siktet ned mot et område hvor det så vidt var en gleppe mellom høydekotene. Da var det ihvertfall håp om å komme ned. Og det viste seg å være rimelig greit. En avsats på et par meter valgte jeg å henge i buskene og så slippe meg ned, men jeg hadde nok komme trygt ned uten trærne også.

Etter det bratte partiet fulgte jeg en bekk nordover i en liten dal, og svingte så ut på grusveien. Deretter var det bare å slentre ned til parkeringsplassen igjen.

Bommen var nå låst, og på innsiden sto en bil og ventet. Hadde eieren her gått på en blemme og kjørt inn da bommen sto oppe? Mens jeg skiftet til tørt tøy, kom en bil til på innsiden. Sjåføren her hadde nøkkel til bommen, men så lenge jeg var på parkeringen kjørte ingen gjennom bommen. Så hva greie her var, vet jeg ikke...