Store Nipe m/flere - Nome (26.01.2020)

Værmeldingen antydet lavere temperaturer til uka og muligheter for snø selv i lavlandet. Var våren allerede over...? Jeg kastet nærmest dart på Peakbook-kartet i retning Vestfold og Telemark, og fant en ny topp jeg kunne bestige til fots. Denne gangen skulle jeg for første gang rusle rundt i skogene i Nome kommune. Gøy med nye beitemarker.

Store Nipe (369) ligger litt for seg selv blant rødnålene i dette området. Flere stier, traktorveier og grusveier går innover mot toppen og de mindre åsene rundt Store Nipe. For å spare tid og slippe å lete etter beste utgangspunkt, parkerte jeg der det mest sannsynlig ville være greit å parkere. Nemlig ved Helgen kirke. Dette gir ikke korteste vei til topps, men her var det i hvert fall ikke noe problem med parkering.

Fra kirken kunne jeg starte med å følge grusvei. Der denne sluttet ved en eiendom inne i skogen, fortsatte jeg videre på kjerrevei. Etter et par hundre meter svingte kjerreveien nordover, men jeg ville mer mot vest. Så da bar det litt nedover i skogen mot noen åkerlapper ved nordenden av Jøntvedttjønna. I nedoverbakken her var det mye kratt og småskog. Glad løvet var borte nå, så var det i hvert fall mulig å se fremover.

© Nils Haugene

Det lille jordet jeg skulle krysse var inngjerdet med noe som lignet mistenkelig på strømgjerde. Jeg var rimelig sikker på at strømmen ikke var på nå, men istedet for å finne ut det sjekket jeg etter et sted å hoppe over. Det fant jeg raskt. En stolpe hadde gitt etter, og gjerdet lå nesten på bakken.

Fra åkeren ruslet jeg bort til veien som går oppover mot Store Nipe. Denne gir enkel adkomst til man er ganske nære toppen. Oppe ved Styggedal ender veien og går over til traktorvei/sti. Ved å følge den kan man runde sørsiden på Store Nipe og komme opp på platået like sør/sørvest for toppen.

Nå var denne dårlige grusveien jeg fulgte oppover delvis dekket av glatt is i nedre del. Høyere opp gikk det mer over til en blanding av snø og is. Heldigvis var det også partier med bar vei slik at jeg kunne lange ut litt mer.

© Nils Haugene

Like før skogsbilveien skulle stoppe i følge kartet, svingte jeg opp i skogen og inn i terrenget for å stikke oppom Namløsnipe (319). I skogen her kom jeg først inn på en gammel traktorvei som begynte å gro igjen. Senere noe slakere terreng og litt småkupert, med rester av snø her og der. Greit opp siste bakken og bort til toppen av dagens første ås, Namløsnipe (319).

© Nils Haugene

Fra skaret mellom Namløsnipe (319) og Store Nipe (369) ble det litt kupert et stykke mot sistnevnte topp. Over noen små koller og ned i søkk. Her måtte jeg kikke mer på kartet mens jeg beveget meg fremover. Men da jeg nådde Traudalen dukket det opp en sti som kom fra nord, og denne stien kunne jeg følge helt til topps på Store Nipe (369).

© Nils Haugene

Toppen på Store Nipe besto av mye nakent fjell, men rundt var det furutrær som begrenset utsikten en del. Nå forsvant etter hvert sola og det skyet mer over, noe som stemte med værvarslet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Mens jeg slappet av på toppen, kom et eldre ektepar til topps. De var fra gården Namløs beliggende ved fylkesvei 36 i nord, og hadde gått derfra. Det ble en hyggelig prat med de, og jeg glemte nesten tiden. Jeg hadde jo planlagt flere topper på denne turen, så jeg måtte etter hvert ønske de god tur ned igjen, og fortsatte videre.

Fra Store Nipe ruslet jeg først tilbake på samme sti noen meter mot nordvest for å runde et trangt og bratt skar vest for toppen. I ettertid så jeg at det hadde vært bedre å gå rett mot sør fra toppunktet for å komme bort til platået vest og sør for Store Nipe.

Platået ender i en bratt skrent mot sør. Det går imidlertid et drag som skrår ned mot sørøst, og det siktet jeg mot. Og her var det faktisk en god og tydelig sti nedover. Denne stien fortsatte videre mot nordøst og møter etter hvert veien jeg hadde fulgt tidligere på turen.

Jeg skulle derimot i en annen retning, og vandret ut i terrenget mot sørøst. Udramatisk og forholdsvis lettgått bort til Fjellmyråsane (309). Noen små hauger underveis som jeg prøvde å gå rundt. Stort sett helt bart på denne etappen. Litt før Fjellmyråsane sto plutselig en elg litt foran meg. Denne snudde rolig og ruslet elegant nedover mot nordvest.

© Nils Haugene

Fra Fjellmyråsane vendte jeg nesa sørover igjen. Ned i et dalsøkk og opp til Bærvannskollen. På denne strekningen var skogen noe tettere enkelte steder. Ganske vått i dalbunnen ved Diplane. Her i det laveste partiet lå det også igjen noe snø. Langt bedre å gå straks jeg kom opp mot toppene igjen hvor furuene atter overtok og gjorde skogen mer åpen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jeg fulgte videre åsryggen østover til Husefjell (310). Største hinderet her var et bratt skar litt øst for Bærvannskollen (303). Lettest å komme over skaret i nordre delen.

Opp mot Husefjell (310) møtte jeg en temmelig loddrett vegg, men her var det greit å gå opp til høyre for stupet.

© Nils Haugene

Etter Husefjell (310) fortsatte jeg østover på høydedraget. Noe opp og ned til å begynne med, men etter hvert mest nedover. Da jeg nærmet meg dalsøkket nord for Russtjønn ble skogen langt mer tett og uveisom. Her nådde jeg definitivt dagens mest kronglete parti. Det ble mer vått, og jeg måtte tidvis bakse meg gjennom tettvokst småskog. Nederst var det myrete med noe våt snø. Jeg holdt på å gå feil også, og var på vei sørover mot Russtjønn et øyeblikk. Samtidig skumret det. På dette tidspunktet var jeg litt lei, men turgleden var tilbake da jeg sto på dagens siste topp, Brøsdalåsen (182).

© Nils Haugene

Nå var jeg rimelig klar for å vende tilbake til bilen. Litt nord/nordvest for Brøsdalåsen (182) var det tegnet inn en sti på detaljerte kart. Den var nå målet.

På vei nordover fra Brøsdalåsen dukket det plutselig opp en annen sti som ikke var avmerket. Jeg fulgte denne noen meter, men da denne stien så ut til å fortsette mot øst gikk jeg igjen ut i lyngen for å nå stien jeg planla å følge.

Jeg krysset en bekk nede i en dal og nådde endelig den avmerkede stien, som var ganske bred og tydelig. Nå kunne jeg få opp farten igjen, og det føltes godt. Etter litt vandring nådde jeg som planlagt lysløypetraseen. Underveis passerte jeg et par stikryss, og her var det skiltet.

Lysløypa manglet snøen, så den var fin å strene avgårde i. Kun noe is enkelte steder som jeg måtte styre unna. Mørket kom nå sigende ganske fort, men heldigvis gikk lysløypetraseen mot Helgen kirke, og dit brukte jeg lange tiden. Helt til slutt krysset jeg over et jorde og opp på parkeringen hvor bilen sto.

© Nils Haugene